Fluefiske og imitasjonslære - hva fungerer best

Hva er en imitasjon?
En imitasjon er en etterligning. Man kan si vi har å gjøre med en levende original og en kunstig kopi. Men hvor mye må en kopi ligne på originalen for at vi tar det for gitt at vi snakker om den samme tingen. Hva har jeg prøvd å tegne under? En traktor selvfølgelig. Men hvorfor tar du det for gitt, hvorfor er du så sikker på at det er en traktor. Den mangler hytte og rute, og du ser ikke noe traktormerke. Du ser ikke pedaler, eller redskap som ofte er følger en traktor heller. Den har til og med svart røyk som står opp av pipa, noe du sjelden ser når du får øye på en ekte traktor. Men det er like fullt en traktor, fordi det er visse karakteristiske trekk som bare traktorer har. For eksempel er det et lite hjul foran og et stort hjul bak, noe bl.a. biler ikke har.

Tegning av traktor som er grov blir likevel gjenkjenbar

Slike karakteristiske trekk gjør at vi ikke trenger å se noe traktormerke for å vite om det er en traktor. På ei flue blir slike karakteristiske trekk gjerne kalt triggere. Fisken ser ikke på sine byttedyr slik en ferskvannsbiolog betrakter dem i sitt laboratorium. En ørret har i det hele tatt svært få vekttall fra universitetet. Den teller aldri haletråder og bein, eller om ei døgnflue har to par vinger, m.a.o. om traktoren har hytte eller ikke. Men allikevel skiller ørreten vårfluer fra døgnfluer, døde døgnfluer fra voksne døgnfluer, døgnfluenymfer fra klekkende døgnfluer. Når fisken velger én art framfor en annen, er det fordi den er i stand til å skille de forskjellige artene ifra hverandre til en viss grad. Hva som har betydning for fluefiskeren er: Hva utløser hugget?

Hva ørreten ser og oppfatter er det viktigste ved en imitasjon

Selektivitet
Et hyppig og stadig tilbakevendende fenomen innen fluefiske, og særlig innen imitasjonslæren, er selektivitet. Enkelt sagt betyr det at fisken bare tar ett enkelt byttedyr, ofte i et bestemt stadium, og neglisjerer alt annet spiselig. En ørret som bare beiter fjærmygg selv om det klekker døgnfluer er selektiv. Den rett og slett overser godbitene i form av døgnfluer til fordel for de langt mindre fjærmyggene, dette til tross for at døgnfluene er en langt større godbit. Selv om fisken kan ha et utvalg lett tilgjengelige byttedyr, hender det altså at den velger kun ett av dem konsekvent. Men fisken kan samtidig skifte byttedyr når det skjer endringer i mattilbudet i form av nye klekkinger, eller for eksempel spinnerfall (en generasjon døgnfluer dør). Fisken kan altså være selektiv, men allikevel ha en rekke byttedyr i magen, ganske enkelt fordi den har en skiftende selektivitet. Det er stunder hvor hårrøttene mine virkelig får kjørt seg! Fiskens mage kan også være fylt til randen av kun èn insektsart, for eksempel fjærmygg, men allikevel ikke være selektiv. Mageinnholdet kan jo rett og slett skyldes av at det kun er fjærmygg å beite på ved det aktuelle tidspunktet. En døgnflueimitasjon eller en hvilken som helst annen flue kan da fungere; fisken er ikke selektiv. Det at fisken tar en helt annen flue, gjerne vilt forskjellig fra hva den beiter på, kalles ofte for opportunisme. Da kan et bredt utvalg fluer fungere, men fortsatt gjelder det å finne den flua som vekker mest oppmerksomhet hos fisken.

Triggere
Men hva når fisken er selektiv, hva gjør ei flue til en god imitasjon? En ørret er ikke klok eller slu. Selv om det kan gå gjetord om storørreten er den verken spesielt intelligent eller smart. Hjernen er stor som en peanøtt. For oss fiskere kan allikevel visse instinkter hos ørreten gi den en adferd vi betrakter som intelligens. Vi tror at når en flue ser perfekt ut for oss, og fisken ikke tar, ja da må den være klok. Fisk som beiter et bestemt byttedyr, identifiserer det med basis i bestemte karaktertrekk, eller såkalte triggere. Når en beitende fisk refuserer en flue, betyr det ofte at imitasjonen ikke har tilstrekkelig med triggere for å vekke den rette impulsen for hugg. Ved selektivitet er dette på sitt mest ekstreme, det gjelder å ha de riktige triggerne til insektet fisken beiter på. Triggernes betydning kan også illustreres ved et eksempel de fleste fluefiskere har opplevd. I rennende vann vil det ofte være langt lettere å lure fisk til hugg i raskt strømmende vann, enn i glatt, rolig strøm. Selvfølgelig er ikke fisken i den raske strømmen dummere enn sin nabo lenger nede på glatta. Grunnen er at ørreten som har sin standplass i den strie strømmen har langt kortere tid til å bestemme seg for om flua er mat eller ikke. Den må bruke færre triggere for å identifisere byttet sitt. På samme vis kan fisk i rolig strøm bråsnu rett under flua, noe som tyder på at flua i utgangspunktet var akseptert, men allikevel manglet enkelte av de mange triggerne som var nødvendig for hugg. På samme måte kan fisken være langt mindre kresen i stille vann når det er vind (otervind), enn når det er speilblankt. Det er selvfølgelig ikke slik at fiskens intelligens varierer med vindforholdene.

Hva er så disse triggerne? Den suverene dommeren er selvfølgelig fisken. Problemet er at den vanskelig lar seg intervjue. Dommen kan kun fåes gjennom praktisk fiske. Det gjelder å teste fluer, se om de fungerer på fisk som vaker eller beiter på et bestemt insekt. Fungerer de ikke, må man tilbake til bindestikka for å modifisere eller endre. Hva som fungerer vil naturlig nok varierer mye fra sted til sted, avhengig av hvordan insektet i et konkret tilfelle ser ut. Derfor er underlig at mange fluebindere er så nøye på å følge eksakte fluemønstre etter detaljerte mønsterbeskrivelser. Slike fluemønstre bør være et utgangspunkt, men må deretter bli testet og justert etter forholdene der du fisker.

Størrelse vil variere fra sted til sted, og kan være en viktig trigger. Dette til tross for at mange byttedyr varierer mye i størrelse, og ørreten i utgangspunktet kan spise alle variasjoner. Den kan bli selektiv på én stor døgnflue under klekkeperioder (for eksempel den mye omtalte vulgata-klekkingen i Oslomarka, og andre steder på Østlandet), og refusere alt smått og unselig. På den andre siden kan den også bli selektiv på store mengder, og irriterende små fjærmygg, og refusere større døgnfluer. Kroppsform vil ofte være et viktig karaktertrekk. For larver, pupper, og nymfer, og særlig i stille vann, vil kroppen være en viktig trigger. Døgnfluenymfer kan være slanke, eller kraftige avhengig av leveområde, og for eksempel marfloa har en karakteristisk buet rygg. Vinger, bein, og haler kan være viktige triggere, selv om vi med menneskeøyne og menneskehjerne ofte fokuserer i overkant mye på slike trekk, og særlig har en hang til å telle disse? Men for eksempel vårfluenes taklagte vinger, eller døde og døende døgnfluers vinger som ligger flatt ut til siden på overflatefilmen (spent spinner), kan være viktige triggere. En vinge kan også være viktig på en flyvemaur, for eksempel ved at den er kjørt fast i filmen på siden og signaliserer at her ligger en havarist. Da vil den ikke være en perfekt imitasjon av et glansbilde fra en bok, men en perfekt imitasjon av de få maur en spesielt vanskelig ørret velger å ta. Farge har vært en evig debatt blant fluefiskere, men egentlig ikke alltid så interessant. Er det så viktig om døgnflueimitasjonen er svart, grå eller Blue Olive? Kroppsform, størrelse, vinger, farge, og bein blir ofte trukket fram som de viktigste triggerne. Det vi imidlertid ofte glemmer, er at det er fiskens oppfatning, og ikke menneskeøyets som er det viktige. Hva som for oss mennesker er typiske kjennetegn for et insekt, trenger ikke nødvendigvis være det for fisken, dvs. triggere som utløser hugg. Den kanskje viktigste triggeren vil være insektets adferd. En nyklekket døgnflue som tørker vingene striper ikke, og heller ikke en død spent spinner. Mens for vårfluene er nettopp stripingen et kjennetegn. Dette er helt enkle eksempler, men blir gjerne oversett i mange sammenhenger. En perfekt øyenstikkerimitasjon kan være fånyttes hvis den ikke presenteres nær bunnen. Foruten dybde er også tolkingen av vakform viktig for å finne ut hvilke insekter som blir valgt til middag. Det kan for eksempel avsløre om fisken beiter fjærmygg tørt (insektet sitter oppå overflaten), i filmen, eller noen centimeter under.

Imitasjonslæren sier som sitatet innledningsvis at fluebinderen må identifisere triggerne til byttedyret, skape en flue som har flest mulig disse triggerne, og presenteres på en slik måte at den kunstige kopien framstår som forvekslende lik den levende originalen. Så lik at fisken ikke ser forskjell, og tar flua som mat. Det er noe fortryllende over dette resonnementet. Du fanger ikke bare fisk, du lurer den trill rundt. Du har maktet å fange en fisk, fordi du har lagd og presentert en kunstig flue som fisken var overbevist om var ekte vare. Dette gir en egen tilfredsstillelse for en fluefisker, og er for meg like stor uansett om det er en vårflueimitasjon, nymfe, eller fiskeimitasjon i form av en streamer. Men i sitatet vektlegges også menneskeøyet mye vekt. "La ham ha insektet foran seg for at imitasjonen skal bli best mulig" byr nemlig på problemer…

Ørreten kan være selektiv

Hvorfor ikke imitasjoner
Imitasjonslæren slik den er presentert over, er langt fra problemfri. Hadde fluefiskeverdenen vært så såre enkel. Hvor ofte har du ikke hatt en perfekt imitasjon, og skjønner ikke bære av hvorfor fisken ikke tar? Noen spørsmål kan danne utgangspunktet for noen fornuftige modifikasjoner av denne imitasjonslæren:

1. Skal vi ha millioner av imitasjoner som hver for seg imiterer hvert stadium for hvert insekt i alle mulige fasonger?
2. Fisker imitasjoner alltid best?
3. Er fisken selektiv så ofte som man kan få inntrykk av?
4. Fluefiskere flest, fisker de egentlig i tråd med imitasjonslæren?

I sin ekstreme form hadde nok denne læren sin popularitetstopp på midten av åttitallet. Nå har binding av fotorealistiske fluer nærmest skilt seg ut som en egen vitenskap, hvor hovedmålet er å fortrylle menneskeøyet, og ikke fiskeøyet. Dessverre havner mange av disse i flueesker rundt omkring, dessverre fordi de ofte fisker dårlig. Vi har lett for å glemme at fisken har langt dårligere syn enn oss, og vektlegger langt færre og mindre detaljerte karakteristika enn oss mennesker når de skal bedømme om noe er et insekt eller ikke. For eksempel vektlegger menneskeøyet farger langt mer enn fisken. Med dårlig syn og peanøtt-hjerne må fisken bestemme om noe er mat eller ikke ut, i fra forholdsvis få karakteristika eller triggere som omtalt over. Fiskens syn og hjerne er akkurat den samme om fisken beiter selektivt eller opportunistisk. Derfor er det ikke slik at imitasjonen må være en mer detaljert imitasjon, eller bestå av flere triggere når fisken er selektiv. I "Fluefiske og fluebinding 2005" behandler Tom Skyrud temaet på en lettfattelig og god måte, og mener begrepet "illusjon" bedre dekker hva som er viktig for å fange fisk. Hva fisken oppfatter som levende er det viktigste. Og da er form og ikke minst bevegelse viktige triggere, ofte langt viktigere enn menneskeøyets vektlegging av farge, bein, øyne, og andre kruseduller som ofte blir gjenstand for omfattende fluebindehåndarbeid. Illusjon av liv er hva som trigger fisken. Som eksempel viser Skyrud til Superpuppan som i liten grad ligner på en svømmende vårfluepuppe, men som med sitt hackel på siden av kroppen gir en plog i vannoverflaten som ligner puppens svømmebevegelse inn mot land i "klekkingsøyeblikket". Form, fasong, eller konstruksjonen på flua er viktig, for eksempel kan Hans vans Klinkens suksess med fluene "Klinkhammer" og "Once and Away" forklares med den vertikale stillingen hengende i vannet. I sistnevnte mønster bruker han også påfuglherl. Her brukes materialvalget bevisst for å illudere liv. Gary LaFontaines studier av vårfluepuppers klekkinger er en klassiker. Når puppen skal opp til overflaten for å klekke, bruker den luftbobler for oppdrift. Det gjør at de stiger nokså raskt, slik at luftboblene sammen med denne bevegelsen opp til overflaten ifølge LaFontaine var langt viktigere enn en fotorealistisk imitasjon av puppen. For å imitere eller illudere luftboblenes skinn brukte Lafontaine glinsende antrongarn (derav navnet "Sparkle yarn pupa"). Andre materialvalg som har vist seg å ha suksess, som gullhoder, påfuglherl, sølvribb osv. kan være lysglimtet som skal til for at fisken tolker det som kommer som levende. CdC (Cul de Canard) er et materiale som har en tendens til å klebe til seg luftbobler, ikke så ulik de boblene vårfluepuppene har. Ekstreme, fotorealistiske, og statiske imitasjoner kan ha alt et insekt har ifølge oss mennesker, men være fullstendig dødt for fisken. Form, konstruksjon, bevegelse, og materialer som gir inntrykk av liv er altså ofte undervurderte triggere for fisken.

Svaret er...
Svaret er: Illusjon av liv er viktigere enn en imitasjon sett med menneskets øyne. Vi fisker for å fange fisk, og da er fiskens øye det viktigste. En flue som er perfekt i hånden, og som menneskeøye har store problemer med å se at er en kopi, vil som oftest tolkes som dødt av fisken. Identifikasjon av fiskens virkelige triggere er viktigst, hva er det fisken oppfatter som liv? Flua vi da sitter igjen med er langt enklere enn den detaljerte imitasjonen, takket være ørretens dårlige syn og peanøtt-hjerne. Det gjør også at èn flue kan imitere eller illudere en rekke innsektsarter. Derfor fisker drevne fluefiskere ofte bare med en håndfull fluer. De har nemlig ikke gode imitasjoner, men gode illusjonsfluer. De fungerer under forskjellige forhold, og fisken ser ut til å bry seg lite om det for eksempel skal forestille en vårflue, mygg eller døgnflue som klekker. Det gjør mange fluefiskeres ekstreme trang til å pugge latinske navn på alle mulige innsektsvarianter unødvendig, noe jeg vil hevde er et typisk resultat av en for stor tro på imitasjonslæren. Svarene på spørsmålene lenger oppe i artikkelen blir derfor:

Ad 1) Nei, vi trenger ikke millioner av imitasjoner, men noen få, virkelig gode illusjonsfluer
ad 2) Nei
ad 3) Nei, fisken er jo ikke selektiv bare fordi man ikke er dyktig nok til å få fisken til å ta. "Selektivitet", eller "ikke god nok imitasjon" får skylda?
ad 4) Nei, de bare later som!

Kilder:
Greenhalgh, Malcolm og Ovenden, Denys. Fluefiske med imitasjoner.
LaFontaine, Gary. Caddisflies.
Skyrud, Tom. Imitasjon eller illusjon?, i "Fluefiske og fluebinding 2005".
Lindstrøm, Staffan. Bare ett kast til.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.