Det vanskelige fjærmyggfisket. Tips og betraktninger om fluefiske

Isen må vike for sommeren, snart kommer de første forsiktige fjærmyggvakene

Fjærmygg
Denne innsektsgruppen er en av de mest tallrike og utbredte av ørretens byttedyr, og det finnes mer enn 400 arter av den i Norge. De varierer nokså mye i størrelse og farge, og levesettet er også forskjellig. Det er selvfølgelig de arter som lever i vann som er viktig for fluefiskeren, og det er ingen grunn til å begynne å lære seg de forskjellige artene. Det viktigste er å vite størrelsen som klekker akkurat der du fisker, da en liten imitasjon lett blir ignorert hvis en større fjærmyggart opptrer i mengder. Mang en gang har jeg blitt forundret over hvor stor enkelte arter kan være, ofte høyt til fjells. Fjærmygg er gjennomgående hardføre, og mange arter tåler surt vann godt, noe som gjør at de trives i surt myrvann. De finnes i både stille og rennende vann.

Fisken kan beite larvene på bunnen eller blant tett undervannsvegetasjon, der de kan opptre i stort antall. Larvene ligner på mark og kan bli opptil 30 mm. De har enkle beinlignende vedheng bakerst på kroppen (abdomen) og bak hodet, og noen arter har også gjeller bakerst på den avsmalnende kroppen. Fra isfiske kjenner mange til de røde fjærmygglarvene, noe som skyldes hemoglobin. Det er vanlig for arter som lever i stille vann med lavt oksygeninnhold. Men de finnes også i fargene hvitt, gult, oliven, og grønt til brunt, noe som er mer aktuelt for oksygenrike fjellvann. Det blir også tatt mengder av pupper når de stiger til overflata for å klekke, men fisken kan like gjerne gå selektivt inn på klekkere som henger i overflatefilmen. Puppene har kraftig hode og brystparti (thorax), og er utstyrt med fjæraktige gjeller og vingesekker. De mest vanlige fargene er sjatteringer i oliven, brunt, og grå-svart. Fisken kan også ta de nyklekkede, voksne fjærmyggene og eggleggende hunner som vender tilbake til vannoverflaten.

Voksen fjærmygg klekker i overflata, og er ofte kortere enn både larve og puppe. De voksne individene har små hoder, og et kraftig brystsegment sammenlignet med den slanke og lysere kroppen. I hvilestilling overlapper vingene hverandre, og går 2/3 bakover kroppen. Beina er lange, og fargene er hovedsakelig i rødbrun, oliven, grønn, gyllen, går og svart. Fjærmyggen er ”snill” og biter ikke, og må ikke forveksles med den klassiske stikkemyggen. Dette er mer enn nok av hva man må vite om fjærmyggen, det viktigste er praktisk erfaring fra fjærmyggfiske. Men hvilke fluer bør man da ha med?

Fluer og taktikk
Som ved alt fluefiske gjelder det å ta seg god tid, så også ved fjærmyggfiske. Vaker fisken, bør man se etter om fisken foretrekker pupper i, eller under overflatefilmen. Men fisken kan også ta tørt, altså voksne individer på overflaten. Forholdene kan være svært forskjellige fra gang til gang, alt fra trykkende varme til bitende kaldt vær. Fjærmygg er som sagt hardføre, og de ulike forholdene gjør at man hele tiden må utvikle strategien for hvordan få fast fisk. Det som fungerte bra i går, eller samme dato og samme vann forrige år, betyr ikke at det blir fast fisk i dag. Under presenteres tre mer eller mindre kjente fluer som gir store variasjonsmuligheter i søken etter løsningen på det vanskelige fjærmyggfisket.

Palmer Mygg, CdC eller Mock Palmer

Palmer-myggen er en klassiker. Den byr i teorien på et enkelt tørrfluefiske, og det finnes nesten ikke enklere flue å binde. Størrelsen avhenger av arten i vannet, dvs. alt fra str. 12 til 20. Det kan lønne seg å velge en i det største laget, for på den måten skille seg ut fra de andre. Flua består av en tynn svart eller grå kropp av bindetråd eller dubbing. Det klassiske mønsteret består av grizzly hackel over hele krokskaftet. Det hvit-svart-spettete hanehackelet er etter min mening det flotteste hackelet. Det er viktig med kortfibrede hackelfjær, særlig på de mindre eksemplarene. Noen velger å legge inn en liten vinge (skal være kort, ca. 2/3 av kroppen), noe som ofte er helt unødvendig for fisken. Men det gjør flua lettere å se for fiskeren, noe som kan være vanskelig på små størrelser, i dårlig lys, og i vind. Det er frustrerende å ikke se flua, for når det er 20 andre ekte fluer i umiddelbar nærhet må man se tydelig når din tur er kommet. Hans van Klinken, fluebinderen viden kjent for sine smarte løsninger, velger ofte en knall gul farge i vingen, noe som gir betraktelig bedre sikt i mange situasjoner.

Mange har innvendinger mot Palmer myggen på grunn av dens krokingsegenskaper. Som oftest hjelper det å klippe ned hackelet på undersiden, slik at kroken blir fri. Jeg har i stor grad gått over til en CdC-variant av Palmer myggen. CdC (Cul de Canard) er gumpfjær fra anda, og har ekstremt gode flyteegenskaper. Disse fjærene er langt mykere enn et hackel, og steller ikke i stand samme problem som stive hackelfibre. CdC gir fjærlette avtrykk på overflaten, og er nok en bedre imitasjon sett nedenfra. Dens flyteegenskaper er også uvurderlig. Men på den andre siden er den klassiske Palmer myggen svært slitesterk, noe som er problemet med de mer ømfintlige CdC-fjærene.

Ulike varianter ut i fra grunnideen fra Once and Away av Hans van Klinken

Men flua jeg bruker mest ved myggfiske er Hans van Klinkens kreasjon Once and Away. Det er egentlig ikke noen myggimitasjon, eller en myggklekker. Den er egentlig en generalklekker som ikke imiterer noen spesiell art. Dersom man varierer i størrelse og farger kan den imitere alt. For myggfiske velger jeg å binde opp flua i forskjellige størrelser, også i mindre myggstørrelser. Kroppsfargen er gjerne grå, svart, grønn eller rødbrun, og floss gir lettest den slanke, lange myggkroppen. Fargen er sjelden så viktig allikevel, men jeg legger gjerne inn en ribb av bindetråd eller sølvtinsel. En kort liten bust av fluoro fibre, CdC, eller egnede hvite flashfibre kan imitere de hvite gjellene på fjærmyggen, og kan gjøre flua mer attraktiv for fisken. Det er selvfølgelig ikke viktig, og har nok ofte mest med menneskeøye og fiskerens tro på flua å gjøre. Men sammen med sølvtinsel til ribb gir det flua mye glans som illuderer liv.

Det viktigste er imidlertid selve fluas konstruksjon, og din fiskemetode. Her er Hans vans Klinkens utprøving i fjellvann i Hodalen, Hedmark helt geniale. De fleste som setter på en slik flue vil tenke på den som en myggklekker, og derfor fiske den uten særlig bevegelse. For det er ikke mye bevegelse i mygg som klekker annet enn at den kjemper seg gjennom vannfilmen. Men flua fisker definitivt best med bevegelse, særlig i vind. Selv fisket jeg selv også uten noe særlig bevegelse i starten. Men en vårdag i Oslomarka fant jeg ut at flua gikk fra bra, til ekstremt bra ved å gi den korte, raske innrykk. Jeg kom plutselig på hvordan Hans van Klinken fisket flua i fjellvann da nappene uteble, og jeg begynte å gjøre det samme. De trenger ikke være lange, fra 5 cm opp mot halvmeteren, litt avhengig av vindforholdene. I kraftig vind gir jeg den mer bevegelse enn på stille vann. Det er naturlig at fisken ser bevegelsen i flua bedre ved blikkstille vann enn i sterk vind. Bevegelse er nemlig stikkordet her, fordi flua har en konstruksjon som gjør at fluas oppførsel blir annerledes enn ved vanlige tørrfluer. Flua henger i en ”flytevest” (CdC), slik at kroppen får en vertikal stilling i underkant av filmen. Et lite drag i fluelina vil da føre til at flua dras i en horisontal, for så å gjenvinne den vertikale stillingen når bevegelsen oppgis. Samtidig vil flua trekkes opp av vannfilmen, og kanskje minne om en klekker som bryter vannoverflaten. Denne bevegelsen, vertikal-horisontal-vertikal, vil ikke en vanlig tørrflue få, siden den i utgangspunktet har en horisontal stilling. Det gir nok en sterkere illusjon av liv, noe som kanskje er den viktigste egenskapen hos ei ”død” fiskeflue. I tillegg kan nok fisken tolke ei flue som henger hjelpeløs i filmen som et lettere bytte enn et voksent, flyvedyktig insekt som sitter oppå overflaten. Tar man alle disse fiskeegenskapene i betraktning, ser man at dette mønsteret ikke nødvendigvis er forbeholdt mygg og myggfiske. Det er en universalklekker med mange variasjonsformer. Jeg liker fluas konstruksjon, at bevegelse av flua gir ekstra liv, og at CdC som materiale gir særlig gode flyteegenskaper og et fjærlett avtrykk i vannet. Mye av CdC-abdomen vil være under vann, hvilket er et gode. Dette fordi små luftbobler har en tendens til å feste seg til CdC-fjærene, noe som gir lysglimt som fisken tolker som liv (jf. Gary LaFontaines forskning på vårflueklekkere, og det verdenskjente ”luftboble”-mønsteret Sparkle Pupa). Alt dette betyr at dette mønsteret kan være ”løsningen” på det vanskelige fjærmyggfiske i visse situasjoner, i hvert fall har jeg hatt gode opplevelser under vårfiske da bare fjærmygg er å se. Men husk, flua er en generalistklekker som ikke må forbeholdes fjærmyggsituasjoner. Og noe som er verdt å merke seg for en fjellfisker, flua fisker godt i vind. Den er utviklet i fjellet, for bruk under vindfulle forhold i stille vann.

Her vil jeg gjerne komme med en liten digresjon. Hans van Klinken fortalte at han prøvde ut nye ting, nye fluer og fiskemetoder i tilfeller hvor han fikk fisk, ikke når fisket slo feil. Jeg tror de fleste fluefiskere (og andre fiskere for så vidt) kjenner seg igjen, man bytter ikke flue eller sluk som fanger fisk. Det er når fisket slår feil at man prøver den ene flua etter den andre, helt til alt man har tro på, og ikke tror på, er prøvd ut. I motsatt fall holder man på det som har gitt suksess, og fortviler da man finner ut at man nettopp slet bort det siste eksemplaret av flua i flueboksen.

Men i stedet bør man se dette som en sjanse til utprøving. Det er nå fluene virkelig kan testes ut. Dersom èn flue fanger fisk, bør spørsmålet være: Gjør de andre det òg? De fleste fluefiskere vil kjenne seg igjen i situasjonen hvor ingenting fungerer, og svært ofte hjelper ikke de utallige fluebyttene. Man havner til bunns i flueboksen uten å finne den forløsende flua. Det er bedre å teste fluene når fisken tar, først da kan man finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det utgjør rett og slett en bedre test. Har man gjort dette mange ganger danner man seg et bedre bilde av hvilke fluer som fungerer til hvilke forhold. Da kan man finne fram til gode generalistfluer som ofte fungerer. Den motsatte strategien fører ofte til at man er like lite klok som man var før fisketuren.

Buzzer, variant
I tilfeller hvor jeg får øye på fjærmygg, men hvor kanskje det ikke er såpass klekkinger at fisken er oppe i overflaten, er såkalte Buzzer-fluer er godt alternativ. Dette er nokså enkle nymfer bestående av påfuglherl (eller annen mørk herl), og en slank kropp i ulike farger. I fjellet har jeg ofte sett en nokså stor (minst 1 cm) grålig variant, men en rødlig variant kan kanskje være mer synlig for fisken, særlig i brunt vann. I oksygenfattige skogsvann (for eksempel Femundsmarka og Oslomarka) vil du kunne finne slike fjærmygglarver i stort antall. Men viktigere enn farge, er nok størrelse, materialer og form. Påfuglherlens glans, en sølvribb eller flash i halen gjør den døde kopien mer levende. Dette har egentlig lite med det opprinnelige insektet å gjøre, men sammen med bevegelse i flua gir dette illusjon av liv. Det tilfredsstiller nok ikke et menneskeøyes oppfatning av hva en god imitasjon er. Det viktigste er tross alt hva som fanger fisk, og da er ”fotokopier” sjelden det beste. Jeg har også gode opplevelser med bruk av gullhoder, og er en fin måte å få en buzzer ned på dypere vann. Det kan være nødvendig om fisket virkelig er tregt, men er også metoden dersom bare småfisk er i aktivitet i overflaten.

Buzzer-varianter

Et alternativ til en buzzer vil være flymfer. Dette er en type mykhacklede nymfer, og har ganske enkelt bare en slank kropp med mykt hackel. Igjen vil jeg anbefale CdC som materiale (hackel), fordi disse fjærene har den egenskapen at den holder på små luftbobler. Dette gir en illusjon av liv i kopien, mer enn det imiterer det virkelige insektet.

Svømmende fluebindefjær

Tandem
Som regel bruker jeg en buzzer i tandem med for eksempel Once and Away. Akkurat dette tospannet er fordelaktig fordi begge fluene fiskes best med bevegelse i flua. Da kan du avfiske både overflate og dypere vannlag med to nokså forskjellige fluer. Det gir et langt mer effektivt fiske. Og så har du kanskje hørt reklamen for Vangen fiskestenger: "Med Vangen får du to om gangen". Har faktisk opplevd å kjøre to harr samtidig ved bruk av tandem.

Fjærmygg alltid aktuelt ved fjellfiske
Moralen er: fjellfiske er alltid utsatt for dårlig vær. I dårlig vær er det ofte bare fjærmygg som klekker, og blir da redningen for tørrflueentusiasten. Så enhver fjellfisker med fluestang må være forberedt på dette fisket. Det kan synes som om mange mener myggfisket oppgis eller blir ødelagt p.g.a. den minste bris, noe som skjer ofte på vårparten med sitt ustabile vær. Da slutter vakingen, sier mange? Det gjør ofte det, men verken fjærmyggen eller fisken er borte av en liten bris. En bris kan faktisk noen ganger være bra. Man må bare velge bort den klassiske palmer-myggen, og ikke regne med å fiske tørt direkte på vak. Mine beste myggstunder har jeg faktisk hatt i kraftig vind tidlig på våren, hvor jeg har dratt Once and Away-flua inn så det nesten spruter av den. Dessuten er det ikke sikkert vakingen slutter, de hårfine, forsiktige vakene blir bare ikke mulig å se når vinden rifler opp overflaten, for ofte tar fisken pupper noen cm under overflaten. Som fluefisker gjelder det altså bare å justere litt på strategien.

Jeg vil avslutningsvis lire av meg et postulat jeg ofte kommer med om fluefiske. Fluefiske er lange stunder med frustrasjon, avbrutt av altfor korte øyeblikk av ekstase. Det gjelder definitivt fjærmyggfiske. Men det er da en del av sjarmen, lykke til!

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.