På røyetokt i bjørneland

Vi skriver litt uti mai og våren og sommeren er på vei. Tankene går derfor helst mot isfrie vann og tørre lyngheier i fjellet. Men etter at broderen så noen voksne røyer i Namdalens lokalavis "NA" fikk han med både meg og Øivind på å oppsøke vinteren igjen. På en 1-dags maratontur til de nord- trønderske grensefjella.

Fra E6 går riksvei 74 inn mot bjørneland.

Da klokka ringte i 4-tida og Øivind rett etter dukket opp med sin driftssikre Huyndai var det en trøtt mann som pakket sekken og forlot Trondheim. Foran oss lå i underkant av 2 timer i bil før vi kunne slå oss sammen med Roger på Asphaugen nord for Steinkjer. I stresset med planleggingen av denne hasteturen var han naturlig blitt ansvarlig for det meste av utstyret. Jeg kom nemlig rett fra London og Øivind hadde sine forsyninger på feriestedet i Verran Kommune. At Roger også hadde vært trøtt denne morran fikk vi beviset på da vi underveis gikk igjennom de mengdene av utstyr som var presset inn i den overfyllte bilen. Raskt kunne vi konstatere at han hadde husket skiene mine, de nødvendige klærne og mat til hele gjengen. En gløtt i de nedre lagene av bagasjen fikk meg imidlertid til å stusse. Joda - med god grunn. Der lå nemlig et par skisko i størrelse 38. Fysisk umulig å få til å passe på mine klumpete føtter. Vel - da en retur var uaktuelt ble vi enige om at jeg enten måtte gå på føttene eller at vi fikk låne oss noen ski oppe i bygda. Roger hadde nemlig et trumfkort i ermet. Han hadde snakket med grunneieren Oddvar Aagård i forkant og hadde uansett avtalt lån av forlenger til isborret. Vi krysset fingrene og satset på at han også kunne hjelpe oss med skisko og kanskje også et kart over området. 

Grunneieren Oddvar Aagård viser Roger de rette plassene på kartet.

Vel fremme hos grunneieren var vi mellom 8 og 9 på morgenen. Der så vi røyk fra pipa i huset og ble bydd inn på særdeles trivelig prat rundt alt det vi lurte på rundt turen og området generelt. Oddvar drev tidligere som sauebonde men måtte slutte da bjørnen gjorde for stor skade under sommerbeitet. Nå er noe av inntektene fra villmarksturisme for slike som oss. Med hytter, forlokkende fjellvann med god bestand av røye og ørret kan man finne sitt eget eldorado her inne. Se forøvrig http://www.havdalen.no for mer informasjon om det Oddvar kan tilby for friluftsinteresserte. Oss hjalp han mye denne dagen. Han hadde nemlig forlenger til isborret, ski og sko til meg og også et kart vi kunne låne på turen innover. I ettertid fikk tok vi oss selv å riste på hodet av den altfor dårlige planleggingen vi hadde gjort. Men nå var vi uansett på vei og hadde Oddvars fortelling om røyer på oppe i 4-kilosklassen i tankene.

En omgang "gris" er på sin plass før de fleste turene med denne gjengen.

Rett før skifte av klær og oppstart tok vi en sedvanlig omgang med "GRIS". Som gamle fotballspillere er det alltid en konkurranse å se hvem som står igjen til slutt under vipping med en ball. En aktivitet vi før og etter turer har utført på mange bortgjemte parkeringsplasser i norges land. Reglene er enkle. To tvungne touch hver og misser man får man en G. Neste gang man bommer blir det en R og så videre til man har blitt GRIS og er ute av kampen.

Snøen ligger tjukk her inne til ut i Juni.

Det viste seg å være et skikkelig sliteføre denne dagen. Det var grått i været, snø i lufta og metervis med snø på bakken. Glien var elendig men likevel tenkte jeg med glede på skiustyret jeg fikk låne. Uten det kunne jeg bare gitt opp turen inn mot Havdalsvatnet 9 kilometer inn på fjellet.

En død lemen i snøen. Uten å ha smakt det selv har jeg hørt at pga sterk smak og farger er den ikke er favorittmaten til sultne dyr og fugler. Denne + mye smågnagerspor fikk oss til å håpe på smågnagerår til sommeren.

Vel inne i området er det hovedsaklig tre vann i samme vassdrag å velge mellom. Storflyn, Litjflyn og det 6 kilometer lange Havdalsvatnet. I alle tre finnes det både ørret og røye i alle fasonger. Og både kilosfisk og større eksemplarer er slett ikke uvanlig.

Øivind prøver isfisket oppe på Havdalsvatnet.

Vel fremme ved Havdalsvatnet fikk jeg æren av å starte fisket. Men idet jeg bøyde meg ned for å vaske de siste isrester bort fra hullet falt mobiltelefonen ut av brystlomma og rett ned i vannet. Et febrilsk grep ned i hullet hjalp ikke så nå ligger den vel der på 4 meters dyp og tar imot meldinger og anrop. Men noe skal man jo ofre og rett etter kunne jeg da også lande den første røya fra det samme hullet. Triumferende kunne jeg vise de andre resultatet - en liten vakker fisk på rundt hektoen.  

Fjellene nord mot Skorovass (Havdalsvatnet ligger 3 minutter bak og litt til høyre for Roger og Øivind her)

Slik fortsatte da også dagen. Der vi hver for oss eller sammen oppsøkte nye hull og steder og langflate dro opp den ene etter den andre av de små artsfrender. Man kommer i en egen stemning av slikt. Og den følsomme røya er alltid like vrien å lure til å bite over hele kroken. Oftest nipper den bare i agnet og man kjenner såvidt hva som foregår der nede. Men tiden går for de som har det gøy og det var ikke flere minutter å hente. Derfor ble det med noen og tjue røyer i størrelsen 1 - 2 hekto denne dagen og den vanlige diskusjonen om hvem som hadde fått den største og de fleste. Før turen var over hadde selvsagt alle fått rundt 20 fisker hver og noen av dem var også rimelig store skulle man tro meldingene som gikk oss imellom.

Ingen gamle dronninger - men noe fisk ble det da.

På veien hjemover passerte vi også elven på bildet under. Der tok fiskefeberen og kreativiteten til Roger helt overhånd. Ifølge ham var det nemlig i den rennende elva at storfisken befant seg. Problemet var bare at faren for å rase ut i elva gjorde at han måtte holde avstand. Men hvordan skulle han da nå fram? Joda med dupp og mark/maggot og ved å prøve å kaste langt nok til å nå vannet. Nå hadde vi ikke noen dupp. Men en flytende wobler lå igjen i sekken fra turer året før. Så med sine 4 gram mente Roger at den fikk fungere like godt som noen dupp. Mens vi skeptisk stod å småfrøs i bakgrunnen hadde han selvsikker tro på prosjektet. Vel - har du noengang prøvd å kaste en 4 grams wobler med en isfiskestang til redskap? Ikke det? Kanskje ikke så rart for etter det 14 forsøket klarte han akkurat og komme over den massive snøkanten ned mot elva. Bare for å erfare at wobleren satte seg fast i snøkanten og at snøret skar seg inn i snøskavvelen og praktisk talt var umulig å få løs. Det endte med at han slet av hele stasen og måtte pakke ned restene i sekken igjen. Det var vel bare å innse det. Forsøket var en fiasko og det må selv broderen innrømme denne gangen. 

Fra Roger's håpløse fiske-eksperiment.

2,5 timer senere var vi atter hjemme på trappen til Oddvar Aagård og kunne fortelle om en fin tur, takke for lån av utstyr, betale for fiskekort og si på gjensyn en annen gang. For å prøve å lure storfisken i disse traktene har vi virkelig lyst til å gjøre igjen. Men da helst med mye bedre tid. 3 timers fiske blir litt lite på en såpass lang tur. Men så var det jo bare noe vi plutselig kom på - og i ettertid er det ingen som kan ta fra oss minnene om denne maratonturen en vanlig søndag i mai. 

Turens største røy(e) i en nærliggende tretopp.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.