Om de røde T'ene som merker turistforeningen sine stinett i fjellet
Turistforeningene har med hytter, broer og stier gjort mye for å fremme naturinteressen i Norge. Spørsmålet er om de nå har gjort nok på visse områder. Tar man frem et kart ser man med en gang de mange veiene som dekker kartet. I alle retninger snor de seg og etterlater små flekker med natur imellom seg. Et mer detaljert kart over disse flekkene vil også vise noen mindre ferdselsårer som beskjærer områdene ytterligere. Dette er de røde T'ene. Elsket og forhatt blant Norges mange turgåere. I denne artikkelen diskuteres dette rutenettet og andre momenter som vil innvirke på fremtidige generasjoners følelse av urørt natur.
Av . Publisert . Sist oppdatert
Gjennom sitt arbeide med tilrettelegging og informasjon har Turistforeningen åpnet fjellheimen for mange. Snart er det ikke flere fjellheimer å åpne. Ingen villmark det tar lengre enn en dag å gå gjennom. Har vi da nok T- merkede stier og hytter? Eller skal vi stykke opp landskapet med enda en trekant- eller firkantløype? Det er lov å stille spørsmålet i et tid naturen snart ikke har noe sted å være for seg selv
"Har du sett Gjendineggen, hvass bortefter som en ljå" sa Henrik Ibsen.
I dag er det vel heller "Har du sett stien langs Gjendineggen, Brun og brei som en vei". Faktisk er slitasjen så enorm at det vurderes permanent dekke i form av steinlegging, klopper. Hvor langt unna asfalt er vi da?
Norge har mange turistattraksjoner i sin natur. Og selvsagt blir de mest profilerte mest besøkt.
Vakre steder blir oppdaget, besøket øker litt, turistforeningen bygger en sti og
lager en hytte, og besøket øker mye. Men selvsagt må det bli en ny sti fra denne hytten til en annen,
eller hvorfor ikke lage en trekant. Kartet blir igjen delt opp, og fra lufta ses de brune strekene som
slynger seg langs de naturlige ledelinjene i fjellet. Litt symbolsk ser man også de røde blodige T'ene
langs stien. Her og der stikker også staur eller skilt opp langs stien, og verden har
etter vårt syn kanskje blitt fattigere. Det er ikke meningen å splitte naturfolket med dette innlegget. Men noen må våge å stille spørsmålene slik Joni Mitchell gjør i sangen sin "Big Yellow Taxi:
They paved paradise, put up a parking lot
With a pink hotel, a boutique, and a swingin' hot spot
Don't it always seem to go
That you don't know what you've got till it's gone
They paved paradise, put up a parking lot
(Ooh, bop-bop-bop-bop, ooh, bop-bop-bop-bop)
They took all the trees put 'em in a tree museum
And they charged the people a dollar an'a half just to see 'em
osv…
Vi ønsker å stille tre spørsmål; Har vi egentlig bruk for dette? Er det virkelig så vanskelig å finne sin egen vei i fjellet? Er vi villige til å splitte opp kartet enda mer? Mange sier at man kan jo gå utenom stiene om man har lyst. Dette er et tåpelig argument, da stiene danner letteste vei i terrenget og på den måten dekker den naturlige veien gjennom landskapet.
Vi er ikke fanatiske, men har rett og slett begynt å tenke over situasjonen. Som sagt i forordet har turistforeningenene hatt mange positive effekter. Mange liker det sosiale aspektet på turer, og den tryggheten løyper og hytter gir. Det er også en arena hvor man kan treffe andre mennesker med sammenfallende interesser og kanskje også stedet for litt romantikk. Vi synes jo også dette er bra, men tror likevel det nå på tide at enkelte roper et lite varsko. Vi i fjellogfiske mener ikke at man skal ødelegge varder, fjerne merkesteiner og stier eller rive hytter enda, men rett og slett unngå å bygge nye. Det finnes nok av stier, og det lille av ødemark vi har igjen fortjener å bevares urørt for ettertiden. Har vi glemt gleden ved å finne vår egen vei, gleden ved å orientere, eller gleden ved urørt natur?
Kjære naturvenner, det er nå vi må stå sammen om den siste rest av villmark. For det bør ikke bli flere stier bygget på dugnad, ingen flere hytter, ikke flere varder. Hver for seg er ikke disse inngrepene så farlige, men med de få virkelige ødemarkene vi har igjen kan disse inngrepene ytterligere forminske de usiviliserte delene av kartet. Selv om starten på dette innlegget berørte løypenettet i fjellheimen er det også på sin plass å advare mot de andre og mye større farer som f.eks motorisert ferdsel, hyttebygging, vindkraft, småkraft og økt forsøpling. Tenk derfor over følgende:
- Hvem vil bo i telt om en hytte står ved siden av?
- Hvem orienterer i terrenget når sti leder deg de naturlige linjene gjennom fjellet?
- Hvem vil gå i 3 timer til et sted når crossykkel, sykkel, snøscooter eller helikopter tar få minutter?
- Hvem vil jakte/veide på gamlemåten når man med snøscooter når steder mye lettere?
- Hvem vil ikke bygge hyttefelt i solskinnslia si når naboen blir millionær på det viset
- Hvem vil i det hele tatt klare seg med lite om man kan få mye?
Hvilke verdier dyrker vi? Å gå 6 timer inn til et idyllisk fiskevann blir ikke like glamorøst når andre raser forbi deg med snøscooter, helikopter eller en firhjuling. Da er det ikke verken gøy eller spennende å gå selv. Da vil man enten ønske å sitte på, eller at motortrøbbel skal stoppe deres ferd videre. Og idet man tenker slike tanker blir noe av magien borte. Det er hele kjernen i problemet. Kun de mest prinsippfaste staeste einstøingene vil ikke ønske å benytte seg av sivilisasjonens bekvemmeligheter når de likevel er der, men innerst inne tror vi flere enn eremittene ville sett at noe beholdes urørt og hellig i vår stadige utviklingstrang.
Skal hele fjellheimen tilrettelegges med stier, skilt og varder? Vi
tror nå at behovet er større for ekte villmark! Fra Dalsnuten utenfor Sandnes i Rogaland.
For fakta er at i dagens folketomme Norge kan man ikke gå en dag i fjellet uten å møte menneskeskapte fenomener. Og det er urovekkende. Tiden er dermed inne for en strengere håndheving og klarere regelverk. Naturen burde vært en friarena, et sted man helt gratis kan finne igjen det opprinnelige, der man kan vandre fritt i respekt for alt rundt seg, og der man selvsagt forlater landskapet i samme forfatning som da man kom.
Til sist vil vi presisere at vi ikke er ute etter å ta noen spesielle som f.eks. turistforeningen, men vi håper at disse tankene vi deler kan også få deg til å tenke det beste for naturen rundt oss. Og til deg som frivillig bidrar i mye av det flotte arbeidet turistforeningen gjør. Husk at det er mange måter å realisere seg selv på. Løsningen er ikke alltid å bygge nytt, ekspandere og utvide. Å fremme det enkle, vern og langsiktige gleder må vi ikke glemme. Lykke til!
Det eneste vi har for lite av er villmark - og det blir mindre for hver dag i hele verden - ikke minst i Norge
Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.
