Kart som viser inngrepsfrie naturområder i Norge (INON) som er et verktøy i norsk arealplanlegging. Kartet er benyttet med tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning.

Kartet viser områder som er langt unna tyngre tekniske inngrep. Viktig å merke seg er at dette er inngrep som f.eks. større kraftlinjer, veger og vassdragsreguleringer. Det finnes tre varianter av kartet. Denne som viser areal som er mer enn 5 km fra inngrep. Det finnes også en versjon for områder 3km unna inngrep og en for 1 km unna inngrep.

Se for eksempel på den sørligste store orange flekken på kartet; Hardangervidda. En relativt stor flekk, men vi som har vært der vet jo og hvor sivilisert deler av denne villmarka er. Helikopter, sjøfly, hytter og spor i øst og vest. For finnmarksvidda som er vår største villmark er historien den samme. Spor etter mennesker overalt.

På vinteren er scooterkjøring blitt et stadig økende problem. Den stolte Nordmann har kanskje et holdningsproblem når ikke selv de mest bortgjemte bitene av landet kan forbli utilgjengelige for annet enn apostlenes hester. Det kartutsnittene viser er faktisk mer skremmende. De viser utviklingen over tid. I skrivende stund pågår en rivende utvikling i hver en kommune og hver et sted på jorda. Utbyggingsiver. Her hjemme er det nå utbygging av stadig nye hyttefelt, småkraft og spesielt vindkraft som seiler opp som største trussel. Sistnevnte ser ut til å konsekvent anlegges midt i de mest urørte flekkene mellom kommunegrensene kysten rundt. I de prosessene er også selve verktøyet INON truet. Sterke lobbykrefter som seiler under inntrykket av å kjempe for klimaet jobber iherdig med å avskaffe dette i den norske arealplanleggingen. Slik at det blir lettere å gjennomføre nye inngrep. Kanskje skal heller ikke vår mest truede naturtype gis noe arealvern; INON som strekker seg fra fjord og hav mot fjell.

Vi spør derfor: Er det slik vi ønsker våre barn skal oppleve naturen fremover? At nye veier, scooter, 4-hjuling, helikopter og sjøfly blir veien inn mot i stadig innskrenkede villmarker? Er det lettere å vise engasjement for regnskogen som er så fjernt fra vår egen utbyggingshunger enn de få orange flekkene vi har igjen på kartet her hjemme?

Det er lov å håpe at vinden en dag kan snu, men jeg er stygt redd for at avfolkede bygder og kommuner i iherdig kamp mot fraflytting velger bort det ene de har av varig verdi. I bytte for kortsiktig profitt vil de gi bort det de eier til stadig større markedskrefter i Berlin, London eller New York...

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Relaterte artikler fra turfilosofiens verden



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse