Med en heilo på tur fra Vivelid til sentrale Hardangervidda

Første kveld ble tilbrakt med hyggelig vertskap på Vivelid Fjellstove. Her er Gøran, artikkelforfatteren og Jarle klar for årets eventyr

Vi var nå på drøye 800 meter over havet ved Vivelid Fjellstove. Likevel klyver terrenget oppover på alle kanter. Unntaket er der vi nettopp kom fra. Der elva Veig renner ut av dalen før den stuper ned i Hjølmadalen og videre mot Eidfjord. Selv skulle vi kravle opp i terrenget mot dens kilder. Til et sagnomsust og hemmelige fjellvann vi hadde blinket oss ut der oppe i eventyret.

Elva Veig er et vakkert skue der den vinner høyde oppover fra Vivelid Fjellstove som ligger et godt stykke til venstre for det bildet viser

Det ble raskt klart at vi atter en gang hadde pakket i tyngste laget. Vi kan vel ikke sies å ha blitt hverken yngre eller sprekere. Selv om synet av viddene varmet, ble vi utover dagen svært så slitne. Det ble mindre prat og stort strekk i laget. Timene snirklet seg raskere enn oss over lyngheiene og da vi kom frem ble sekkene lagt i bakken og lavvoen satt opp tett ved første mulige flekk. Endelig var vi her ved utoset av vannet i eventyret. Langt inne på de sentrale delene av Hardangervidda.

Det var en dag med usedvanlige mange pauser i lyngen før vi kom frem

Det ble ikke mange sprell den første kvelden før vi sovnet i soveposene. Neste dag ble det tradisjonen tro en utforskning av våre nye omgivelser i området. Nordavinden var iskald og innbød ikke til de store forhåpninger for fisket. Men vi fikk iallefall luftet utstyret og sett på landskapet fra de næreste toppene i området

Isende kaldt, men flott fargespill i vannet med Hårteigen under tåkebeltet i det fjerne. Foto: Jarle Næss

Heilo (Pluvialis Apricaria) er fjellvandrerens faste følgesvenn. Foto: Jarle Næss

Det var kveld og isende kaldt. Vi delte noen dråper som varmet før vi krøp inn i soveposene. Vi slukket lommelykten og hørte lyden av vinden som blafret urovekkende mye i lavvoduken. Før vi la oss hadde vi heldigvis fått bardunert den skjøre boligen rimelig godt med stein på alle kanter

Sjokket
Midt på natten hørte vi smellet fra at lavvoen spjæret i den sterke vinden. Den kalde og våte lavvoduken blafret og slo villt rundt i mørket. Allerede sekunder etter at vi var ute av soveposene var det meste vått. Det lå et lag snø på bakken og sluddbygene føk gjennom lufta. Vi fikk etterhvert samlet all den øvre delen av lavvoduken tett rundt midtstanga og med sportstape og iskalde fingre fikk vi surret det fast så godt det lot seg gjøre. Vi fikk også sikret bunnen av duken ytterligere med stein på alle kanter. Så var det å prøve å klumpe seg sammen med våte klær og soveposer og holde varmen så godt det lot seg gjøre, mens vinden og snøbygene pisket utenfor. Det ble noen iskalde timer der vi fryktet vår primitive bolig skulle blåse helt sammen i den kraftige nordavinden.

Slik fikk vi surret fast lavvoen etter at den spjæret første natten

I grålysningen hadde vi bestemt oss for en plan. Den gikk ut på å gå til Torehytten og bli der en dag eller to til været bedret seg. Dermed la vi igjen mye utstyr og steinet ned lavvoen så godt det lot seg gjøre før vi endelig kom i varmen et kvarter uti marsen. Humøret var ikke akkurat på topp i det iskalde været.

De stakkars fjellplantene er nok som oss mer glad i sol og varme enn iskalde nordavindsdager

Etter å ha sikret tak over hodet hos hytteverten på Torehytten ble det igjen økt livsgnist i gjengen. Litt etterlengtet søvn, kortspill og noen dråper medbrakt sammen vår nye romkamerat på 4- sengsrommet gjorde underverker. Da vi dagen etter gikk ut for en lang heldags fisketur rundt Hårteigen var iallefall Gøran og Jarle som forandret. Selv om den iskalde nordavinden preget landskapet og fisket da blir krevende, så hadde guttene godt mot og nye interesserer de skulle leve ut i løpet av dagen. Jarle sin nye lidenskap var foto av fosser og bekkestryk, mens Gøran stadig lå på kne med kameraet foran en og annen fjellblomst. Det var særlig en Bergveronika han fattet mest interesse for. Selv var jeg rimelig alene om fiskeiveren denne dagen. Men uten mye hell da isen delvis lå i vannene her høyt til fjells.

Jarle er godt fornøyd med å finne stadig nye bekk- og elveos til fotoobjekter

Lunsjpause i iskalde omgivelser ved Skålsløkene sør-øst for Hårteigen

Nordavind, iskaldt og krevende fiskeforhold

En nydelig men kald dag avsluttes med flott utsikt sørvestover før vi går ned mot Torehytten

Neste dag våknet vi til et helt annet vær. Sol og livsgnist lå å ventet på oss utenfor hytteveggene. Bak oss lå nok en hyggelig kveld der Jarle sin maratontabell over guttas prestasjoner i kortspillet Mattis hadde utallige nye streker i seg. i Nå skulle vi ut i sola for en rusletur tilbake til lavvoen

Gøran utenfor Torehytten. Værskiftet er endelig her og vi kan returnere til lavvoen

Området rundt Nedsta Soltjørni er vakkert og kalkrikt. I liene her er det frodig og vannet er en perle. Dessverre så de fleste fiskene ut til å være relativt små. Iallefall de vi klarte å lure. Kanskje finnes det også større fisk her.

Ikke alle karene har fått med seg at vi her er ved vannet Soltjørni

Etter de kjølige opplevelsene de første dagene av turen var fjellet nå en helt annen verden. Vi trippet lett avgårde over lyngheiene og gledet oss til fortsettelsen. Nede ved lavvoen var alt som forventet. Men da jeg skulle krysse den lille elva her skjedde et lite uhell. Jeg misten den ene Crocs-skoen som dermed fløt avgårde med strømmen. I iveren etter å redde den mistet jeg balansen, med det resultat at mobilen jeg hadde i hånden ble gjennomvåt. Dermed rakk jeg heller ikke å redde skoen som fløt ut i vannet nedstrøms. Det endte i et bad da jeg ikke ville miste skoen som blant annet fulgte meg på hele Norge- på langs ekspedisjonen. Det hører med til historien at mobilen aldri har fungert i ettertid.

Kontrastene i høgfjellet er enorme. Noen dager før våknet vi til snø på bakken

Vi flyttet leirplassen til denne idylliske viken. Mens jeg og Jarle slappet av så sørget Gøran med sine sysaker at lavvoen ble sterkere og bedre enn noengang

De neste dagene gikk med til fiske og oppdagelsesreiser i og rundt leirstedet. Det ble flotte opplevelser, god mat og minner fra et sted som vil ligge å rykke i sjela vår til evig tid.

Et vakkert motiv fra Hardangerviddas indrefilet

Nydelig kvalitet på matfisken på disse trakter

Siste kvelden hadde vi samlet nok ved til et skikkelig kveldsbål

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.