Fisketur i grensefjellene mellom Sylene, Meråker og Verdal

General Armfeldt med sin hær på over 6000 mann kom over disse fjellene i 1718 for å erobre Trøndelag. De måtte returnere da svenskekongen falt på Fredriksten festning. Under tilbaketrekningen til Sverige, fikk de virkelig kjenne på naturkreftene. I en voldsom storm i Tydalsfjellene var det bare litt over 2000 mann som kom frem til Handøl i live. Værskillet gjør at været skifter fort her. Du kan dermed få et annet vær enn det som er meldt. Dette har vi selv opplevd på planlagte turer her inne. Under andre verdenskrig gikk det mange fluktruter over disse grensefjellene, nordmenn som ble truet og forfulgt av den fryktede Rinnan- banden eller tyskerne. Broderen og jeg var bare på flukt fra hverdagens kjas og mas, med ei fiskestang i handa og drømmer om røye og ørret...

Det er vår og selv om det er iskaldt ute ligger små fugler og varmer sine små.

Vi tok turen i første halvdel av juni, Vinteren hadde vart lenge i høyfjellet dette året, med kalde temperaturer og snø i flere perioder i mai. Ved kysten var det full sommer og nede i dalene hadde bjørkeløvet sprunget ut og naturen hadde begynt og spire og gro. Videre oppover ble det en ferd tilbake til vinteren med stadig mer snø. Målet for denne turen var et bestemt vann som ligger godt oppe i høyden. Vi ble etterhvert skeptiske til om isen faktisk hadde gått på vannet. Skuffelsen var likevel stor hos begge da vi kom over siste fjellkanten og kunne skue utover det idylliske røyevannet. Isen lå fortsatt overalt, ingen mulighet for stangfiske denne gangen.

Det er ikke alltid man er fornøyd med utsikten fra topper og åskammer. Her hadde vårt fiskevann fortsatt is.

Erfaringen vår er at det alltid er godt fiske, idet isen går på røyevann. Men her var vi minst en uke for tidlig. Vi tok en lunsj og litt rådslagning i lyngen. Kartet ble hentet fram og der så vi noen spennende blå flekker en drøy time unna. Det virket mer fristende enn å bare tusle tilbake til bilen, selv om det ville bety at kvelden ville bli natt før vi ville komme oss hjem. Da vi fikk utsyn over vannene kunne vi fornøyd konstatere at de var åpne og fri for is. Kun noen snøskavler og en iskald bris minte oss om at det fortsatt var nesten vinter i fjellheimen. For oss varmet det mer at vi nå skulle svinge fiskestengene etter sesongens første fjellfisk. Vi rigget spent utstyret og var altså nå ved vann som vi ikke ante om inneholdt fisk. Ei heller om det i tilfelle er røye eller ørret som svømmer rundt der nede.

Det skal mer enn et islagt fiskevann for å stoppe disse fiskerne. Ferden går videre over snø og lyng for og prøve fiskelykken.

Vi går ned til vannet og bestemmer oss for en sjelden gang å fiske oss rundt vannet sammen. På mange andre turer velger vi som regel å gå på hver vår side, for så og møtes på enden. Jeg velger en Sølvkroken Lillauren i kobber med grønne og røde prikker, mens broderen sverger til en Møresild i kobber og rød. Vi har også mark med i sekken, så vi forberedt til og prøve alt. På første kastet smeller det til, og broderen har fast fisk. Gleden er stor i det vi ser den røde buken og størrelsen. Snart har Christian et fast grep over nakken på fisken. En vakker røye på knappe kiloen, den beste matfisken.

På de neste kastene lander broderen flere røyer. Men hva var det jeg gjorde feil? Flere ganger ser jeg fisk som følger etter, men ingen av dem vil bli med opp. Heldigvis kunne jeg til slutt kjenne en fast fisk. Dette er en sterk og sprek røye roper jeg til broderen og lar den rase ut flere ganger. Da bredden her består av myr som nesten går i ett med vannet lar jeg den etterhvert gli ut av vannet og inn på land. En herlig gledesrus går gjennom blodet når jeg forstår at dette ble turens største. Så har villmarksgudene litt rettferdighet til slutt for både meg og min trofaste Lillauren.

Til slutt klarte jeg å lure turens største røye. De gamle er dermed eldst, selv om broderen slo meg i både antall kilo og fisk...

Stolte og glade brødre, gamle travere fikk endelig lønn for strevet.

Vi tar oss en velfortjent middag og koker oss en svart kaffe. Vi ble enige om at vi nå hadde beskattet dette vannet nok for denne gang. Det ligger tross alt et nytt et rett ved. Der fisket vi oss rundt hele og kunne konstatere at det var stor fisk her også. De fulgte etter sluken flere ganger, men var bare og smånappet. Akkurat slik bare røyene kan gjøre...

Selv om det på et vis ble en bomtur ble det vel egentlig en bedre tur enn vi kunne drømme om. Vi fikk hilse på rugende småfugl, sett nye veidemarker, og fisket noen flotte røyer til middag i begges hjem. Vi kommer garantert tilbake hit til Mellomlandet eller Gaaskelanate som samene kaller det. Kveld ble til langt på natt før vi kunne sette oss i bilen. Det ble en svært drøy hjemtur i den kalde vårkvelden.

Så er altså fjellsesongen i gang igjen for fullt.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.