Roger med magisk røyefangst i forgjettede fjell et sted i Trøndelag Foto: Christian Tørriseng
Røyebett ved Luvlievaellie
Etter turen til Lierne i Mai (se turen "Røyetokt i Bjørneland") måtte jeg og broderen tilbake for å ta disse villmarkene i nærmere ettersyn. Målet var klart - å lande noen av disse velfødde kilosrøyene i området. I tillegg til røyefiske hadde broderen håp om å finne igjen en viss Wobler fra sist gang. Som vanlig var tiden en begrensende faktor og med Rogers drift av en landhandel måtte vi vente til rundt 3 på ettermiddagen før vi kom oss ivei fra Namdalskysten og inn mot indre Namdal og Lierne. Med oss hadde vi selvsagt noen liklenninger (lokal lefse type) og Tine's namdalsgomme til tykke lag på brødskiva.
Av . Publisert . Sist oppdatert
I perioder lå tåka tykk i fjellheimen.
Etter en trivelig samtale med grunneier Oddvar Aagard og kjøp av fiskekort var det klart for oppstart. Vi kjente litt yr og kunne se tåke i de høyereliggende områdene. Rett etter kunne vi også observere noen utrolige multemyrer i alle retninger. Selv om det var noe kart kunne man lett ha fyllt spann etter spann med modne bær i disse traktene. Vi så heller ikke noe til ryktene om at frost hadde ødelagt bærhøsten. Ved å gå forbi alle innbydende myrer klarte vi å komme oss godt inn i området før mørket falt på rett etter 10. Målet var nemlig å stå opp med sola - og å være ute allerede i 4- tida på morgenen. Dermed kunne vi utnytte hele dagen i fjellet, og rekke tilbake til sivilisasjon og Roger's landhandel før mandagen kom.
Ikke rart bjørnen trives i Lierne.
Dagens første (og minste) røye tatt med Fjellogfiske- metoden
Heldigvis klarte vi å karre oss ut i rett tid og begynne dagen. Den begynte med samme været - yr og tåke. Det var derfor bare å ta frem kompasset og pakke dagstursekken. Og hodene var pakket med spenning og forventning.
Fjellogfiske- metoden for røyefiske går ut på å bruke en standard isfiskeskje (finn din egen favoritt men gjerne tung nok til å kaste) og å feste en mark 10 - 20 centimeter fra kroken. Intet nytt så langt, men selve sveivingen er det spesielle. Her finnes et utall metoder. En er å sveive raskt inn i overflaten. Det er vanligvis ikke så effektivt. Motstykket er å dra det sakte langs bunnen (heller ikke det mest effektive). Det beste etter vår erfaring er derimot å rykkvis sveive utstyret mot land men hele tiden i nærheten/på bunnen. Dra 1 - 2 meter. La det synke for deretter å vente 2- 30 sekunder, men hele tiden med stramt snøre. Dette for å kjenne når det napper. Denne metoden er den beste etter røya når vannet er dypt og lite steinete. Er det grunnere partier, med ikke alt for dype marbakker og mye steiner er sluk eller spinnere å foretrekke.
Selv på grå tåkedager finnes skjør men vakker fjellflora.
Roger gjør klar en ny markklyse til Fjellogfiske- metoden
For uinnvidde kan nok bildet over virke som en heller dårlig sommerferie. Med snø og kalde omgivelser. For ihuga villmenn derimot vet man at selv slike kalde og grå dager med stein og snøfonner kan gi enorme opplevelser på fiskefronten. Og kommer først sola vil man se at landskapet totalt endrer karakter og blir det paradiset man gjerne søker. Og ingen steder er kontrastene så store som på fjellet. Så og trives uansett forhold er en forutsetning for slikt villmarksliv, og å lykkes og ha det bra når naturen ikke er på sitt mest gjestmilde er mye av sjarmen.
Røya er uten konkurranse den fineste fisken hva utseende angår.
Utsikt over fjellheimen.
Etterhvert som forholdene langs vannet endret karakter (mer stein og grunnere) ble det til at vi byttet over til sluk. Roger til sin vante Spesial og jeg til en tung Møresild. Begge i fargene kobber og rød som passer bra til røyas appetitt. Dette skiftet gjorde at de store også lot seg lokke. Etterhvert med det ene etter det andre jubelbrølet langs bredden. De få dagene i et fiskerliv man opplever dette brenner seg fast for alltid. Og den største var rett og slett enorm. Hele 60 cm lang og gud vet hvor tung. Totalt ble det ca 15 fisker og alle over 4 hekto.
Når slike røyer biter er livet godt å leve.
Dermed var det to lykkelige brødre som kunne ta de klassiske trofé- bildene og starte hjemturen. Da kom jeg også over en gjenglemt markboks nede ved bredden. Den tok jeg tak i og kastet i retning Roger med ordre om å ta den med i sekken og til nærmeste søppelkasse. Roger tok imot men kjente straks at noe var ille. Lukten var nemlig altoppslukende og satte seg umiddelbart i fingrene. En stank som ble værende i timesvis selv om markboksen ble stående der vi fant den.
Etter halvannen time i bil rakk vi akkurat å ringe inn en voksen bestilling på Numero Uno pizzarestaurant i Namsos før de stengte. Og glefsende på de pizza- stykkene kunne vi glemme den sure lukten fra markboksen og heller oppsummere en kjempetur i ville omgivelser der inne ved svenske- grensa. Vi kommer definitivt tilbake!
Dagen etter kunne vi også nyte den første del av fangsten med passende tilbehør ved middagsbordet. Nydelig....
Stekt røye er en vill- og ekte delikatesse.
Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.
