Storrøyene ved Blåfjella - isfiske

Ei hytte er god og ha når man er mange til fjells på vinteren. Det sikrer stabil klestørk og mer kos.

Med arbeidsfri torsdag og fredag og fri mandag 1 mai kunne vi ved avreise onsdag kveld se frem mot 5 samfulle dager på hytta til Oddvar Aagård oppe i Lierne. 10 kilometer fra nærmeste vei ligger hans to utleiehytter med en kilometers avstand. Midt i et eldorado av elver, vann og villt fjellandskap. Opplevelser fra tidligere turer i området (turer i venstre marg) gjorde forventningene skyhøye. I tillegg hadde 5 personer prioritert, planlagt og ikke minst fått fri fra kone, jobb og unger. En liten bragt i seg selv i et hektisk samfunn. En svenske vi senere møtte på turen hadde det rette uttrykket: Problemet med jobben - det er at den tar så mye av fritida.

Uansett - bilturen fra Trondheim tar drøye 4 timer og etter en lang skitur på sørpeføre var vi fremme idet mørket kom i 11 - 12 tida. Før det hadde vi og fått det hyggelige gjensynet med verten sjøl som kunne melde om nydelig vær i vente og brukbart fiske for de som hadde vært der inne før oss. Vel fremme på hytta ble det å pakke ut litt god drikke, isfiskeutstyr og planlegge taktikken for neste dag.

Hvem trenger blandevann når man har overvann - Full forventning fram mot neste dag...

Disse evinnelige kilosrøyene..

Morgendagen skulle bli en jakt etter disse evinnelige kilosrøyene. Hver og en hadde ulikt taktikk. Oppsummert kan det presenteres slik: 

Knut: Satset alt på kveldsfisket pga all drikken. Morrabettet var oppskrytt - det blir først morgen når man borrer hull!
Gøran: Satset på et godt "hald" var nok til å lokke fram kilosrøyene.
Roger: Først å borre hull og deretter ta et skritt om gangen.
Tomba: Han trodde isen var så tynn at han rett og slett måtte drikke seg til mot for å tørre å prøve fisket.
Christian: Satset på at det å miste mobilen i fjorårets første hull i området betaler seg i år.

Etter hvert som kvelden ble natt og vi så det lysnet i det fjerne forstod vi at det berømmelige morrabettet ville bli et problem. Knut og/eller Tombas taktikk så derfor ut til å virke best. Det ble og servert en del gullkorn over bordet. Mens vi klagde på den våte snøen kom Tomba med følgende spørsmål. Vet dere hva Jesus sa da han hang på korset? - Dette er den verste påska jeg har hatt..... Eller som da vi studerte kartet for morgendagens eventyr. Hva er det med alle disse samenavnene. De er jo umulige å uttale. Thjokele, jaevrie, johkka etc... Må være funnet på i fylla mente en. En annen snakket om hvor vanskelig en same ville være i en skikkelig duell scrabble. 1000 konsonanter ville ikke være noe problem der i gården... Ja, det skal ikke mye for å få fram latteren når alle ivrer i spenning over noen dager alene i villmarka.

På hytta langt fra folk kan man gjerne ikle seg en skikkelig konebanker- skjorte.

Dagen startet med banking på døra - der stod en svenske med utrolig gode norskkunnskaper som kunne fortelle at nå var det på tide å stå opp. "Klokka er 9 og rødingene (røyene) har stått opp for lenge siden" - var det første han sa. Det fikk hele gjengen ut av køya, og etterhvert som vi fikk på oss litt klær ble det riktig så trivelig (også for svensken). Det viste seg at han var fra utenfor Østersund og opp igjennom tida hadde utallige fiske- og fjellturer bak seg her oppe i Lierne. Etter å ha gått over i pensjonistenes rekker brukte han å se an værmeldingen før han reiste oppover. Akkurat det lovte godt for vårt besøk her inne. Det ble en halvtimes artig prat om øst og vest og alt imellom. 

Våren begynner å få taket igjen - og vi skal snart teste fisket

Så var det altså klart for den første testen ute på isen. Etter en kort skitur på noe vått føre var vi fremme ved vannet der vi av erfaring vet det både går stor og mye små røye under isen. På isfisketuren i fjor fikk vi kun de små, men da hadde vi kun et par timers fiske til rådighet. Nå derimot hadde vi flere dager - og med flere vann i kikkerten. På en barflekk oppi lia ble dagens utstyr lastet av og i sola kunne vi skifte til varmere klær med fjellsko og fotposer. Ute på isen var det ca 5 - 30 cm overvann (verst inne ved kantene) så her gjaldt det å hindre frosten i å få tak. Dermed gikk turen ut på isen der begge isborrene kom i sving. Isen holdt cirka 60 cm tykkelse og på liggeunderlagene i solsteika kunne vi spent senke lokkeskje og maggott ned for første gang.

Roger gjør klar det første hullet - Nydelige forhold for isfiske (når ikke overvannet ødelegger)

Den første timen var det kun småfisk som bet - underholdende i seg selv det, særlig når man ligger å ser at fisken napper. Kikkfiske er nok den type fiske der du kommer nærmest i kontakt med fisken. Nede i hullet ser du den kretser rundt agnet og gjerne stanger til blinken før den prøver seg på maggotten. Kikkfiske ligner vel i så måte mer på fluefiske der opplevelsen kanskje er størst før og idet det biter. Med sluk-, mark- og spinnfiske begynner moroa som regel fra det biter og til landing. Litt ergelig kan det og være - ofte kan man se stor fisk som av merkelige grunner nekter å nappe skikkelig. Etterhvert skiftet vi område til ei idyllisk vik der overvannet var mye mindre utbredt. Ved å borre hullene fra inne ved land og gradvis utover dekker man flere dybdeområder. Sannheten er vel at man rett og slett ikke trenger å gå alt for dypt. Det står stor fisk også på grunna (kanskje mer her), og så gir det muligheten for kikkfiske. I vika viste det seg tidlig at her var det større fisk på lur, og både Knut, Roger og Gøran fikk opp noen fine fisker på i underkant av halvkiloen. Dermed var livet virkelig verdt å leve. Det var varmt - vi hadde kvikk-lunsj, kaffe og en pils på deling og kunne vel egentlig ikke ha det så mye bedre. Det er godt sånn - når man trives på isen og ikke bare fryser tærne av seg.

Agnfisk - resten må oppleves sier Gøran den luringen.

Tips til ski i fjellet:
Vi brukte litt ulikt utstyr på denne turen. Gøran med smørefrie fjellski, Roger og Knut med noe brede ski og jeg og Tomba med syltynne konkurranseski. Ingen hadde med skismørning da alle satset at andre hadde med. For Tomba var ikke det skjebnesvangert i og med at han hadde med seg skifeller (en slags tape som gir feste). Når føret er som nå (bløtt med gjennomslag) er fjellski og feste absolutt å foretrekke. For å sikre god glid kan skifeller være løsninger - det gir superfeste oppover og bra glid nedover om man tar de av igjen. Når sola skinner, temperaturen er ok og man har nok av tid er det ikke utstyret som avgjør. Derfor var alle stort sett i godt humør uansett slit med bakglatte ski, og litt kalde føtter for de uten fjellski. 

Utsikten beundres i nydelig vintervårvær

Soling på senvinteren:

Smør deg med solkrem. Du blir solbrent selv i snøvær. Før turen spøkte vi mye med å ta med aluminiumsfolie og smørfett. Med fettet på kroppen og aluminiumsfolien rundt liggeunderlaget kunne dagene tilbringes naken til fri utfoldelse for sola og de uheldige som eventuelt gikk forbi. Tomba spøkte med at dette ville spre den velkjente lukten av svidd bacon ut over fjellheimen og tiltrekke seg hele Liernes ulve- og bjørnestamme. I tilfelle hadde Tomba planen klar - han tok med konkurranseskiene istedet for fjellskiene denne gang. Noe gjennomslag i snøen gjorde likevel sitt til at mulighetene for den planen gikk i vasken. Knut mente også at å bygge opp en skikkelig krage med aluminiumsfolie som stakk ut en halvmeter rundt skuldrene ville gi den helt optimale påskebrunfargen. Vel - vi prøvde ikke tankene i praksis på denne turen. En annen ting - ta alltid med solbriller (eller del på rundgang) - det er lett å bli snøblind på denne tiden av året.

Nydelige omgivelser - her utsikten mot Luvlievaellie (til venstre) fra den høyeste av Blåfjelltoppene

Fjellrypesteggen er til å komme innpå på denne tiden av året - kjerringa tripper som regel mer nervøst i bakgrunnen.

Ikke lett å finne fokus når man tar bilde i nedoverbakke. Her ble fokus mer på steinen bak istedet på rypene som var på 8 meters hold. Da vi prøvde å få de på vingene endte det bare med at rypesteggen spurtet rett foran i velkjent spilldrakt med stjerten opp. 

Naturens egen halfpipe...

Roger med de rette råvarene

Maten:
På denne turen hadde vi følgende hovedmåltider: Stekt røye, varmrøkt røye, selvskutt elgbiff (Roger), Toros meksikanske gryte med picnic-skinke, og risengrynsgrøt. Tilbehør til fisk og elg var ris, løk, paprika mm. Brød til frokost alle dagene. Rimelig luksus til å være i fjellet med andre ord. Som vanlig var sjefskokken Roger fremme med noen hemmeligheter som Creme Fraiche, sopp- og krydderblandinger.

Her har deler av fangsten fått den rette behandling og tilbehør. Resten ble saltet og varmrøkt eller tatt med hjem. Tilbehør her er creme fraiche, paprika, sjalottløk og ris - Nydelig mat!

Roger fryktet Gørans fiskeegenskaper tidlig på turen. Han hadde blant annet opplevd det å ryke marksnøret på en 2,5 kilos ørret som Gøran dagen etter tok på flue - med Rogers snøre i. Skulle dette bli tid for revansj, eller kom den seige Meldalingen igjen til å trekke det lengste strået. Denne dagen satt Gøran lenge på tørrflekken inne ved land og grillet pølse sammen med Knut og Tomba, mens jeg og broderen hastet med nye hull og utallige blink- og maggotkombinasjoner. En halvtime etter kunne vi med småfisk i bagasjen se Gøran reise seg bestemt fra oppe i lia. Nå var det klart for fiske. Han og Knut tok over borrene våre og lagde hvert sitt hull noen meter bortenfor. Rett etter kom det gledeshyl fra begge kanter og jeg og Roger kunne se fisk i underkant av halvkilosklassen bli dratt på land. Skulle dette bli et tegn på det som skulle komme????

Vakkert fjellandskap helt øst i Trøndelag.

Litt senere kom det nye hyl, denne gang uten synlig fisk på overflaten. Istedet stod Gøran og basket med snøret nedi hullet. Roger og Tomba rakk å få med seg synet av et enormt hode på vei opp fra dypet. Dette førte til gledeshyl, bannskap og krampelatter fra hele gjengen idet beistet kom på land. Ha, ha - denne må drepes med øks påstod Tomba mens alle beundret den sprellende storrøya ute på isen. Da kroken ble løsnet så vi at den hadde blitt strekt helt ut og lignet mer på en knappenål. Hadde det altså skjedd igjen? - Gøran med en uslåelig rekord? De vanlige fiskepornobildene ble tatt fra alle mulige vinkler før lengden ble målt til hele 62 cm. Av alle bildene kommer følgende - ikke pga at det var det fineste - men fordi det uttrykker den spontane gleden når fisket slår til!

Gøran med den største så langt - 62 cm og ca 2,5 kilo

Stor røye - nok pondus til å kalle seg general

Om fisken som måtte opp i tvåan!
Jeg har fisk - jeg har fisk - jeg får den ikke opp av hullet skrek en iskald Roger fra ute på isen. Sikkert og sukket jeg og Gøran fra hvert vårt hull. Etter et langt minutt forstod vi likevel at noe var i gjære. Fra et hull med noe issørpe i så vi Roger slite med en isfiskestang i stram bue. Begge prøvde stikka litt og kunne konstatere det samme. En helt surrealistisk følelse. Rykking når man ga litt snøre og full stopp idet man prøvde å stramme til. Det kjentes rett og slett ut som når man setter fast sluken. Her måtte det være en uvanlig stor fisk. Vi må ha flere hull - vi må ha flere hull sa Roger i fortvilelsen. Vi må lage en råk! Denne må jeg få opp - jeg kan ikke miste den - den må være sinnsykt stor var utrykk som kom ut av hans halveis paniske og spente ansikt. Med Gørans 2,5 kilos som i relativets navn kom opp uten problem tidligere, var vi saktens enige. Her var det snakk om rekordfisk. Mens jeg hentet borret begynte Gøran og øse bort isbitene fra hullet. Da vi alle lå bøyd med blikket i det sorte hullet var det eneste vi kunne konstatere ei diger fiskefinne. Oj, oj, oj - dette var saker. Dermed begynte borringen - i frykt for å kappe senen med de sylskarpe knivene. Til slutt kom vi ned en centimeter bortenfor førstehullet- øste ut issørpa og gløttet på nytt ned i den mørke evigheten. Der kunne jeg og Gøran se en ikke fullt så stor fisk - mens Roger så det samme. - En utrolig diger fisk. Det tok noen sekunder før Roger og måtte justerte synet. Den var nok ikke fullt så stor - men krøkt i finnen. Med en skistav i hull nummer 2 fikk vi skjøvet hodet til fisken i rett posisjon under hull nummer 1 og Roger kunne løfte fisken på land. 50 cm, noe slankere enn de andre, men litt av et eksemplar tross alt. For alltid vil vel den fisken være røya som måtte opp i tvåan. En fiskeskrøne for evigheten....

I tillegg fikk Roger en enda større fisk. På bildet over vises denne der den har spist den lille fisken som vises på bildet. Den lille hadde egentlig bitt på maggoten - kroken hadde gått gjennom gjellene på den og inn i kjeften på den store. En regelrett røverhistorie. Bortkastet mat til den lille mente Tomba og refererte til agnet som var gått ut igjennom gjellene. Hva er vitsen med å spise da? Den store røya var 59 cm og normalt feit.

Når kveldene gir slikt utrolig utbytte kan man som Knut spådde: - drikke bort morrabettet....

Gutta på tur - svett etter en lang dag på jakt etter innbydende fjell- og fiskevann. Gøran, Thomas (Tomba), Knut og Roger fra venstre mot høyre.

Dermed hadde vi egentlig opplevd mer enn vi kunne ane og drømme om. Vi hadde fremdeles et par netter igjen og kunne bruke den neste dagen til å nyte livet, spise god mat, gå på en topptur, prate, fiske litt, slappe av i sola og prøve et isbad i snøen (skaren). Sistnevnte en smertefull opplevelse når man bare har hud og rompehår og ake på istedet for ski. 

Alle de 4 rovdyra og fjellreven kan støtes på i traktene rundt Lierne. Her har vel 1 av de 4 minste passert over snøkammen.

5 forskjellige røyetyper - alle fra samme vann.

Siste kvelden!
Gjennom en prat med svensken igjen fikk vi høre at han hadde fått noen samboere i hytta nedenfor. Da vi utpå natta gikk tom for kaffe ble det til jeg, Tomba og Gøran tok med siste rest av tvilsom drikke og la ut på en farefull skitur på skare og ustøe bein. Målet var å besøke denne gjengen.

I månelyset kunne vi såvidt skimte leia, selv om det ble en del grusomme fall på turen nedover. På vei over vatnet fikk Tomba også bokstavelig talt prøve taktikken beskrevet tidligere. Etterhvert så vi lys framfor oss og kunne litt spente konstatere at her var folk fremdeles våkne. Etter en kakk på døra, god kveld og velkommen, ble kaffe og stoler satt fram av et trivelig vertskap. Ola, Ivar og Ove fra Vanvikan på Fosenhalvøya og svensken utgjorde et perfekt selskap for den siste kvelden i fjellheimen. Det ble tidlig klart at her møttes sjelefrender med felles opplevelser fra Fosen, Børgefjell, Snåsafjellene og her i Lierne. Det ble også temaet for praten videre - fiskeskrøner, fjellfortellinger og tull og tøys til lyset kom. Heldigvis fant vi oss selv til revelje fra Knut og Roger i vår egen hytte noen timer senere. Utvasken og turen hjem til bilen ble naturlig nok en tung affære for de hardest rammede.

Der kunne vi si adjø til de nye vennene, grunneieren Oddvar og hele Lierne for denne gang.

Naboene fra hytta nedenfor (Ola, Ivar og Ove i ukjent rekkefølge). Siste kvelden gikk vi tom for kaffe og trengte annet enn overvann til å blande i de sterke koppene. Bildet er tatt fra parkeringsplassen etter endt tur.

Til slutt var det bare å gafle i seg mat på Snåsakroa - det hadde vært en kjempetur på alle mulige måter. Nå var vi tilbake i sivilisasjonen. Det var første mai - plenene og åkrene lyste grønt langs hele Snåsavatnet og Snåsakroa kunne friste med sin 1 mai buffet til litt over 100- lappen. Bare synd at både jeg, Tomba og Gøran slet med noen ikke ubetydelige ettervirkninger fra en alt for lang natt, med alt for mye tynn kaffe, og litt for mange fiskeskrøner med gjengen i nabohytta.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.