Alene på Hardangervidda med sekk, telt og fiskestang

Utsikt gjør godt, og med en kikkert når øynene de fjerneste blåner.

For å spare rygg og kropp kan innmarsjen avbrytes med små toppturer med kikkert, mat og drikke. Kroppen har godt av å riste løs uten tung bør, svette klær, og tunge fjellsko. Dessuten er det alltid spennende å se an landskapet foran seg både på kart og i virkeligheten før man beveger seg inn i det. 

Turen inn var blytung, - med alt for mye i sekken og alt for lite trening og en graderstokk som viste godt over 20. Fra Kinsarvik er ferden bratt opp til Stavali og Lonavatnet, og også småkupert og langdrygt videre innover mot Torehytten og Hårteigen. En middagslur i skyggen ble redningen, og til slutt klarte jeg og karre meg videre inn mot dagens mål. Men det kostet, og skal man til de sentrale delene finnes det mange lettere alternativer enn opp fra Sørfjorden, særlig med lignende oppakking som jeg hadde. Men omsider kom jeg frem til første mål, og med utsikter mot 14 dagers fri og fiske, ble det ikke andre aktiviteter enn søvn etter at teltet var satt opp.

Fra en av de øverste tilløpsbekkene til vassdraget Veig.

Ved frokosten dagen etter begynte jeg å tenke over min noe slappe kroppsholdning. Konklusjonen ble at jeg rett og slett ikke har noen ryggrad. Årevis med lenestolsitting har virkelig tæret på evnen til å holde kroppen oppe, og indianer- eller liggestilling ble den eneste løsning i det ryggstøtteløse landskapet.

Etter mat ble det til studering av det enorme to-sidige 1:100000 kartet over vidda. En kikk ned i Hardanger og Sørfjorden fikk meg nesten i å trekke på smilebåndet over de mange rare stedsnavn: Stana, Ædni, Åpoldi, Rymbill, Bleie, Syreflot, Lutro og Øvre Børve. Og selve rosinen i pølsa - elva Deildo - ikke helt ulikt et visst redskap til feminin bruk. Intern humor er intet valg på tur alene.

En ørret på ca 1,3 kg har latt seg lure. Turens nest største.

Mørkeblå strømvirvler med skum på. Det finnes i utoset ved en av vannene i Eldorado. Nå gjør solas stråler til at alle farger ses ved hvirvlene. Rett bak starter berget og forbi dette og langs land på andre siden er det jeg kaster sluken. Sakte sveiver jeg inn med håp og tro; "noen meter til nå så er den der"... Men ingen av kastene ved favorittplassen gir fisk denne dagen. Derimot er det en annen kant av vannet jeg får livets opplevelse på fiskefronten så langt. Tett før jeg har sluken på land hugger det voldsomt i stanga og etter 1 sekunds forfjamselse begynner bremsen å hyle mens stanga står i strak bue. Aldri før har jeg hatt en så stor ørret på kroken. Den forsetter utrasen i 20 meter før den går i været i et sinnykt plask. Rett etter slutter presset i stanga og jeg står slukøret tilbake. Jeg erkjenner at nærmere villmarksnirvana vil jeg kanskje aldri komme igjen.... Det nærmer seg kveld og mange kast senere stopper jeg fisket.

Utsikt østover fra Hårteigen (1690 moh).

Jeg tar på meg joggeskoene, pakker 1 av de 2 medbrakte pilsene i dagstursekken og løper i shortsen kilometrene mot Hårteigen. Litt mosjon denne varme sommerkvelden kan kanskje få irritasjonen ut av kroppen. Hardangervidda har ikke de storslåtte toppene mange andre av Norges fjelltopper kan vise til, men en trollkonge har de - den rufsete Hårteigen med sitt karakteristiske utseende. Fra alle kanter er den velkjente profilen godt synlig over viddene. Oppe på toppen sitter jeg helt alene i shortsen og nyter en pils og fri utsikt i alle retninger. Mot nord skimtes Hardangerjøkulen, mot vest ses de grå golde fjellrekene på vestvidda ispedd fonner av snø og noen blå flekker. Lenger sør ses også deler av Folgefonna på andre siden av Sørfjorden. Østover ligger det småbølgete landskapet med de mange gode tjern og vassdrag. Å gå på tvers av disse dalene har knekt mang en kilometerspiser (meg inklusiv) der kløfter og små stup tvinger frem utallige omveier om man trosser landskapets naturlige linjer. Sittende her med en pils tar jeg meg i å tenke - kan man egentlig ha det bedre...

Hårteigen besteget og en ensom fjellvandrer nyter turen tilbake til teltet.

Ja, man kan nok ha mange øyeblikksopplevelser som mer enn matcher dette. I armkroken hos kjæresten når alt stemmer mellom 2 i utgangspunktet forskjellige mennesker,- etter et utrolig bra veggspill og scoring på fotballbanen,- i helt riktig form ute på fest eller på byen, eller kanskje julekvelden med nær familie, stemning og god mat. Det er kanskje ikke rettferdig å sammenligne opplevelser, men følelsen jeg bærer på nå er rett og slett mektig, varig og altoppslukende. Jeg er her i et av verdens beste områder for fjellfiske, med all verdens tid og med værguder som overøser meg med sol, sommer og en fin bris som gjør livet levelig i varmen.

Kveldsfest med en ørret og iskald pils fra nærmeste snøfonn (ekstra vekt var verd det)

Dagen etter fikk jeg en lang og særdeles spinkel fisk på kroken. Motsatt den menneskelige moteverdenen er dette en dårlig kombinasjon for fisker. Man skulle tro det var supermodellen Kate Moss som avbrøt slankekuren til ære for min 12 grams Sølvkroken Spesial. Bleik var den, og skikkelig lang og tynn. En skygge av en fisk som bude vært nesten kiloen om den hadde fulgt ærnæringstipsene for fisk i den alderen. De andre små fiskene jeg fikk i det vannet ga meg heller ikke noe svar på om overbefolkning og tilhørende næringsmangel begynte å bli et problem, men uansett ble det catch and release for noen fisker.

Catch and release for denne ørreten

Samme dag ble og den største ørreten tatt. Som ellers på denne turen var storfisken på talefot kun om kvelden. Tror det varme været får ta noe av skylden for det. Noen halvkilosfisker hadde begynt å bite og idet jeg rundet en odde og kastet langs land innover vika som åpenbarte seg, ja da hogg det i snøret. Min dype innsveiving av en Herring Jig sluk ble for fristende og jeg kjente med en gang at den satt godt. Av kampen som fulgte og størrelsen på fisken gikk det virkelig opp for meg hva jeg mista dagen før. Selv med 1,5 kilos vekt og en 5 minutters dragkamp var denne storørreten ikke i nærheten av å vise tilsvarende kraft som kjempen jeg mista i går. Jeg tørr ikke engang tenke på hvor stor den var. Lykkelig kunne jeg uansett sende noen takkesalver utover fjellheimen. Likevel tar jeg meg i å akkurat nå savne noen å dele opplevelsen med. Noen å juble med og utveksle lykke med. Å sette ballen i krysset fra 30 meter blir liksom ikke det samme uten publikum eller med- og motspillere til å bekrefte prestasjonen. Heldigvis har jeg kameraet klart og kan ta bildet under.

Turens største - en ørret på 1,5 kg tatt på en svart, hvit og rød Herring Jig i 16 gram.

Etter de første dagene ble fiskebettet nesten helt fraværende. En del fisk på rundt halvkiloen lot seg sporadisk lure, men det generelle bettet gikk til bunns. Varmen og mangel på nedbør tynget hele vidda, og selv de mest kreative fiskemetoder førte ikke frem. Etter å ha prøvd alt i slukboksen, innklusive alle varianter av markfiske og flueopphengere var det bare å innse fakta. Fisken bet ikke, og sånn var det. Kanskje er broderens holdning den beste; "Biter den ikke på Spesialen eller Lillauren da biter det ikke, så man kan like godt spare seg bryet med å bytte redskap.

Vakker flora lyser tidvis opp i karrig landskap

Uansett fikk jeg gode muligheter til å teste ut tolmodigheten og også mange av de navnløse vannene mellom Hårteigen og Blyvarden. Er det fisk i alle vann tro? Gang på gang ble ypperlige fiskesteder saumfart med ulike redskap, men uten hell. Likevel vet jeg enkelte steder med sikkerhet og enkelte steder med antakelserat her må det bare være fisk - og gjerne stor også. Noen ivrige sjeler må ha satt ut ørret en eller annen gang i tiden.

Den ene vindstille kvelden ble jeg sittende i timesvis å speide etter vak, og i et av de vannene jeg hadde lagt ned mest innsats så jeg virkelig de velkjente ringene til slutt. Men hvor lenge under ugunstige forhold (for varmt) kan man holde trua? Etter hvert ble mer tid brukt til gåturer, bading, matlaging, lesing mm. og mindre på fiske. Det var rett og slett nytteløst. Regn, regn og mye regn er det som mangler. Et skikkelig tordenvær nå og fisket kunne blitt helt magisk. Men med rødlig himmel hver kveld var det nytteløst å drømme om det.

Fjellets egen dusj i adams drakt

Bildene over og under er opplevelser du gjerne ikke får ved å følge stiene. Litt unna kan man finne mange idyller man kan ha helt for seg selv i dagevis. For å ikke snakke om dyre- og fuglelivet som gjerne er best å oppleve utenfor de vante ferdselsårene. Jeg så forresten en hare (som er omtrent usynlig på noen bilder jeg tok), enkelte store fjellrypekull og flere idylliske steder med særegne naturkvaliteter i løpet av turen.

Fjellryper i flukt fra et ufarlig menneske

En idyll man kan ha for seg selv i dagesvis selv midtsommers

Helikopterkjøring
Hvilke regler som gjelder for luftrommet over Hardangervidda. På min tur opplevde jeg til tider å se og høre helikopter flere ganger daglig på avstander mellom 50 m - 2 kilometer. At store deler av lokalbefolkningen har sluttet å bruke bena tror jeg vi bare må innse. Helikopter er visstnok et vanlig transportmiddel selv i Nasjonalparken. Jeg mener rett og slett at luftrommet over vidda bør fredes for alt annet enn førstehjelpssituasjoner. Ingen har historiske rettigheter til slik transport opp på vidda. Det er et unødvendig luksusgode man bare må få bort. Synes forresten turistforeningen bør gå foran som et godt eksempel mht. dette og slutte med sommerforsyninger i form av glassflasker med øl og vørterøl ved hjelp av helikopter.

Der grunt vann blir til dypt står fjellfisken

Rester etter fjellrevehi finnes flere steder på vidda

Naturen blir ikke vakrere enn dette ved krystallklare fjellvann

Alltid har jeg mislikt frem og tilbaketurer langs den samme leia. Derfor valgte jeg et mer ulendt og villt tilbaketog mot sivilisasjonen. Dessuten ville jeg se de gamle "munketrappene" ved nedstigningen til Lofthus. Ruten ble derfor lagt en del lengre sør enn inngangen, og i et til tider meget karrig landskap dominert av stein og snøfonner.

Utsikt fra toppen Vargen (1579 moh) ned mot Illakleivsløkene på vestvidda. Folgefonna ses i det fjerne.

Ingen steder lever man årstider og vær som i fjellet. På en og samme tur kan man erfare sommer, vår, høst og vinter og alt fra de mørkeste og dystre til de mest fantastiske landskap. Disse to ukene var sommeren til stede nesten uavbrutt, og varmen og sola gjorde det slitsomt å være rødhudet villmann. Men klage kan man ikke når man får oppleve høyfjellet på sitt mest utrolige med 20-25 grader uavbrutt i 2 uker. Fra Vargen tenkte jeg på dette samtidig som en fantastisk utsikt gjorde inntrykk. Forøvrig en like fin topptur som den mer kjente Hårteigen.

Idyllisk liten dal jeg passerte på hjemtur - friskt vann et luksusgode vi tar for gitt

Så hva har jeg opplevd disse ukene i ensomheten. Å si "ukene" blir nok å ta i - det er jo tross alt bare 2, men hvem vet hvor lenge til neste gang jeg gjør det samme. Men var det ikke ensomt der oppe helt alene da, - spør du. Nei ikke i det hele tatt. Selvsagt er det artig med selskap, men når vanlige fiskekamerater har fri andre uker, eller må være med kona på campingferie eller lignende så er det ingen utvei. Det verste i løpet av de to ukene var rett og slett at ved hver fisk jeg fikk så begynte jeg å synge på "Yes we have no bananas - men vi har en storfisk på gaaaang". Rett og slett utrolig irriterende...

En selvdød fjellrype.

De slitte turskoene har nådd Munketrappene og siste reis av sommerens eventyr...

Turen ned mot Lofthus ble virkelig en påkjenning. Selve trappene der oppe på toppen gikk som en lek, men lengre ned fikk knærne virkelig kjørt seg og kreative ganglag ble prøvd ut. Best var kanskje den baklengse skrevende gangen samtidig som jeg plukket bringebær fra buskene langs stien. Uansett kom jeg ned til slutt, og bare måtte ta et par fullmodne epler fra den første frukttrærne jeg passerte. Fra en arbeidskollega ferierende på andre siden av fjorden fikk jeg også nummeret til taxi, og kunne bare oppsummere turen mens taxien var på vei. Innimellom tankene på kjæresten, god mat og et skikkelig bad tok jeg meg selv i å planlegge neste års tur. Jeg må bare tilbake - men innimellom en vinter full av jobb og drømmer!

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.