Kanadisk bekkerøye i Setesdal Vesthei, Njardarheim veidemark

Utsikt mot den oppdemte (for øyeblikket neddemte) Roskreppfjorden.

I nyere tid har flere vassdrag blitt berørt av kraftutbygging, og dette sammen med sur nedbør ødela mye av de gamle ørretbestandene i området. Som eier av kraftressursene pålegges Sira- Kvina kraftlag å sette ut fisk i de store magasinene, og pga. sin standhaftighet mot sure vann har den Kanadiske Bekkerøya blitt foretrukket som settefisk. Denne spreke sportsfisken vokser raskt, og 3 - 4 år etter utsetting har de en størrelse på mellom 1-1,5 kg. Statskog som nå driver/eier Njardarheim har 2 oppsynsmenn i arbeid, og sier følgende om forvaltning av denne villmarka:

Grunnleggende verdier for all virksomhet i Statskog skal være å bevare biologisk mangfold og å bruke naturen på en bærekraftig måte. Jakt, fiske og annet friluftsliv skal komme folk flest til gode innenfor rammen av det naturen kan tåle. Dette ligger også til grunn for Njardarheim. I tillegg skal siktemål om vern og flerbruk for Setesdal Vesthei- Ryfylkeheiane legges til grunn. I Njardarheim skal menneskelig aktivitet ta hensyn til villreinen og annet sårbart dyre- og planteliv. Statskog vil i området stå som garantist for allemannsretten og gi tilbud om det enkle og naturbaserte friluftsliv".

Njardarheim er kjerneområdet for villreinstammen i Setesdal Vesthei, og for å verne om denne Statskog har sett i gang et eget prosjekt for å styre eiendomsdriften bedre med hensyn til sårbar natur. Gjennom Statskogs nettsider kan man bestille en av de mange hyttene de har til rådighet (enkelte stengt i periodene villreinen er mest sårbar). Disse hyttene brukes mest i forbindelse med rype- og reinsjakta på senhøsten, mens man om sommeren relativt uforstyrret kan bruke hyttene som utgangspunkt for fiske- og friluftsturer i området.

Vi derimot valgte telt som bolig disse fine dagene på slutten av august. Med kano lånt fra naboen fikk vi oss en fin tur over Roskreppfjorden (oppdemt vann) før ferden gikk til mindre vassdrag. I Roskreppfjorden er det mye fin og stor røye og ørret, men som vi fikk erfare var den utrolig vanskelig å lure med aktivt sportsfiske. Garn eller til nød marksnører over natta er vel det sikreste. Iallefall dorget vi tilsammen nær 2 mil av innsjøen med alle mulige redskaper uten å få et eneste napp denne helga.

I de mange elvene ned mot innsjøen derimot yrer det av bekkerøye, og det sier jeg mer om etter nok et tilbakeblikk på stedets historie.

Fortellingen om Heiberg og hans ambisiøse satsing på villmarksturisme er spennende. Tenk at han i 1904 så potensialet til å utnytte ødemarkenes ressurser til turisme, og at han på kort tid klarte å kjøpe opp et gedigent område av fjellene mellom Setesdalen og Sirdalen. At dette var mulig har sin årsak i sauetap til rovdyr, og at bøndene ikke lenger fant det drivverdig å sende buskap opp på sommerbeite. Rovdyrproblematikken var noe Heiberg umiddelbart prøvde å løse ved bruk av feller og åte med gift mot jerv og rev. Hans drøm var at villreinstammen skulle økes fra skarve 1000 dyr til oppe i 50000 i dette området, og på slutten av 30- tallet hadde han lykkes i å få stammen oppe i 20000 dyr. Heiberg bygde flere hytter til sine turister, og ansatte også folk til hindre tyvjakt og bekjempe rovdyr.

Noen av disse hyttene står ennå, og har nok hatt prominente gjester fra rundt i Europa. Da nazi- regimet tok over og etter hvert staten ble eier ble mye av Heibergs villmarksparadis ofret for vasskraftsutbygging og enkelte bilveier. Men tross alt er det et utrolig vilt og øde område den dag i dag, med enorm utstrekning i sør- norsk sammenheng. Og foruten mye sau som igjen har inntatt sommerbeitene finnes fremdeles Europas sørligste villreinstamme akkurat her med en bestand på drøyt 2000 dyr den dag i dag.

Magne med turens første lille bekkerøye.

De første kastene ved leirplassen ga mange napp da de små bekkerøyene viste seg å være dødshungrige i dobbel forstand. I tillegg kom en flokk sauer løpende for å ønske oss velkomne, og med et Bææh i retur tok de bjellene med seg og gikk. I varmen fikk vi oss til å tenke medlidende på disse dyra som går å svetter under en gedigen ullgenser med ei bjelle hengende rundt halsen. Sistnevnte må jo være dyreplageri. Tenk å gå rundt og høre på den lyden dag ut og dag inn. Jeg hadde iallefall blitt rimelig sprø av mindre!

Få steder har kartene like mange blå flekker som nettopp i disse traktene. Vann, bekker, elver og sjøer finnes overalt, og da kan det være frustrerende å vite at mange tjern og vann er fullstendig fisketomme etter all den sure nedbøren på 80- tallet. En artikkel i Aftenposten slo nettopp fast at tilstanden i sør- norske vassdrag nå er mye bedre, men uten utsetting eller tilstrekkelige vannveier vil ikke fisken gjenoppstå fra de døde. Et godt tips er derfor å konsentrere fisket i de kjente fiskerike vassdragene og vann som via elver/bekker har sammenheng med disse. Det var også taktikken vi brukte og vi fikk etter hvert godt betalt. Men man skal vel ikke se bort ifra at enkelte har favoritt- vann her inne de bare selv vet om.

Magne med både turens største glis- og røye. En feit fisk på ca kiloen.

Magne fikk turens største på et kast inne ved land, og da fisken viste seg i vannskorpa førte det til enorm jubel etter timer med mye småfisk. Enda bredere ble glisene da fisken kom på land, og noen gledeshyl ble sendt utover veidemarka. En Herring Jig sluk viste seg å være rett valg, og vi kunne ta de klassiske trofé- bildene.

Noe av turens fangst i fjæresteinene.

Da mørket nærmet seg var det bare å stabbe tilbake mot teltet og en etterlengtet middag. Magne hadde tatt med noen pizza- rester fra tidligere i uka, men de fikk vente til etter vår første smak av Kanadisk Bekkerøye. Fersk og fin krøllet porsjon 2 seg i panna mens vi nøt fisk, ris, sopp, paprika, løk, rømme og en iskald pils på deling. Det smakte så godt at pizzaen ble pakket ned igjen før vi med en kaffetår avsluttet kvelden i halv ett tida. Da var vekkerklokka allerede stilt på 04.50 - i rett tid for morra- bettet!

Kvelden avsluttes med stekt røye, med diverse godt tilbehør.

Oppe var vi, og ivrige var vi og, men flere storfisker fikk vi ikke. Det var derfor 2 trøtte fjes som utpå dagen rev leiren og padlet hjemover mot sivilisasjonen. I Stavanger ventet nemlig Viking - Rosenborg, et av de klassiske oppgjørene i tippeligaen. En liten kuriositet fra turen var at vi så et dyr som enten var bever eller oter, men ved utbredelsen til de to artene kan man vel slå fast at det måtte være en bever. Med kun få busker i området går vel akkurat den beveren en tøff vinter i møte. Ved bilen var det bare å takke Magne for en fantastisk tur i et spennende område som helt sikkert får flere besøk fra oss.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.