Mygg, rein og røye ved Nâbâr, fiske på Finnmarksvidda

Da ferien omsider nærmet seg viste opptellingen dessverre at bare to av oss hadde anledning til å sette av ei uke på tur samtidig. Jarle finner alltid tid, og undertegnede kan være svært fleksibel når det blir snakk om fjell og sjanser for stor fisk. Etter at tidspunkt for avreise var bestemt var det på tide å finne ut hvor årets ekspedisjon skulle legges. Året før hadde vi så smått begynt å utforske nordligere deler av landet, bl.a i Hattfjelldal. Ganske fort kom vi inn på tanken om å besøke mye fjernere områder. Finnmarksvidda. En (stor) svart flekk på kartet for begge av oss, og historier om vann etter vann, stor fisk og storslått natur hadde satt seg fast i oss. Finnmarksvidda er stor. Så stor at det er vanskelig å finne et sted å begynne. Jeg tok derfor kontakt med en tidligere lærerkollega av meg, Bjørnar Skjevdal. En utrolig trivelig og kunnskapsrik kar som er over snittet interessert i (og dyktig på) fiske. Bjørnar, som har utallige turer innover Finnmarksvidda bak seg, kom fort opp med et forslag. «Dere som er så glade i fiske og fjell, dere må dra til områdene rundt Nâbâr. Der finner dere utallige fiskevann, elver og høyfjellsfølelsen. Stor fisk er det også sjanse for». Vi takket og bukket for tips, og bestemte oss for å følge rådet. Dermed blir det fiske på Finnmarksvidda.

Kjøreturen fra Trondheim til Nord-Troms er drøy, men det var to optimistiske og ivrige karer som satte seg i bilen etter jobb på fredag og vendte snuten nordover. 20 timers kjøring var vel ingenting når storfisken venta i andre enden?

Vi hadde blitt tipsa om at det gikk an å følge en anleggsvei langt innover fjellene fra Kvænangsbotn. Denne veien er åpen bare et par måneder i året, og ved et lykketreff viste det seg at den hadde åpna dagen før vi kom dit. Det vi heller ikke visste var at vei ikke nødvendigvis betydde bilvei… Ferden innover den smale grusstripa skulle vise seg å bli den mest krevende delen av turen. I konstant frykt for punktering, knust bunnpanne og andre havarimuligheter snegla vi oss fram i under gangfart. Stadig måtte vi ut og sjekke, fjerne steiner og lage vei over grøfter. Tjukk skodde gjorde heller ikke turen lettere. Da vi til slutt fikk parkert bilen valgte vi å slå opp teltet, få ei god natts søvn og håpte at skodda ville slippe taket.

En reinflokk som flyter over vidda

Dagen etter våkna vi til skyfri himmel, sol og omgitt av en stor reinflokk. Stemninga var satt! Vi kasta i oss frokost, lempa (som vanlig) alt for tunge sekker på ryggen og traska i vei med godt mot. Vi hadde sett oss ut en blå flekk mange høydemeter og kilometer unna hvor vi hadde sett for oss å slå opp lavvoen før kvelden. Sol, varme og bratte motbakker fikk fort svetten fram, noe myggen virka å sette pris på. Etter å ha sloss mot myggen noen timer kapitulerte vi, og skalljakken med hette kom på. Ble ikke mindre svett av det.. Utpå ettermiddagen var det to slitne, svette karer som slepte seg fram til dagens mål og leirplass. Etter å ha fått igjen pusten og gjenopprettet væskebalansen fikk vi reist lavvoen, og humøret og pågangsmotet kom tilbake i fullt monn.

En lavvo gir et bedre leirliv så vi bærer gjerne de ekstra kiloene selv om vi ble bare to dette året

Planen var å bruke lavvoen som base og satse på dagsturer i alle himmelretninger de kommende dagene. Ei uke går fort, spesielt når et par døgn går med til kjøring. Likevel håpte vi å rekke over mange av de forlokkende blå flekkene på kartet i jakt på storfisken. Den første kvelden i lavvoen gikk med til å studere kart, finne potensielle storfiskvann og legge strategier for å lure de vanskelige røyene.

Solnedgang med en mygg som sniker seg med på bildet. Vi var for sent ute for å oppleve midnattssola

Neste dag valgte vi å bruke på å utforske vannet vi hadde slått leir ved. Det tok ikke lang tid før Jarle kunne dra på land turens første fisk, ei røye på ca 8 hekto. Etter hvert kom det flere på land, og opptelling til kvelds viste et titalls røyer fra 5 hekto til drøye kiloen. Ingen dårlig start. Mange fikk beholde livet, mens vi sikra oss noen til middag. Det ble fråtset i stekt røye den kvelden.

Fantastiske farger på røyene. Dette er vår vakreste fjellfisk.

Jarle gir råvarene den behandlingen de fortjener

Stappmett etter måltidet var det likevel vanskelig å sove bort sommernatta. Enda var spenningen over de kommende dagene stor, og humøret på topp. De første dagene hadde innfridd forventningene.

Natten senker seg over Finnmarksvidda

Dagen etter var det på tide å strekke på beina igjen. Etter en sen frokost var vi klare for å utforske flere vann og områder. Vi pakket lette sekker med det aller mest nødvendige og la i vei innover det bølgende landskapet. Vi hadde tenkt å legge ruta innom 3-4 vann som virket forlokkende.

Risengrynsgrøt har blitt en fast følgesvenn til frokost

Røya er en lunefull fisk det er vanskelig å komme i nærkontakt med. Spesielt på sommeren kan den være utilnærmelig. Det er en fisk det er vanskelig å bli klok på, og man kan fiske i timevis uten verken å se eller kjenne tegn til liv. Men plutselig kan det snu. Etter å ha finkjemma flere vann uten resultat løsna det endelig i vann nummer tre.

Fjellets vakreste fisk har endelig latt seg lure

Våre turer handler om mer enn bare fiske. Naturopplevelser, nye inntrykk og fjellområder og det å dele opplevelser med kamerater er vel så viktig. Derfor oppsøker vi gjerne (for oss) ukjente områder og fiskevann, og holder øynene oppe for alle inntrykk naturen har å by på. Går man litt tett på er det lett å finne liv og farger i selv tilsynelatende kjedelige fjellområder.

Ifølge wiki er Kongsspir (Pedicularis sceptrum-carolinum) en flerårig, halvparasittisk urt i snylterotfamilien

Vel tilbake i lavvoen, og etter å ha satt til livs ei hel gryte med røye, bestemte vi oss for å utnytte godværet til en enda lengre ekspedisjon neste dag. Denne gangen hadde vi sett ut oss en elvedal vi kunne følge i flere kilometer. Elva hadde utløp fra et vann vi hadde hørt gode ting om. Det lå an til en lang, spennende og herlig dag.

Kokt røye ble en nydelig middag

Elva ble en skuffelse. En lang tørkeperiode på vidda hadde redusert den til en sildrende bekk. I de små kulpene vi fant dro vi opp bare småfisk. Ikke akkurat det vi hadde sett for oss i lavvoen kvelden før mens vi studerte kart.

Elva hvor vi skulle svinge fluestengene, viste seg å være nesten tørket inn. I kulpene fant vi bare småfisk.

Vi holdt oss likevel til planen, og kom etter hvert fram til det spennende vannet vi hadde sett oss ut. Der møtte vi et par som hadde satt opp teltet. De kunne fortelle om tregt fiske, men også at det var væromslag på gang. På tross av dystre fiskerapporter fiska vi oss sakte men sikkert gjennom vannet, men uten resultat. Rapportene stemte, røya ville ikke i dag. Værrapporten stemte også… Idet vi var på tur til å vende nesa mot lavvoen igjen kom de første regndråpene. Etter hvert hamra det ned, og i tillegg kom tjukkskodda sigende. Uten ekstra klær og vanntett bukse ble det en kald, våt og lang marsj «hjem». Skodda gjorde oss også tidvis usikre på om vi var på rett vei. Den ble etter hvert så tjukk at selv da vi sto ved vannet vi hadde lavvoen ved tvilte vi på om vi hadde funnet rett vann.. Det var derfor utrolig godt å endelig krype inn under teltduken, få på seg tørt og få i gang primusen.

Utfordrende å navigere i dette terrenget i tjukkskodda.

Morgenen etter kom finværet tilbake. Klær og sko fikk tørka seg mens vi koste oss i nærområdet. Været holdt seg resten av uka, og det var herlig å vandre rundt uten andre bekymringer enn om fisken ville bite.

Solen sprekker gjennom skyene og skaper stemning over de evige Finnmarksviddene

Vi har ofte gode erfaringer med å fiske på deler av vannet der bekker renner ned i eller ut av vannet. Finner vi i tillegg områder med grunner som plutselig går over i dypere partier finner vi også ofte fisken. Fisken oppholder seg ofte i kanten på slike marbakker. Under har vi funnet en slik plass.

Her mellom dype og grunne partier i vannet biter ofte fisken

Herlig røyeeksemplar som lot seg lure i overgangen mellom grunne og dype partier.

Ei uke går alltid alt for fort på våre turer. Ofte tar det et par dager før hodet tømmes for hverdag og mas, men så finner man roen og nyter opplevelsene som står i kø. Dagene flyr etter hvert av gårde. Vår siste kveld før vi måtte pakke sammen og starte returen mot bilen, kom som alltid for fort. Vidda viste seg fra sin vakreste side og ønsket oss god tur hjem. Vi ble sittende lenge oppe utover natta for å suge til oss siste rest av godfølelsen. Ideer om neste eventyr til nye områder ble allerede lansert. Det er disse kveldene som gjør at vi stadig drømmer om neste tur. Finnmarksvidda, og Nord-Norge generelt er fortsatt nesten uoppdaget land for meg og Jarle, men vi fikk i det minste en smakebit. Vi kommer tilbake!

Magisk stemning over Finnmarksvidda

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.