Gjensyn og ørretfiske sentralt på Fosenhalvøya

Tid for kveldsmat

Det har gått noen år nå. Vi har blitt eldre, fått jobb, flyttet til ulike byer og også fått flere forpliktelser i hver vår retning. Felles turer er derfor ingen selvfølge lenger. Forventninger var derfor store til denne helga langs gamle fotefar sentralt på Fosenhalvøya.

Turen startet i godvær, på tross av Gislefoss' dystre spådommer fra kvelden før der han forberedte oss på mye vær der høy- og lavtrykket møtes over halvøya. Fjellene her ligger på 250 - 500 moh og selv om ikke det virker ekstremt er ikke klimaet alltid egnet for koselige fjellturer selv i sommerhalvåret.

Et lite stykke Norge - både melkesjokoladen og landskapet.

Over telefonen i forkant var utallige småvann pekt ut, og som vanlig må vi vel teste formen til hverandre. Selv om gåingen har roet seg betraktelig de senere årene liker vi begge å kjenne pulsen slå litt ekstra ute på tur. Helt i starten av 90 tallet gikk vi Fosen halvøya på langs, og hadde en effektiv gåtid på 16, 14 og 15 timer de tre dagene turen varte. Den gangen skulle vi gå til godværet ga seg og deretter ta det rolig med mye fiske. Istedet stod sola urokkelig og uforstyrret på himmelen og vi fortsatte gåingen. Etter turen måtte vi bruke opptil flere gensere under hver fot for å lindre smerten ved hvert steg.

Jeg skuer forventningsfullt utover et av Fosens mange fjellvann.

Det første vannet ga godvær - og noen fisker på 2 hekto. Uansett størrelse er det alltid like tilfredstillende å kjenne rykket fra turens første fjellaure. Man er i gang på en måte. Dette er øyeblikk man raskt blir vant til, men som man savner uendelig mye når fisket av og til slår feil. Da skulle man kanskje byttet ut ventingen på det store hugget mot noen små ørretpinner fulle av liv.

Etterhvert skiftet været som forventet og det gir ofte fantastisk fiske oppe på fjellet. Særlig om man er til stede under overgangen fra varmt til kaldt vær eller motsatt, eller ved regnvær etter lengre tids tørke.

Fiske i all slags vær - bare regnbuen mangler.

Ved det neste vannet fikk vi umiddelbart se større fisker i aksjon. Dette var et lite vann som ender i en myr på den ene siden og med steinur på den andre. Idet vi speidet ned mot vannet og sjekket sluk og snøre begynte de første dråpene å falle fra himmelen. Nesten samtidig kunne vi observere det første vaket helt inntil sivkanten på den ene siden. Med uttrykket; så du det? møttes de forskremte blikkene våre, og vi klarte ikke å vente lenger. Det var iallefall helt klart at dette var grov ørret oppe i halvkilosklassen vi hadde å gjøre med.

Jeg med en ørret på ca halvkiloen.

Etterhvert endte dagens etappe ved et velkjent fiskevann for flere enn oss her i traktene. Der satte vi opp teltet, strakk ut kroppen og fyrte bål på den vanlige bålplassen.

Ørret og røye i panna, med ris, paprika, sopp og løk som tilbehør

Under middagen hadde vi også en uhøytidelig kåring av beste fjellfisk idet både røye og ørret stod på menyen. Akkurat denne dagen falt vi begge for ørreten som virket noe fastere i fisken enn røya. Men smaken var nesten helt lik. Uansett var vel ikke konkurransen helt fair med en litt småfallen røye mot de mange større ørreter som fikk prøvd seg i panna.

Noe av turens beholdning på fiskefronten.

På slike turer blir menn raskt til gutter og med tonnevis av felles opplevelser fra oppveksten ble det mye mimring om gamle dager. Vi kan vel konkludere med at det er få steder man snakker mer åpent enn i et telt i en av Norges mange ødemarker.

Myten om at fjellet er for mannfolk fikk seg en skikkelig knekk for Christian idet jeg dro frem dette speilet.

Dagen etter fortsatte med det samme. Fiske, værskifte, og gamle argumenter om igjen. Som vanlig kom den evinnelige sluk/spinner diskusjonen opp. Jeg har klokketro på spinneren, mens Christian selvsikkert foretrekker sluk til fiske etter stor ørret. Generelt er vi vel enige om at i små myraktige vann, elver etc er spinneren uten konkurranse. Men på større fisk og større vann blir vi aldri enige. Uansett er det så mange faktorer som spiller inn for at man skal lykkes i et fjellvann likt det man ser på bildet under. Temperaturen, vannstanden, tidspunktet, og måten man presenterer sluken, flua, marken, spinneren viktigere enn hvilken type. Men noe av fornuften glemmer vi selvsagt i diskusjonens hete. Her er det viktigere å stå i de gamle skyttergravene enn å innrømme at den andre har rett. Derfor spisses ofte argumentene til det latterlige og enkelte ganger er det viktigere å fremprovosere en reaksjon enn å ordlegge seg korrekt.

Med litt vind ved slike utløp er man garantert fisk på en liten spinner.

Etter noen timers trasking og fiske var søndagen blitt ettermiddag og det var på tide å avslutte turen og gjensynet. Det blir nok iallefall ett år til neste gang vi kommer oss ut i samme fjellområde igjen. En situasjon de fleste nok kjenner seg igjen i. Alle er fanget i tidsklemma. Vi skulle ha gjort så mye, og sett så mye men drømmene har vi iallefall i behold. Neste år, ja da skal vi både hit og dit. Fosenhalvøya i juni, Jotunheimene og Finnmark i juli, Saltfjellet og Børgefjell tidlig i August og kanskje Hardangervidda litt senere den måneden. Det skal jaggu bli opplevelser det. Vi kan iallefall drømme om det...

Forlokkende små vann er mye av sjarmen med fjellfiske. 

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.