Hvorfor fluefiske er det ypperste fiske

En svensk poike som er tidlig kroket

Disse uoppnåelige ørretene
Min interesse for fluefiske startet med et ønske om å bli en bedre fisker. Det begynte med de sommerkveldene da fisken vaket intenst, mens resultatet etter uendelig antall kast med haspelstanga var lik null. I frustrasjon satt jeg på bredden og kikket lengselsfullt utover vannet, og følte meg hjelpeløs ovenfor alle ørretene som gladelig plasket i alle retninger. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor ikke engang våtfluene bak flueduppen falt i smak? Det bare måtte bli fluefiske, jeg måtte lære meg fluefiske for å klare å overliste ørreten de dagene da alt annet virket umulig. Nå vet jeg ikke om jeg er blitt noen bedre fisker, for jeg er ikke sikker på om jeg fanger flere fisk nå enn den gangen. Det er fortsatt sommerkvelder hvor jeg sitter i frustrasjon over disse vanskelige og kresne ørretene, til tross for mange års læring av denne såkalte edle kunst. Men jeg har fått noe på kjøpet, fisket er blitt enda mer fascinerende enn hva det var. Og enkelte ganger, føler jeg også å ha knekket "koden", da kvelden er vanskelig, men hvor det faktisk blir fast fisk allikevel. Det gir en egen tilfredsstillelse.

Brunørreten er vakker

Spenning
I utgangspunktet kan en fiskeopplevelse svare til størrelsen på en fisk, eller antall fisk. Verdsettelsen av en fiskeopplevelse vil ofte henge sammen med fangsten, man er tross alt på fiske. Men verdsettelsen av fiskeopplevelsen avhenger også av så mye mer. Det kan være de naturskjønne omgivelsene, eller kameratskapet med andre lidenskapelige fiskere. Og for mange er det viktig å søke avkopling fra stress og jag. Fluefiske gjør etter min mening den sammensatte fiskeopplevelsen enda mer sammensatt. For meg betyr fiske først og fremst spenning; ren og skjær spenning. Slik har det alltid vært, og slik er det med alt fiske. Ja, til og med garnfiske kan ha sin spenning. Slik er det for alle med et fiskerhjerte. Men fluefiske gjør fisket for meg enda mer spennende, og det er det viktigste. Se for deg en fisk i elva, en glatt og fin strøm. Fisken kommer fort opp, snapper i seg insektet i overflata, tverrvender og etterlater seg en rund, uryddig virvel. Den er pen, du vet det. Om den tar, vil tilslaget føles tungt i stanga. Med etterfølgende utrusning selvfølgelig. Idet flua legges godt ovenfor vakstedet, stiger spenningen, vil den ta? Du tror det, men du er langt fra sikker. Flua glir stripefri og fin over, det ser fint ut…nei! Den skulle ha tatt nå? Du prøver et kast til, men trua er litt mindre nå, den skulle ha tatt første gangen, flytet var så fint. Du begynner å tenke, hva er feil? Feil flue, er det fortommen, eller stod flua skeivt? En ny flue gir ny tro. Igjen er fisken oppe på det samme stedet, og igjen legger du flua et stykke ovenfor. Det ser bra ut, flua står rett, og der…der skulle den ha tatt. Det var da merkelig, den skulle ha tatt, hva er feil? En ny flue velges ut etter lengre grubling, du ser etter noe som ligner hva fisken synes å spise, prøver å tenke rasjonelt oppi all frustrasjonen. Du legger flua ut på samme stedet, nå med en nøktern optimisme. Igjen stiger spenningen, og igjen kommer den over vakstedet. Men igjen glir flua…ikke forbi!!! Vaket er nesten mer kraftfullt på den falske som på den ekte flua noen minutter før. Vaket, plasket, de uryddige strømvirvlene i etterkant, synet av en fiskekropp brenner seg til netthinnen. Som for en fotballspiller husker sine gode scoringer, husker fluefiskeren sine vellykkede tilslag til pene vak. Godfølelsen. Vaket er et klimaks, og et antiklimaks. Den største spenningen knytter seg til rett før. Idet flua glir over stedet der fisken skal ta. For slukfiskeren begynner ofte spenningen idet fisken biter, ikke rett før. Som oftest ser slukfiskeren verken sluken eller fisken idet den tar. Fluefiskets antiklimaks er selve høydepunktet for slukfiskeren. Fluefisket har en spenningsdimensjon andre fiskeformer sjelden har. Det er derfor jeg velger fluestanga selv om det åpenbart er bedre sjanser for et mer effektivt fiske med haspelstanga. Jeg har først og fremst beskrevet tørrfluefisket, og det er noe helt spesielt for de fleste fluefiskere. Men også fluefiske med nymfer og streamere har sin egen sjarm, men begrunnelsen for dette får bli til en annen gang.

Utfordringer
Som fluefisker kan jeg jobbe med å klekke en gåte. Det kan være på en helt spesiell fiskeplass, en spesiell fisk du vet står akkurat der, et insekt, en klekking som kommer igjen og igjen hvert år, bare ikke helt på den samme måten hver gang. Og som regel mislykkes jeg, så ærlig skal jeg være. Jeg mislykkes igjen og igjen. Det krever tålmodighet. Men det er nettopp det som gjør det så utrolig herlig når man lykkes. Imidlertid vil en følelse av å ha fått det til, snart gå over i nye utfordringer. Naturen er ikke statisk, det er hele tiden forandringer vi fiskere eller andre for den saks skyld ikke forstår. Det er ikke slik at om en flue har gitt fast fisk den ene dagen, så er det bare å repetere suksessen. Du blir aldri utlært som fluefisker, utfordringene står i kø. Og noen ganger blir de nesten for store, og ender i dyp frustrasjon. Det er hele tiden noe å rette på. Forskjellige fiskeplasser, fisker og fiskedager har sitt eget liv. Insekter og klekkinger kan virke som et uoverstigelig hav for en nybegynner. Men jeg kan trøste deg med at de fleste drevne fluefiskere bare bruker et fåtall fluer, og du trenger ikke kunne et eneste latinsk navn for å fange fisk. Du kan faktisk være latinsk analfabet, og allikevel fange mye fisk. Men det vil hele tiden være nye fluer som hadde vært artig å prøve ut, og presentasjonene av dem kan aldri perfeksjoneres nok. Du kan alltid bli bedre, og ditt fluefiske kan forbedres på et utall måter. Fluer, taktikk, presentasjon, materialer, ja, absolutt alt. Det er denne stadige utforskningen, nysgjerrigheten, og staheten etter å få det til, som driver meg som fluefisker. Det er mye å utforske både på kjente og kjære fiskeplasser, og i helt ukjente farvann.

Kunnskap som en egenverdi
Men fluefiske gir mer enn bare utfordringer og økt spenning. Økt kunnskap og oppdagelser om det økosystemet du banner og slenger grisebukter i, vil gjøre fiskeopplevelsen større. Fiskerens øyne åpnes for nye fenomener og sammenhenger i naturen, og en blir mer ydmyk ovenfor fisk, insekter og natur. Fluefiskerens interesse for fiskens matfat, oppførsel, og trivselsfaktorer, gjør at man får en unik innsikt i livet under vann. For mange gir dette et engasjement for å bevare de økosystemene de jevnlig besøker. Fluefisket har en tendens til å bringe nye og flere verdier inn i fisket, som følge av mer kunnskap om fisken, dens miljø, og de insekter den spiser. Selvfølgelig kan en slik interesse vekkes på andre måter også, men jeg mener fluefiske som hobby inneholder en helt spesiell invitasjon til slikt engasjement. Den kunnskapen som jeg har fått gjennom fluefisket, mener jeg med andre ord har en egenverdi. Det vil si en verdi som ikke handler om antall fisk, eller størst fisk. Det er verdier som overhodet ikke handler om fiske, men som allikevel er så nært knyttet til det.

Fluefiskere og utstyr
Som nevnt innledningsvis forbinder mange fluefiske med snobberi. Fluefisket handler i bunn og grunn om ikke annet enn å fange fisk. Trender, moter, og utstyrshysteri kan gi et inntrykk av at mange har glemt om hva fluefiske egentlig handler om. Noen ganger kan det snike seg inn en mistanke om at de latinske tungetaler har lite med selve fisket å gjøre, og har mer å gjøre med markeringsbehov. Utstyret imponerer aldri en ørret, men kan kanskje imponere en fisker. Utstyrsdebatten bør derfor holdes på en funksjonelt og nøkternt nivå, og ikke fyre oppunder av ”myten” om snobberi og forfengelighet. Fluefiske er hva en gjør det til selv, og man velger selv om man vil være med på utstyrskarusellen eller ikke. Jeg har stor respekt for gamlekara som kun fisker med våtflue på tungt utstyr, de fanger like mye fisk nå som før siste nyhet fra Loop-katalogen (jeg har selv mange av de ”riktige” merkene). Selvsagt vil fiskeopplevelsen avhenge av at utstyret fungerer, men utstyrsvalget bør ikke gjøres til noe mer enn at fiske tross alt handler om å fange fisk. Jeg skulle så gjerne ha sett at fluefiskedebatter handler mer om selve spenningen og opplevelsen, og ikke om det og det utstyret. Fiskeutstyret bør ikke bli et mål i seg selv, og fortone seg som begrunnelsen for å drive med fluefiske. For fluefiske må ikke være snobbete for å fange fisk. La ikke utstyrshysteri skremme folk bort fra en fascinerende verden.

Moralen er...
Moralen er at du ser ikke fluefiskeren på utstyret. En fluefisker som ser ut som en utstyrsmodell fra den mest moderne sportsbutikk, kan både være en naiv moteslave og en dyktig fluefisker. Og treffer du på en av gamlekara med glassfiberstang (eller aller helst splitcane) og våtfluer, skal jeg love deg at du har mye å lære. Jeg sier t.o.m. at en fluefisker ofte har mye å lære av en dreven markfisker.

Et fluefiskeliv er et liv med lange stunder med frustrasjon, avbrutt av altfor korte øyeblikk med ekstase. Slik er det - uansett ferdighetsnivå, flueboks, utstyr, alder, kjønn, nasjonalitet, legning og lommebok - det gjør fluefiske fascinerende. Derfor fluefiske.

Skitt fluefiske!

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.