2 ganger ørretrekord på fisketur i Bymarka i Trondheim
Uttrykket "det ikke er størrelsen det kommer an på" begynner å bli noe slitt. Men, noen ganger er er det viktig. Iallefall i visse fiskekretser, til visse tider, og i enkelte samtaler. Selv med enorm innsats over mange år har jeg aldri klart å slå broderens ørretrekord på 2,4 kg fra et lite vann. Men denne dagen skulle rekorden ryke både 1 og 2 ganger. Det var klart for nervepirrende latterkick i vannkanten for meg og Trygve.
Av . Publisert . Sist oppdatert
En krikkand koser seg ved iskanten. Rett etter isløsning er det kanskje perfekt for
storørretjakt?
I ettertid vet vi at Stokkendene liker seg godt sammen med storørreten.
Vi befinner oss ved et hemmelig vann - en dag i mai rett etter isløsningen. Vi avspasserte noen timer fra jobb denne dagen for å utnytte godværet og sjekke ut et rykte vi hadde hørt om dette vannet. Nå har vi lagt 3 timers fiske bak oss. Uten et napp, Vi har sett fisk i overflaten, men har mistet troen. Trygve er faktisk på vei hjem langs vannet for å rekke barnehagen da jeg roper ut med fast fisk i andre enden. Opp kommer en litt slank ørret på halvkiloen. Trygve snur og tenker sikkert at han kan strekke det en halvtime til. Det neste kastet mitt gir nytt hugg og denne kjennes veldig tung ut. Jeg roper til Trygve og han kommer løpende tilbake. Idet han andpusten kommer bort så begynner bremsen på snella å hvine også. Her må det være storfisk. Ja kilosfisk antyder jeg. Litt senere økes anslaget til 2 kilo og vi begynner å se voldsomme plask ute i vannet. Resten får du i bilder
Trygve tar bilder under den nervepirrende landingen. Det begynner å gå opp
for oss hvor stor fisken egentlig er.
Et siste utras før en sliten fisk blir tatt opp på land av Trygves hender. 3,5 kilo og ny rekord.
En sjelden catch and release denne gang. Disse storørretene er ikke beste matfisken. I tillegg er disse ruggene satt ut i flere av vannene i Bymarka i Trondheim for å holde bestanden av småfisk i sjakk. Jeg får vel gjøre mitt for å respektere det flotte arbeidet som TOFA gjør for å øke sportsfisket i de bynære områder.
Rett etterpå hugg det jaggu til igjen. På Møresilda i rød og kobber var det klart for nok en storfisk. Denne kjentes faktisk enda tyngre ut og bremsen stod konstant på i 2 minutter i strekk. Dermed lo jeg enda høyere enn sist. Jeg hadde jo fotobevis på den forrige fisken og hadde dermed nervene under kontroll. Nå var det bare fiskeglede. Det ble 5 minutter med utras før jeg kunne lukke hendene om nakken på en sliten feiting nede i vannkanten. Ha, ha - denne må være enda større lo jeg til Trygve som hadde mistet munn og mæle (og tida ift barnehagen)...
Ikke lenge etter var altså rekorden brutt enda en gang.
Dermed var det bare å pakke sekken, se på fuglelivet og le hele veien tilbake. Nå skulle jeg bare ringe et par brødre etter endelig å ha tatt tilbake tronen som den i familien med største ørret på samvittigheten. Vel og merke er dette et vann som er kultivert men det var likevel sinnsykt gøy. Målet for sommeren får vel bli å fange viltvoksende fjellørret på over kiloen i bortgjemte fjellvann et eller annet sted i Norge. Det ville vurderes som like stort.
Gamlefar fikk reise på nye eventyr, mens jeg og Trygve dro hjem i takknemlighet. Kanskje rakk han barnehagen også denne gangen.
Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.
