Suget mot Femundsmarka - isfiske etter abbor, røye og ørret

Men vi bare måtte få tid til å gjøre opp varme mellom tørrgaddene, vandre i blokkmark, og kjenne forventningen idet røyeblinken senkes ned i selveste "Storfisk". Selv om fisket kan være vel så bra andre steder, hviler det en egen mystikk over Femundsmarka. Utallige villmarkshistorier, og alle dens særegenheter gjør at de som har fått oppleve Marka, kjenner en lengsel om å komme tilbake. Så også for oss denne påsken. Vi kjente suget mot Marka, og velvillig lot vi oss lokke mot det enorme området det går så mange gjetord om.

Gammel, mystisk furuskog i Femundsmarka

Jonasvollen
Jonasvollen er en villmarksgård på vestsiden av Femunden, og ble satt som startsted for påsketuren 2005. Stemningen stiger etter hvert som skogen blir mer og mer glissen, og vi nærmer oss Femund. Da vi møter Robert Sørlie i vinnerbilen fra Iditarod-løpet på en øde fylkesvei, skjønner vi at det ikke er langt igjen. Vi ankommer Jonasvollen i praktfullt påskevær, og synet av Svuku på andre siden av Femund gjør oss oppglødd. Hvit, og innbydende ligger fjellet der i varm kveldssol.

Karbiser stekes i måneskinnet

Vinterfjellet kan være fint og idyllisk

Store Svuku våker over oss på Røvolfjellet
Målet for kvelden er Røvolfjellet som ligger ved foten av Store Svuku, Femundsmarkas mest kjente fjell. Det blir mørkt før teltet er oppe, og karbonadene freser i panna. Men det gjør ingenting, fullmånen lyser opp det karakteristiske landskapet. Tynne furulegger hist og her, krokete tørrgadder på lune plasser, og en uendelighet av blokkstein. Følelsen av endelig å være på plass i dette riket siger inn, og gjør godt. Store forventninger for de neste tre dagene gjør også godt.

Påskemorgen

På selve påskemorgenen er jeg først ute av teltet. Landskapet ligger der som i går, og som det har gjort i tusener av år. Tjukk morgentåke gjør at bare toppen på Store Svuku er synlig, og furuleggene blir mer og mer duse utover vidda. Det betyr bare en ting, dagen i dag blir like solfylt og fin som dagen i forveien. Mens jeg ser sola jobbe seg gjennom skodda, tar jeg turens første morgenkaffe fra svartkjelen.

Før turkompanjongene Anders og Per Sverre har dratt seg ut av posen, tester jeg fisket i tjønna. Ikke lenge etter ligger en fin steikeørret på isen. Da tar det ikke lang tid før de to andre også er ute på vannet. Her er det action. Anders får også svar fra det kalde vannet, og etter antydninger til kaos i det fisken tres opp i hullet, har også han fått en flott ørret på isen. For en start!

Anders har akkurat fått ørreten, og Svuku rister av seg den siste morgentåka i bakgrunnen.

"No fish" Hagen forsøker seg på en frekkis
Som seg hør og bør blir det fotografering av fangsten. Nå har det meste av morgentåka drevet vekk, og Store Svuku blir en flott kulisse for vårt rituale. Per Sverre iler til, og prøver å kuppe fangstbildet. Han har vært i Femundsmarka en gang tidligere uten å få fisk, og ser nå sitt snitt til å komme med på et fiskebilde. I årenes løp kan jo selve fangstmannen komme i glemmeboken, og da er det vel mulig at noen etterkommere kan tillegge ham hedersbetegnelsen "storfisker". Men heldigvis finnes Photoshop, så derfor har jeg sørget for å ta fra ham den gleden.

Der snaut jeg deg for den gleden, "No fish" Hagen!

Lang marsj inn i Det femundske rike
Det er mange bekker å hoppe over for å hente vann i Femundsmarka, og vi bestemmer oss for å gå lenger inn i dette riket. Vi er rastløse, for det ble ingen røye på Røvolfjellet. Vi bryter leir, og legger ivei.

Vi forlater Røvolfjellet

På veien møter vi mange fiskere som har hatt et varierende hell i fisket, men lykkeligst var nok en som hadde fått ei røye på drøye kiloen. All praten med de mange fiskerne, gjør at det meste av dagen går med til skigåing. Men det er selvfølgelig bare hyggelig, for det er bare fornøyde fiskere vi møter i solskinnet. Ved Roasten ligger det folk ved buene, og alle har sin historie om Marka. Vi fisker selvfølgelig etter tips og hemmelige plasser. De fleste har sin egen oppfatning om hvor det er best, eller kanskje der det er nest best. De færreste vil nok oppgi sine favorittplasser, i hvert fall ikke i første omgang.

Ikke alle passasjer er like lett å forsere med pulk

En teknisk hvil slik vi lærte i militæret en gang i tiden

Vi passerer Grislehåen. Oppsynshytta kan sees i skogkanten.

Vi bestemmer oss for å følge Røavassdraget oppover mot svenskegrensen. Leiren blir slått opp ved en av tjønnene med det klingende navnet "Storfisk". Vi har vært her før, men aldri vinterstid. Meldingene om fisket herfra har vært delte, noen mener det er bra, andre rapporterer om "bare abbor". Det var kanskje de siste som var mest pålitelige, for vi skulle få bare abbor vi også. Men den lange skituren mellom blokkstein og tørrgadder, gir oss en følelse av å være i flere hundre år gammel, urørt villmark. På kvelden varmer bålet godt, og det labre fisket går i glemmeboken. Vi hygger oss med tullprat mens månen lyser opp tretoppene på morenen bak oss.

Nytt eller gammelt tre?

Det var laber jubel over en abbor, selv om den faktisk var av brukbar størrelse.

En lærepenge
Midt ute på det store vannet skal jeg bore tre nye hull dagen etter. De to første bores opp uten noe unormalt. På slutten av det tredje hullet blir det plutselig tungt å bore. De fleste kjenner vel til at det kan være tungt å bore de siste centimeterne før man er igjennom isen, noe jeg også tok for gitt denne gangen. Jeg tok i med armene for å komme igjennom, men idet boret kjørte seg nedi hullet skjønte jeg hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde truffet en grunne midt ute i sjøen, og hadde kjørt boret nedi stein. Det er dødens. Boret var fullstendig ubrukelig etterpå. Også her inne, ved Storfisk. På selveste fiskedagen. Etter tredje hullet. Hva gjør vi nå? Jeg hadde vært på tanken på å ta med et ekstra bor, men det ble lagt igjen pga vekten. Boret har også hel borekrone, slik at det ikke var noen vits å kjøpe de ekstra knivbladene på sportsbutikken heller. Og ny borekrone må bestilles, og koster en del mer. Så der stod vi da, kun med et ubrukelig bor. Alle kloke hoder kom sammen, hvis det var noen da, og ulike forslag ble annonsert der ute på vannet. Storfisk. Drøye 2 mil inne i marka, av mange omtalt som drømmevannet. Hjelpeløsheten seg innover meg, hvorfor bore akkurat her? Men det var jo midt ute på vannet? Etter hvert fant vi ut at vi greide å bore hull ved å skjerpe skjæret med en kniv. Med tre manns kraft greide vi å bore de hullene vi ønsket. Men for et strev, og det gikk med mye tid. Det ble et lite effektivt fiske. Når man ikke er spesielt godt kjent i et vann, og bare har mer eller mindre vage beskrivelser å følge blir det viktig å bore mange hull. Man må lete opp fisken, røya er hele tiden på vandring, som oftest i stim. Når fôring ikke er et alternativ blir det enda viktigere. Helst bør man bore et hull, fiske i et kvarter, for så å prøve nye hull helt til man treffer på. Det ble nå umulig, og vi måtte hele tiden fiske sammen. Vi klarte derfor aldri å treffe på røya. For oss ble det med en og annen abbor. Røya kan leve godt, enn så lenge. For vi kommer igjen, da med ekstra borekrone i sekken. Eller ett bor pr. mann!

Jeg fisket helt til mørket sêg på, men "bare abbor" lot seg friste.

Slike motiver finnes det mange av inne i Nasjonalparken.

Ingen hjemlengsel
Det amputerte fiskelaget konsentrerte seg etter hvert mer om påskesola, og hundespannene som utover dagen passerte oss på flere av vannene i området. Lunsjen ble pannekaker i solveggen av en enorm kampestein, og livet var egentlig ikke så verst, tross ødelagt bor. Alle "add water"-produktene gjør det enklere å ha det luksus i felt, denne gangen falt altså valget på pannekake-miks. Syltetøy og smør på flaske er heller ikke noen dum oppfinnelse.

Frokost ved Storfisk

Uten å vite det fikk vi også sendt signaler hjemover. De som ringte oss på mobilen på første del av turen fikk meldingen: "Abonnenten kan ikke nåes for øyeblikket". Litt senere fikk de høre: "Den ni forsøker att ringa, kan inte…" Siste dag gikk det igjen over til den norske meldingen fra Telenor. Dette ble tolket som at vi var i live, og nå var på vei tilbake der vi kom fra. Eller var vi gått igjennom en av de åpne råkene i Røa, og hadde seilt tilbake til Norge? Siste leir var igjen på Røvolfjellet, og vi møtte på mange av de samme fiskerne som dagen i forveien. De fleste hadde nok hatt bedre fiske enn oss, uten at vi angret på den lange turen av den grunn. Men vi var enige om var at vi burde hatt bedre tid. Slik er det alltid, man vil naturlig nok være noen dager ekstra når man er i et slikt villmarksparadis.

Solen går ned bak Flenskampen. Det var det, men vi kommer igjen.

Tips for isfiske etter ørret
Ørreten er kjent for å være vanskelig å få på vinteren. Men som turen over viser, er det langt fra umulig. Men det er viktig å vite at isfiske etter ørret krever en litt annen tilnærming enn ved røyefiske. Det er èn alminnelig feil mange fiskere gjør. De har en blink som de fra røyefiske er vant til å gi nokså mye bevegelse. Ofte gis den for mye bevegelse også under røyefiske, men det gjelder spesielt for ørreten. En altfor aktiv pilking med en stor røyeblink skremmer heller ørreten enn den lokker. Ørreten er langt mindre aktiv enn den arktiske røya, og går nærmest "i hi" om vinteren. Derfor har den såkalte "vintersoner" akkurat som årringene i trær i skjell og ørestein. Den er forsiktig, og oppfører seg ganske annerledes enn om sommeren. Bruk heller mindre og beskjedne blinker, og la den ligge stille på bunnen i lengre perioder. Min erfaring er også at mark som kravler på bunnen er bedre enn maggot. Jeg bruker allikevel maggotkroker. Etter min mening er maggotkroker langt bedre til dette fisket enn markkroker, fordi ørreten da sluker hele agnet. Det viser seg ved at markkroken ofte sitter i leppa, mens maggotkroken nesten sitter fast i magesekken. Den må ofte opereres ut, noe som selvsagt ikke er så bra hvis mindre fisk burde vært satt tilbake igjen. Mormyska og balansepilker vil heller ikke skremme ørreten slik som store røyeblinker gjør. I vann med stor ørret er balansepilk særlig spennende. Men det betyr ikke at du ikke får mindre fisk, selv har jeg opplevd å få små ørreter og røyer på balansepilk.

Det er også en annen viktig forskjell mellom ørret og røye. Røya går ofte sammen i stim, og du kan oppleve godt fiske i en kort periode, for så at det dør helt ut. Ørreten vandrer ikke i stim, og er langt mer stasjonær. Du må finne der den står. Dette gjør bl.a. fôring mindre effektivt etter ørret. Ofte vil gode fiskeplasser om sommeren også være gode plasser om vinteren. Ellers kan djupårer eller gamle bekkefar i oppdemte vann være heite plasser som huser mange ørreter. Hvis man ikke er kjent, må man også her lete opp fisken. Enhver ørret sier ikke nei, takk til en markklyse rett foran nesa.

Ørret på isen

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.