I villmarka øst for Setesdalen ligger austheiene

Vandring under en vakker solnedgang er ikke å forakte

Da oppstart først ble klokken 10 på kvelden, var jeg innstilt på å gå i mørke den siste biten. For å finne den riktige veien under slike forhold må man konsentrere seg, og gjør man det farer man mye stillere fram etter leia. Det var nok også årsaken til at jeg på 10- 15 meters hold fikk se en elg som stod og drakk ute på et nes. Idet jeg i kanten av et myrtråkk rundet et kjerr fikk jeg øye på den. Det var helt stille denne kvelden og synet gjorde at jeg frøs fast øyeblikket. På min høyre side hadde jeg kjerret før det idylliske fjellvannet bredte seg ut. Bak meg gikk de siste rødmalte strålene fra sola ned i horisonten, og foran meg og litt til høyre stod elgen. Vannet lå speilblankt i et blått svakt lys fra himmelen over, mens tåkedotter smøg seg over vannflaten. Det var i siluett mot det mørkeblå fjellvannet jeg så den majestetiske kongen denne kvelden. Med rolige bevegelser drakk den vann og så seg rundt. I noen hundre sekunder stod jeg musestille mens trangen etter kameraet sakte steg i meg. Til slutt bestemte jeg meg for finne det og forevige tidenes bilde.

Selvsagt lå kameraet utenfor rekkevidde (hvem hadde vel tenkt at dette skulle skje i mørkeste natta?). Så jeg måtte av med sekken og opp med glidelåsen. Sakte rygget jeg et par steg bakover og inn bak krattet. Idet sekken forlot skuldrene så jeg elgen kastet urolig på hodet. Den været noe nå, og selv om jeg ventet i det lengste med å åpne topplokkets glidelås løp elgen ut av synsvinkelen for godt. Til lyden av skrapende greiner og kvister som knakk var jeg bare uendelig takknemlig. Tenk å få oppleve dette, i en ødemark bare timer unna tv'en, telefonen, sofaen og byen. Uansett bilde eller ikke, opplevelsen vil leve lenge på netthinnen min.

I trolsk stemningen var det elgen viste meg villmarka si

Etter å ha etablert leirstedet i 2-tiden satt jeg meg ned på en kolle og nøt ensomheten. Rundt meg lå dalen, hauger, vann, trær, berg og vann på alle kanter. Og rypeskvatt, rein, vaking og småfugler kunne høres fra fjern og nær. Det var med en dyp, indre sjelsro jeg sovnet den kvelden.

Neste dag var definitivt satt av til fiske, og forhåpningene var relativt store. Med meg på veien hadde jeg nemlig noen år gamle tips om ørretfiske i bestefarklassen. En god del vak tydet imidlertid på mye småfisk. På de 5 første kastene hadde min 12 grams Lillauren fanget 4 ørreter, i tillegg til 1 napp. Selvsagt var de alle på under 2 hekto, og etter å ha hatt de samme opplevelsene langs store deler av teltvannet gikk jeg videre på nye eventyr. På kartet lå nemlig nye blå flekker og ventet på besøk.

De 4 første fiskene. Mellom 1 - 2 hekto.

Godt vann er livsviktig og en selvfølge på fjellet.

Når man går slik på måfå, uten å følge de vanlige ferdselsstier ser man mye mer av naturen rundt seg. Og i motsetning til elgopplevelsen kvelden før fikk jeg nå festet et par av høydepunktene til filmrullen. Idet jeg gikk nedover et myrtråkk mot en 5 meter bred dam startet VM i sprint for ryper. Startskuddet gikk en meter foran meg, og først ut var rypefar og rypemor, med et helt kobbel av pipende kyllinger like bak. Store kull med rypekyllinger er forøvrig noe av det som gjør meg mest glad ute i naturen. Og er det noe fjellheimen trenger er det en livskraftig bestand av både li- og fjellrype. Får håpe småkrypene ikke tok skade av sjokket.

Man må se hvor man går når fugler flyr opp foran føttene på vårparten.

Senere fikk jeg høre et plask så kraftig at fiskeren i meg kom i ekstase. Oj, oj, oj tenkte jeg før jeg så at plasket også ble til plogbølger. Da forstod jeg at det var bever jeg hadde hørt, og ikke Sør Norges største fjellørret. Beverens plasking fikk jeg også festet til filmrullen, selv om detaljene ble relativt utydelige. Likevel er det totalopplevelsen av slike dyremøter som er det viktige. At beveren plasker tror jeg forøvrig er et tegn på fare, og at den varsler de andre familiemedlemmene. Uten at jeg er noen ekspert på bevere virker det sannsynlig etter møtene jeg hadde denne turen. Å tiltrekke seg oppmerksomhet med plasking er ikke naturlig for den sky beveren, så jeg tok det som et tegn på at jeg var oppdaget. Tett etter forsvant den også helt fra den lille vika jeg stod ved.

På turen tilbake kom jeg over enda et fuglereir med unger, og så også flere ryper, en elg til, en orrhane, noen ender og en flokk av rein jeg jaggu ikke er sikker på om er tam eller vill. Tror nok det finnes villreinflokker inn til dette området, men jeg synes jeg fikk bevege meg temmelig nære de ellers sky dyrene. Uansett - med slike opplevelser føler man bare glede, selv om også de andre vannene jeg prøvde innehold småfisk. Turen hjem neste dag var derfor fylt med gode minner og et godt humør. Andre vann kan huse større fisk, og jeg ønsker meg absolutt tilbake til disse frodige områdene øst for Setesdalen. Som et lite apropos kan jeg si at heller ikke broderens tekstmelding om en ørret på 1,5 kilo fra Trøndelag fikk meg til å dempe superlativene om dette området. Storfisken fins nok også her, om det da er noe sant i jungeltelegrafen jeg hører på.

Som en liten info kan jeg ta med at våren kommer sent men raskt til disse traktene. Siste gang jeg var her var det slutten på mai med mye snø og is på alle vann over 800 meter. Nå noen uker senere har det hvite blitt til grønt og is blitt til badetemperatur for friske vikinger.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.