I gamle spor over Bugøyfjellet - fra Bugøyfjord til Bugøynes

Ved et besøk i Kirkenes tok jeg et bilde av dette fotografiet som var utstilt ute på Rådhusplassen. Det opprinnelige fotoet er tatt av Wessel, Ellisif Rannveig / Norsk Folkemuseum. Bildet viser hvordan doktorskyssen foregikk akkurat her i gamle tider. Landskapet der bildet er tatt ligger ved starten av Mosedalen kun en drøy kilometer fra Bugøynes, og ser identisk ut i dag, med unntak av telegrafstolpene.

Turen vi går i dag følger en slags sti, men det er først den siste biten fra Ranvika og mot Bugøynes den er veldig tydelig. Restene av fundamentene til de gamle telegrafstolpene er relativt synlige den dag i dag, men uten moderne hjelpemidler vil det være mulig å rote seg vekk om tåken skulle komme.

Bugøyfjorden er et flott skue fra fjellene over mot Bugøynes

Fra oppstarten i Bugøyfjord og Valen kan man velge å følge fjorden, eller trekke opp i høydene. Vi valgte sistnevnte for å få utsikt og kjenne på formen. Vi forlot dermed bjørkebeltet der bjørkemåleren har herjet mye de senere år. Det er vel en av naturens mange måter å rydde opp. Likevel er det trist å se de mange bjørketrærne som står der ribbet for blader og råtner på rot. Lenger oppe tar imidlertid lyngheiene over, og landskapet åpner seg opp slik det ville og vakre Finnmark er kjent for.

Runa og Kari over lettgåtte lyngheier opp fjellet fra Bugøyfjord mot Bugøynes.

Vi trippet lett avgårde i heiene i varmen. Men foran oss så vi tåken danse på toppene. Kommer havtåken vet vi hvordan det blir. Kaldt i været og umulig fiske.

Trygve, meg og Runa med lunsjstopp og fiske ved et idyllisk lite fjellvann. Tåken kom sigende... (Jeg har ikke pukkelrygg som bildet antyder, det er blitt vridd av et widescreenbilde tatt idet jeg beveget meg under opptaket :-))

Sør- Varanger kommune er den 6- største i utstrekning. Og ligger nok på topplisten også i variasjoner i vær og klima. Denne dagen var det sommer med tropevarme i Kirkenes og Pasvik. Mens vi ruslet fra Bugøyfjord i hete møtte vi havtåke og et betydelig kaldere vær oppe på fjellet.

Etter dette ble tåken tettere. Plutselig var alt grått. Vi rotet oss helt borte der oppe og kom tilfeldigvis over et hemmelig vann. Her bet ørreten svært godt og sekken ble fyllt av de nydeligste fiskefileter. Vi gikk videre og plutselig åpnet landskapet seg opp igjen. Vi aner den dag i dag ikke helt hvor vi hadde vært, men at så stor fisk ikke biter i tåken fikk vi motbevist denne dagen:-)

Midt i tåkehavet bet ørreten som bare det oppe på Bugøyfjellet et sted. Men hvor vi var aner vi ikke. Tåken var alt for tett:-)

Trygve en fornøyd men litt kald fisker i tåkehavet. Hvor vi var aner vi ikke. Tåken var alt for tett:-)

Den siste biten fra Ranvika mot Bugøynes er godt merket. Her følger man stort sett Mosedalen hele veien ned mot den flotte fotballbanen der IL Bølgen hadde sin storhetstid. Banen er fortsatt godt vedlikeholdt, selv om det i dag bare er reinsdyrene som tar sugende løp på vingen. Fra banen er det en knapp kilometer før man når Bugøynes ved Varangerfjordens bredder.

Fremdeles valfarter mange finner og andre turister til idylliske Bugøynes; bygda som kalles Lille-Finland (Pikku-Suomi). Bygningene her ble spart da tyskerne brente ned mye av Finnmark mot slutten av 2.verdenskrig.

Så var vi altså fremme etter en makelig rusletur i stort sett godt vær. Hadde det ikke vært for de mange ørretfiletene vi skulle ha til middag, så burde vi badet på idylliske Vestersand med en badstue og øl til, eller spist kongekrabber på den lokale Bistroen. Det får vi ha til gode til neste gang.

Fjellet viste frem sin gavmilde side, og flokken kunne forsyne seg av følgende godbiter denne kvelden.

Selv om klimaet er arktisk, gir landskapet her ute rikdommer i form av fjellets gull. Fisken var nok hovednæringen for finnene som flyttet hit, men multehøsten ble nok som for Kari her, utnyttet til det fulle.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.