Førstereis og sistereis til Femundsmarka

Fra oppstarten på svensk side sør for Femundsmarka nasjonalpark

Trivelig prat med en av de beboende i den veiløse grenda Sylen på norsk side av grensen sør for Femundsmarka Nasjonalpark.

Stiv kuling og tette snøbyger midt imot:
For min egen del skulle vi prøve en ny innfallsport - Grøvelsjøen i Sverige og den veiløse grenda Sylen i Norge. Vi fikk skyss over sjøen av Nils Olav Engstrøm på en av husene i Sylen. Her inne er scooter eneste framkomstmiddel om vinteren, mens sommerstid er det båten som gjelder. Optimistisk la vi i vei oppover lia mot Grøthogna og snaufjellet. Akkurat idet vi kommer opp på kammen som skulle gitt oss utsyn over hele Femundsmarka, blåser det raskt opp til kuling og snøbygene står vannrett midt imot trynet. Det er bare å snurpe igjen hetta, finne fram GPS´en, og søke mot de første skogkrullene øverst i Grøtådalen. På veien snubler vi over to ryper som også har lite godt å si om været, de gidder ikke engang å fly av gårde, men tripper inn i snøbygene til de er ute av syne, 10-15 meter unna.

1 time senere var uværet over oss med tett våt snø og sterkt redusert sikt.

Etter hvert kommer vi oss ned i skogen i Grøtådalen, og forholdene blir straks bedre. I Grøtåa er det ikke et eneste isflak, og elva går med vanlig sommerføring. Er vi for seint ute for vinteren? Og hvordan i huleste skal vi komme oss over elva her? Vi finner omsider vadestedet som viser seg å være en skakk utgave av ei smal bru, hvor Titanic godt kunne vært inngravert i de morkne stokkene. Her gjaldt det å ikke ta noen sjanser, men lempe ut det tyngste innholdet, og bære pulkene over. "Små steg, små steg", lød det nervøst fra Christian, han ville nødig hente opp kamera og hjemmebakt brød fra Grøtåa som rant hissig under oss.

Godt å komme ned i skogen med mer ly og et vær som lettet

Over kom vi, og etter strabasene unnet vi oss selv noen karbonader på det heldigvis tørre, hjemmebakte brødet, selvfølgelig med ketchup, sennep og sprøstekt løk! Så begynner blokkmarkene som Femundsmarka er så kjent for. På grunn av lite snø måtte vi holde oss i søkkene mellom moreneryggene, og det er lettere sagt enn gjort når vi har kursen på tvers av dem. Det tok lang tid å vinne en kilometer i riktig retning, GPS´en viste at sporene våre gikk som en halvfull svenske.

Karbis med sprø låk på brødskive er enkelt og godt.

Midt i dette Kratjl-landet forsvinner Christian plutselig ned i et hull, han har gått gjennom snøen og forsvunnet ned mellom de enorme kampesteinene. Jeg får hjulpet ham opp, og må le over hvilken ilddåp han får som førstereis til Femundsmarka. Heldigvis går det bra med skiene, og vi kan konstatere at alt gikk fint. Men: "Han vart skremt, ja…!"

Kong vinter gjør sine siste sprell i typisk landskap i Femundsmarka Nasjonalpark

Omsider kommer vi til et vann vi vet huser stor røye. Etter litt fram og tilbake finner vi oss en lun teltplass. Kulingen freser over vannet og å finne en god teltplass som samtidig er nær vannet er ikke helt enkelt. Senere skulle vi få vite at selve Bamse Brakar også hadde funnet seg et lunt hi i skogen bak oss. En same kom bort til oss på isen dagen etter, og fortalte at han fulgte med på når bjørnen kom ut av hien. Da måtte han nemlig ligge med reinsflokken som snart skulle kalve, i tilfelle bjørnen søkte mot ferskt reinskjøtt. Vi hadde også et håp om at bjørnen skulle våkne mens vi var der, men i den stri kulingen skjønte vi godt at han holdt seg innendørs noen dager til.

Aliens i fjellheimen. Med kombinerte varme- og flytedresser biter ikke kulda.

Etter resultatløst fiske i det såkalte storfiskvannet, pakket vi dagsturpulken og gikk, bar og slepte oss av gårde mot nye vann. Om mulig var blokklandet enda mer snøfritt innover i Femundsmarka, og ingen scooter eller skiløper var gal nok til å rote seg opp i området vi nå kjempet oss igjennom. Takket være innstillingen til Christian fikk vi med oss alle sakene til neste vann, jeg ville nemlig la all skiten ligge igjen og bare ta med maggot og pilkestikke. Jeg er mer av den bedagelige typen, og har absolutt ikke som motto at jeg liker å slite. Det er faktisk helt uforståelig for meg, godt det ikke gjaldt Christian.

Røya er lunefull, og lenge var det dødt også på dette vannet. Men så fant jeg meg et bekkeos, og boret hull like ved land. Her var det grunt, kanskje bare 20 cm å fiske på under iskanten. Jeg så bunnen godt, men lurte på om fisken gikk på så grunt vann? Men det gjør det, en skygge fylte plutselig hele hullet og ei hvit finne raste forbi blinken. Idet en svært kjeft hogg i blinken, var strabasene i blokkmarka med ett glemt. Hva som senere skjedde, vet jeg ikke, men fast fisk var det i hvert fall. Fisken hadde tatt opphenger-"rogn-imitasjonen" min, og det ble tungt i snøret. Siden det var kort avstand ned til fisken prøvde jeg å dra fisken rett opp av hullet. Det gikk helt fint til hodet var over vannet, så glapp kroken, og i et langt sekund lå fisken stille i isskorpa. Jeg kjørte hånda mot fisken, tok tak, men kjente kilosfisken gli mellom fingrene nedover i hullet. Et banneord kunne høres hele veien til Kvikkjokk, og febrilsk fant jeg fram maggotboksen. Men å sette på de ømfintlige maggotene var ikke lett lenger, fingrene skalv, jeg hadde fått fiskeskjelven. Røyedramaet hadde satt en fiskesjel over styr. Det viste seg at fisken rett og slett hadde rettet ut kroken på den oransje rogn-imitasjonen, den spinkle fluekroken hadde rett og slett ikke tålt sjokket idet fisken ble røsket opp. Lærdommen er at isfiske krever mer solide kroker enn en 16-krok for tørrfluer.

Bjørn med turens største røye. En feit og fin fisk ca 800 gram.

Etter noen meldinger til Christian lå vi pal utenfor bekkeoset begge to. Det tok ikke lang tid før en ny skygge viste seg, også den hogg etter blinken, men var uinteressert i maggoten. Idet jeg registrerer at opphenger-flua er borte, hogger jeg til, og det blir tungt i enden av snøret. Nå var det så tungt at det var helt umulig å dra fisken rett opp på første forsøk. Etter at de verste utrasene var unnagjort, kunne jeg konstatere at fisken var kroket med maggoten under blinken, og bare hang i ei skinnfille på siden av fisken. Her var gode råd dyre mens jeg holdt fisken sjakk matt på tvers i hullet oppunder iskanten. Etter en noe kaotisk rådslagning, fikk jeg rakt over en stikke med en balansepilk. Forsiktig senket jeg balansen på undersiden, huket fisken, og kunne med stor tilfredshet dra fisken med to snører opp av hullet. Dessverre fikk Christian bare med før- og etter-bildene under filmingen, da kameraet ble slått av idet han gav meg balansepilken. Jaja, det er ikke lett å være både redningsmann og kameramann samtidig.

Fisk er fisk påstår Christian men jeg ser ut til å tvile med smilet på lur?

Flere fisker viste seg, men var ikke lett å komme på talefot med. Vi drøyde fiskedagen i det lengste, selv om vi hadde to timer blokkmark som ventet på oss på vei tilbake til teltet. Men hva gjør vel det, når det er sol og skyfri himmel, og fisken viser seg nede i hullet? Tilbakeveien ble ikke så ille, da vi begynte å bli kjent med de smarte og mindre smarte veivalgene. I stedet for slit, kunne vi nyte en herlig vårkveld i fjellet.

Ikke lett å finne en farbar vei med ski og pulk i denne steinørkenen

Under 1 kilometer fra dette stedet sov en bamse brakar vintersøvnen i år.

Den blå timen - alt blir blått og stemningen blir magisk 

Nydelig kveld i vårfjellet. Ingen insekter - tørt klima og snø som gjør transporten lett.

Tørrgadder er vanlige - gamle uttørkede furutrær.

Teltleiren - godt i le under ei stor furu

Men det var på høy tid å trekke seg ut av dette landet, da solen gjorde ski og pulk mer og mer misplassert i steinura. Det var absolutt sistereis for denne isfiskesesongen, og vi kunne nå begynne omstillingen til sommerfiske. Det skal bli godt. Og Mr. Førstereis, han begynte å fabulere om kanokjøp og kanotur til sommeren. Jeg tolker det som at Femundsmarka gav mersmak, tross strabasene.

5 dager tidligere var myra full av snø

Ulvelav - sjelden og giftig lav som faktisk er dødelig både for dyr og mennesker.

Ikke lett å forsere denne smale broen med pulker på 30 kilo hver

Spesielle snøformasjoner i vårløsningen

Gutta har våknet siste natta. Årets første teltdøgn på tørt lyng.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.