Denne gang ble det en barmarkstur gjennom Trollheimen fra vest. Fra oppstarten ved Vindøldalen gikk vi via Trollheimshytta mot Jøldalshytta og Jølhaugen Foto: Gøran Storstein


Etter å ha gitt slipp på store deler av sommerferie og mange helger som følge av arbeidspress, bød det seg endelig en mulighet for ei hel helg fri for både meg og Ragnhild på senhøsten. Da hun bor sør for Trollheimen og jeg nordom, ble det raskt utarbeidet en plan om å krysse fjellområdet på langs. Ei helg er knapt, og spesielt i november da det ikke er mye dagslys å benytte seg av. Vi la likevel en plan for tur som innebar besøk i deler av Trollheimen ingen av oss hadde sett før.

For å få dette til å gå opp bestemte vi oss for å kjøre to biler, sette igjen den ene ved sluttmålet og kjøre den andre til startpunktet. Dermed ble vi enige om å møtes ved Kleva (Jølhaugen) på fredagskvelden. Der satte vi igjen en bil, og kjørte videre til Vindøldalen.

Vi kom fram til parkeringa ved bommen i Vindøldalen i 10-tida på kvelden. Planen var å overnatte på Vindølbu, ei av Kristansund og Normøre Turisforenings ubetjente hytter, før vi skulle gå til Trollheimshytta på lørdag. De få kilometerne inn til Vindølbu ble tilbakelagt i stummende mørke med hodelykt. Vi fant lett fram, og var fulle av forventning og iver da vi gikk inn i hytta. Det viste seg at vi ikke var alene om å benytte en snøfattig senhøst til å nyte fjellet. Ut fra et rom kom et studentpar fra Trondheim og ønsket oss velkommen. Etter at vi fikk fyrt opp i ovnene ble kartene tatt fram, og rutevalg og mulige turmål diskutert.

Kart over fjell kan man aldri se seg mett på
Kart kan man aldri se seg mett på

Vi hadde jo bestemt oss for Trollheimshytta som mål for lørdagens etappe. Vi våkna tidlig, klar for å ta fatt på de bratte stigningene opp fra Vindølbu. En lang, god frokost gjorde likevel at vi ikke kom oss ut av hytta før det hadde vært lyst en times tid.

Utsikt fra Vindølbu
Morgenutsikt fra Vindølbu

Bakkene opp fra Vindlølbu var bratte, det visste vi. Men de var likevel seigere enn vi hadde sett for oss. Uansett tok vi oss tid til å ta pauser, snu oss og skue utover de flotte fjella bak oss. Men endelig, gleden av å komme over skoggrensa og å kunne strekke bena bortover slakere fjellterreng var stor!

Utsikt mot fjell
Herlige fjell å skue sørover på

Over skoggrensa
Endelig over skoggrensa

Trollheimens dronning (Snota) kom stadig nærmere. Men turen var lenger enn vi hadde sett for oss. Vi bestemte oss for å nyte turen, ta nok pauser, kose oss og nyte nykokt kaffe med jevne mellomrom. Vi møtte ingen på vår ferd, sannsynligvis en kombinasjon av årstid og rutevalg. Det eneste tegn til liv vi møtte var et par ryper som holdt følge en kilometer eller to. Vi følte oss trygge på å finne fram, selv om vi risikerte å måtte ta siste del av etappen i mørke.

Snota kneiser i bakgrunnen
Snota kneiser i bakgrunnen. Korte novemberdager gjorde det uaktuelt å bestige toppen denne gang.

Kaffepause på tur i Trollheimen
Kaffepause

Etter å ha kryssa den mest brukte stien opp til Snota ved Svartvatnet slynget vår rute seg nedover liene i retning Bossvatnet, og videre ned mot tregrensa igjen. Med en litt sen avreise fra Vindølbu, og mange kaffepauser underveis, kom mørket over oss i furuskogen noen kilometer fra Trollheimshytta. Godt merka sti i kombinasjon med hodelykt gjorde likevel denne delen av etappen til en kos.

Kaffepause under tur i Trollheimen
Ny kaffepause og smilet er på plass

Fottur langs turistforeningssti i mørket med hodelykt
Noen kilometer i mørket går fint med hodelykt og tydelig merking

Da vi til slutt kom inn på tunet til Trollheimshytta så vi at det var lys i den delen som leies ut i vintersesongen. Det var godt å komme inn i ei oppvarma hytte! Det viste seg at vår hyttesamboer var en student fra Trondheim som skulle gå den kjente trekanten i Trollheimen. Da hans neste etappe var å gå fra Trollheimshytta til Gjevilsvasshytta gikk han tidlig til sengs. Vi var heller ingen natteranglere, men da jeg sto opp 6.30 for å tenne opp var han allerede dratt.

Hundeavdelingen ved Trollheimshytta i Trollheimen
Hundeavdelingen ved Trollheimshytta

Uendelig med turmuligheter. Vi var halvveis på vår tur gjennom Trollheimen
Uendelig med turmuligheter! Vi var dog halvveis på vår rute gjennom Trollheimen

Neste etappe hadde jeg gleda meg til. Jeg har besøkt de fleste av Trollheimens nordlige deler, men aldri gått gjennom Svartådalen. Etter en god frokost, og skrevet noen ord i hytteboka, var vi på vei mot Jøldalshytta. Turen starta gjennom furuskog og myr, før det ble mer fjellterreng og bjørk. Hele veien med Svartåa like i nærheten. Det er en mektig opplevelse å vandre oppover elvedalen med Trollhetta ruvende på den ene siden og Svarthetta/Geithetta på den andre.

Første del av dag to gikk gjennom furuskog og myrterreng
Første del av dag to gikk gjennom furuskog og myrterreng

Flott urørt furuskog i Trollheimen
Herlig med urørt furuskog!!

Svartåa er verdt å nevne. I de nedre delene (mot Trollheimshytta) hiver den seg vill og utemt i fosser og stryk gjennom trange gjel. Lenger oppe lister den seg stille gjennom bjørkeskogen med forlokkende sandbanker og badekulper. Ettersom vi tok denne turen i november var bading likevel uaktuelt…

Elva Svartåa har her gravd seg dypt ned i terrenget i Trollheimen
Svartåa har gravd seg dypt ned i terrenget

Flotte bredder langs Svartåa i Trollheimen
Idylliske løker med de fineste strender

Svartåa mellom Trollhetta og Geithetta i Trollheimen
Svartåa slynger seg rolig mellom Trollhetta og Geithetta (eller -høtta som det står på mange kart, og uttales på min egen dialekt)

Omtrent midtveis på etappene dukka de første tegnene på seterdrift opp. Etter hvert også flere og flere setre og bygninger. Vi tok sjansen på å sette oss på trappa på ei av setrene for å ta en hvil og en matbit. Det var greit å finne litt le for en stadig mer tiltagende vind, og å sitte og tenke på hvordan seterdrifta hadde vært her inne.

Etter det jeg har hørt ble de første setrene satt opp på første halvdel av 1700-tallet. Disse ble eid og drevet av gårder i Romundstad i Rindal. Etter hvert kom det flere setre, og de har opp gjennom tiden skiftet eiere, både fra Rindal, Rennebu og Meldal. Helt fram til 1956 ble storfe og sau drevet inn i Svartådalen for å beite i den korte sommersesongen. Det måtte ha vært en tøff jobb å holde dyra trygge. Rovdyrtrusselen var stor, bjørneangrep ikke uvanlig, og snøen kunne ligge til juli og komme tilbake i september. Likevel var det først etter 2. verdenskrig, og da etter hvert nærmest ubegrenset tilgang til kraftfòr og kunstgjødsel, at seterdrifta på gammelmåten måtte vike. I dag slippes fortsatt sau i området, men da uten at setertausene følger med.

Svartådalen med spor etter beitedyr
Her er vi inne i delen av Svartådalen med tydelige spor etter beitedyr

Setervoller i Svartådalen på vei fra Trollheimshytta mot Jøldalshytta
Flere og flere setervoller dukker opp

Vi søkte ly for vinden på dette tunet
Vi søkte ly for vinden på dette tunet

Over vannskillet fra Svartådalen mot Jøldalshytta
Like før vi får øyekontakt med Jøldalshytta, vannskillet er passert

Endelig så vi Jøldalsytta. Vi var snart framme! (trodde vi) Men nei...

Jøldalshytta utenfor sesong
Ikke tegn til liv her. Kanskje ikke så rart, vi var tross alt langt utenfor sesong

Fra hytta til parkeringa er det fortsatt 5 kilometer å gå. En tidsoptimistisk Gøran antyda en times gåtur, men vi endte vel på nærmere 1,5.. Selv om de siste kilometerne føltes endeløse, tok vi oss tid til å kose oss med turen, studere setergrendene og fabulere om «neste tur». Et godt tegn for at turen har vært bra! Det var likevel kjærkomment å finne bilen i det mørket kom sigende, få på seg skifteklær og nyte en cola som lå klar da vi kom fram.

Før parkeringen ved Kleva etter å ha gått fra Jøldalshytta
Bilde tatt like før parkeringa ved Kleva der landskapet flater ut

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Trollheimen



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse