Lirype (Lagopus lagopus): Fakta og bilder om dalrype og lirypejakt

Lirype er vårt mest jaktede vilt. Godt kjent blant de fleste som vandrer i fjellet. Bestanden har hatt en sterk tilbakegang de siste hundre årene. Likevel er det fremdeles vanlig å støkke noen eksemplarer på en standard fjelltur. Det gjør alltid noe med villmarkssjela til en fjellvandrer. I flukt forsvinner lirypene ut av horisonten i kombinasjon av vingeslag og perioder med glideflukt. Opplevelsen blir også forsterket av den karakteristiske lyden "gaaaak-gaaak-gaak-gak-gak-gak-gakk" idet de tar til vingene. Du stopper vandringen, og ser rypene følge terrengets høydekurver frem mot sitt neste hvilested. Uansett jakt eller ikke er det alltid spennende å tenke seg hvor de lander. Som regel flyr de over en bakketopp og ute av syne, og da får fantasien og erfaringen stimulering ved at man gjetter seg til hvor de dro...

Lirype eller fjellrype?
Lirypa er brunspraglet som på bildet i sommerdrakt. Dette i motsetning til fjellrypa som er med grålig i fargene. I tillegg er størrelsen forskjellig. Lirypa er mye større enn sin slektning fra høyfjellet. I tillegg er nebbet mye kraftigere på lirypa. I vinterdrakt kan det være vanskeligere å skille de 2 artene. Først og fremst må man se på det området man finner dem. Fjellrypa holder ofte til i mye karrigere og høyere landskap enn lirypa. Ofte skremmer man fjellrype som sitter i steinur eller områder med utelukkende stein. Det kan være en sikker indikator på at det er fjellrype man har med å gjøre. Den største forskjellen ligger vel kanskje i deres ulike lyd. Fjellrypa er tausere, men når den først åpner munnen har den en iltrere mer snorkende lyd en lirypa.

Livsløp:
Rypene kommer til som vanlig ved at ei rypekjerring (høne) finner seg en rypemann (en såkalt stegg). De parrer seg, bygger reir og hunnen legger så 7 - 14 egg slik som du ser på bildet under. Navnet lirype kommer av at de liker seg best i liene, og det er her de bygger reir. Gjerne inne i kratt der de er litt i ly for vind og vær. Som regel er antallet egg flere enn på bildet (7). Det mest vanlige er vel fra 9 - 11. Eggleggingen skjer som oftest i mai, men kan variere noe etter klimatiske forhold. Rugetiden er cirka 3 uker og etter dette klekkes ungene, og begir seg sammen med mor og far ut i verden. Her lærer de seg å lete etter mat, og både mor og far er med i oppdragelsen. Etter 2 uker lærer kyllingene seg å fly, og forlater foreldrene for godt noen uker senere.

Lirypereir med 10 egg. Legges ofte i vegetasjon, dette mer åpent og skyldes at vegetasjoenen på i liene opp mot ifjordfjellet er noe mer sparsom.

Lirypereir med 7 egg. Her er mer typisk vegetasjon rundt reiret (gjerne i småbjørkebeltet i liene opp mot høgfjellet)

Alt for mange fjellvandrere går ofte glipp av denne årstiden på fjellet. Våren kan ofte være et slags vakum mellom påsketurer på ski, og fjellturer til fots når isen og snøen har smeltet for godt. Det er det derimot ingen grunn til. Det er ofte i denne perioden livet er på sitt mest aktive ute i naturen. De fleste artene er opptatt av å markere revir, og oppdages lettere av oss besøkende. Slik er det også med rypesteggen der den markerer sitt område med en mer aggresiv lyd det bare blir dumt å prøve å skrive med ord. Lyden kommer ofte når steggen er i ferd med å lande etter flukt. I de hektiske vårmånedene flyr ikke rypene så langt før de setter seg, og du kan komme virkelig nært innpå dem om de har reir eller unger i nærheten. Men husk å vær forsiktig med å komme for tett innpå. I ekstreme tilfeller kan foreldrene forlate sine egg eller unger hvis du har kommet for nære (f.eks satt igjen sterke luktspor på eggene e.l.).

Lirype spiller ofte skadet om man er i nærheten av reir eller kyllinger.

Noen reagerer vel kanskje på begrepet "vår" i denne teksten. Våren kommer selvsagt til ulik tid, alt etter hvilket område man er i. Generelt blir klimaet hardere jo lenger nord og opp man kommer, men det er jo selvsagt lokale forskjeller også. Det kan ofte observeres på fjellturer hvor man på den samme turen kan observere både nyklekkede rypekyllinger, og tilogmed rypeegg, mens man senere samme dag (gjerne litt lavere i terrenget) kan se det første flyvedyktige kullet med rypekyllinger.

Utover sommeren blir rypene ofte mer sky, og idet jakttiden kommer øker denne skyheten ytterligere. I områder med høyt jaktpress kan det (særlig for støkkjegeren (uten hund)) enkelte ganger være umulig å komme på skuddhold. Det resulterer ofte i uendelige gåturer uten synlig resultat i sekken. Idet senhøsten kommer, og snøen er i anmarsj skifter rypene drakt. For å kamuflere seg blir fuglene helt hvit i vinterhalvåret. Dette skiftet kan i områder med ustabilt vær, være vanskelige å planlegge for de stakkars rypene. Særlig hvis det kommer en mildværsperiode hvor snøen forsvinner helt, kan rypene være lette å oppdage. De helhvite draktene ses godt mot underlaget, og i denne perioden søker rypene mot de få snøflekkene som tross alt finnes. En jakt i slike perioder kan ofte være utbytterike da man stort sett kun trenger å lete etter snø for å finne rypene.

På vinteren sover og hviler rypene gjerne i en såkalte "dokker" eller groper de selv graver ut under snøen. Dette reduserer rypenes mulighet til å oppdage farer som det mennesket representerer. Det gjør at man kan komme veldig tett opp til rypene før de tar til vingene. Ofte har man passert rypas gjemmested uten å se den, før man hører lyden av en flyvende rype bak seg.

Bevegelsesmønster og hvor man finner rypene:
Rypene trives best i liene, hvor det er kratt av bjørk og vier, eller finnes bær av ulike slag. Ved godt vær finnes rypene høyt oppe, mens de ved uvær trekker ned i lavlandet. En ganske utbredt teori går på at ved tåke følger rypene tåkebeltet. Man finner dermed rypene på den høyden hvor tåken starter og nedover i terrenget. Denne teorien har etter våre erfaringer enkelte svakheter men kan være god som en generell regel.

Når rypene spiser, beiter de alltid med vinden og til fots. Det betyr at når de kommer flyvende inn over et område med mat (kvister og skudd av bjørk, vier og bær) så setter de seg slik at de kan beite med vinden. Dette faktum observeres best om vinteren. På dager med nysnø og sol (altså snøvær om natten, og skyfri himmel om dagen) kan rypene observeres på lang avstand.

Rypeklo

Dette pga. av at man ser sporene ved at de bryter det monotone hvite snøteppet. Har man først sett sporene etter de tre kloene til rypa (se bildet), er det bare å pakke en finger i munnen, holde den opp i været, og finne vindretningen. Dermed vet du helt nøyaktig hvor rypene sitter. Det er bare å følge sporene i vindretningen og frem mot dit de ender.

Dette slår aldri feil (særlig ikke på morgenen da rypene kun har beitet ett sted). Har du aldri observert dette, men er interessert bør du på en dag med sol og nysnø ta med en kikkert og ski, og bevege deg ut i fjellheimen. Da vil du bli overrasket over hvor lett det kan være å lese naturen. Noe annet er alle de andre dyresporene du vil oppdage på en sånn tur. Utrolig at det finnes så mange dyr, som hver dag går rundt i de områdene man ferdes, og at du aldri ser dem til vanlig.

Et annet trekk ved rypene og også storfugl og orrfugl er at de spiser småstein for å "rense systemet". Det gjør at man ofte fra bilvinduet kan se disse fuglene i veikantene i grålysningen. Der er de stort sett kun for å spise småstein.

Bestand, fangst og jakt:
Antallet jegere er nå registrert i jegerregisteret i en statistikk som har blitt mer detaljert med årene. Antallet jegere økte frem til 2000 tallet, men har siden falt med ca 15.000. I 2019/2020 sesongen er antallet 43.230. Det finnes flere hjorteviltjegere i Norge, men antallet felte vilt pr jeger er nok høyere for rypejakt. Hvordan man vurderer hva som er vårt mest jaktede vilt kan dermed tolkes på flere måter. Bestanden av ryper vurderes både før, under og etter hver jaktsesong. I denne artikkelen kan du lese hvordan fjellstyrene forvalter rypejakten i sine områder. Før jakten foretas det rypetellinger ved at erfarne jegere med hund går igjennom et jaktterrenget og teller antall ryper og kullstørrelser. Mer om rypetelling finner du i denne artikkelen.

Bestanden av ryper gått kraftig ned. Mens man for 50 år siden kunne støte på flokker på flere hundre ryper, er det mye lengre mellom rypene. Om det er jegerne som står bak denne tilbakegangen skal ikke vi påstå. I tidligere tider ble det i alle bygder tatt ut mengder med ryper med snare og jakt. I dag er avskytningen mindre. Bestanden av ryper svinger ofte i takt med smågnagerårene, og dette skyldes nok i hovedsak at rovviltene får noe annet å spise enn ryper i år med mye lemen etc. Mange har i leserinnlegg i villmarksliv og andre blader og media tatt til orde for å frede rypene i noen sessonger. Dette for å få bestanden opp til et bærekraftig nivå igjen. Uansett er vel alle enige om at turlivet ville vært enda bedre om antallet ryper hadde tatt seg opp igjen.

Dette drømmer tusenvis av jegere om når september nærmer seg i det fargerike høstfjellet.

Snarefangst
Snarefangst er en sterk tradisjon hos mange villmarkinger og fangstmenn. Samene har alltid brukt denne metoden, mens det for andre grupper ofte er strengt regulert alt etter hvilket område man er i. En liten beskrivelse av hvordan snarefangst foregår kommer nedenfor. Du kan også lese denne artikkelen fra snarefangst på Varangerhalvøya

Først finner man mange kvister av bjørk. Helst skal dette være kvister med nyskudd på. Lengden på kvistene kan variere fra 20 - 50 centimeter. Disse setter man så tett i tett i en mer eller mindre rett linje på f.eks 5 meter. Man kan også sette flere kvister i bredden men da tett i tett. Midt på denne rekken av kvister skal det være et hull på ca 15 centimeter. Inntil dette hullet setter du en litt kraftigere kvist, som snaren skal festes i. Snaren består av en tynn ståltråd som knytes i en løkke som kan strammes (som på et slips). Løkken settes opp i hullet, mens den løse strengbiten (den tykke delen av et slips) festes i den kraftige kvisten.

Planen er at rypen etter å ha beitet seg frem mot hullet, vil gå igjennom det for å skifte side. Når den gjør det strammes snaren/løkken rundt halsen på rypen, og jo mer motstand rypen gir jo mer strammes løkken. Dette fortsetter helt til rypen kveles av den tynne strengen.

Når man setter ut snarer er det vanlig å sette ut flere snarer på ulike steder. Dette for at strevet med å komme seg opp på fjellet må bli betalt med flest mulig ryper. Husk bare at dersom det kommer uvær skal du klare å finne frem stedet hvor du satte opp snaren. Snarene bør kontrolleres hver dag for å hindre rovdyr i å ta byttet.

Selve snarefangsten er omstritt da mange mener fangstmetoden er meget effektiv. Dette representerer likevel en svært rik tradisjon for både samer og bygdefolk mange steder i landet. Det skal man ha respekt for. En annen het diskusjon er bruken av hund til jakt. Enkelte sier at man må bruke hund, både for en sikrere jakt der man finner skadet bytte, og pga alle tradisjonene som følger et godt hundehold. På den annen side står støkkjegerne som notorisk hevder at jakt med hund er feigt, og de ser på det som en lavere form for jegeraktivitet. Her har frontene til tider vært steile der noen mener at svaret på å øke rypebestanden ligger i å forby jakt med hund? I sum er det nok større risikoer i norsk arealpolitikk som tillatter stadig nye hyttefelt, motorisert ferdsel, vindkraft- og småkraftutbygging etc. Og de pågående klimaendringer og vår oppforstring av predatorer som rev og kråke som lever godt med vår livstil med overflod av søppel nær bebodde områder.

Her på fjellogfiske kan du finne artikler om både snarefangst, rypejakt med hund og støkkjakt. Vi skal ikke gjøre oss til dommer over tradisjoner med dype røtter. Vi har alle et felles ansvar overfor en bærekraftig bestand av lirype i Norge. Jegerne blir vel mer enn noen annen gruppe, lei seg når de ser utviklingen i rypebestandene i de norske fjell.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.