Memurubutunga og Besseggen i Jotunheimen Nasjonalpark

Memurubreen

Ved halv sju-tiden ankom vi denne augustmorgenen med buss fra Lillehammer, via Sjoa, til Gjendesheim ved utløpet av Gjendevann(984moh), selve inngangsporten til Jotunheimen Nasjonalpark.Værgudene hadde vært så sjenerøse og gitt oss et strålende sommervær, nesten uten en eneste sky på himmelhvelvingen. Planen var å ta passasjerbåten over Gjendevann, men på grunn av stor pågang av fjellturister måtte båten gå en ekstra tur denne dagen, så reisefølge måtte vente et par ekstra timer ved Gjendesheim. Mens vi ventet opplevde vi faktisk at en turist fikk napp på slukstanga. Fisken i området skal være vanskelig å lure, noe som sikkert har med den lave temperaturen i vannet på grunn av smeltevannet fra breene. Opp av det grønne brevannet kom en sølvblank ørret på rundt halvkiloen.

Gjendevann

Området rundt Gjendevann kjennetegnes av å være veldig frodig med en rik fauna med sjeldne planter. Samtidig er fjellheimen meget ømfintlig for slitasje, noe som alle vandrere må ha i tankene når en ferdes i slike områder. Området er underlagt sterke vernerestriksjoner og all ferdsel bør skje langs de oppmerkede løypene for å skåne naturen for unødig slitasje.

Etter vel en times ferd med båten, kom vi fram til Gjendebu og fotturen kunne starte. Dagens etappe skulle følge turistforeningens løype opp Bukkelegret over til Memurubu, en tur som er beregnet til 5 timer. Vi startet i et forrykende tempo, og gikk nesten på en smell opp Bukkelegret - her var det bratt! På det bratteste måtte vi klatre opp etter kjettinger som var festet i berget. Det var ikke fritt at tankene gikk til Per Gynt og hans ferd ned på bukkeryggen!

5 timers fottur..

Opp på Memurubutunga ventet en fantastisk utsikt med isbreer, spisse fjell og med Gjendevann over 400 høydemeter lengre ned - en panoramauttsikt verdt mye mer enn slitet opp fjellsiden. Ikke rart at vi måtte legge inn et par ekstra raster på toppen for å nyte utsikten i det pene sommerværet. Deilig å kunne legge seg ned på lynget å ta en kopp kaffe langt fra stress og mas…

God utsikt på Memurubutanga

Utpå ettermiddagen nådde vi dagens destinasjon, Memurubu. På Memurubu er det gjort fint til rette for vandrere med muligheter for overnatting i både egne rom, sovesaler og med telt. Vi slo leir ved stedets teltplass. Her ble det gjennomført bading i iskaldt smeltevann fra Memurubreen i Gjendevann – en meget forfriskende opplevelse! Utpå kvelden ble det servert grønnsaksuppe, deilige karbonader og en fantastisk stek, med karamellpudding til dessert i Memurubus spisesal. Gode og mette, og etter å ha kost oss med en aldri så liten Lysholmer til maten, krøp vi tidlig ned i soveposene. Avmarsj neste dag var satt til kl. 0500.

Tidlig neste morgen våknet vi til at skyene hadde tredd seg ned over toppene, men vi satset på at dagen skulle jage dem bort etter hvert. Dagens etappe skulle gå fra Memurubu, over den beryktede Besseggen og ned tilbake til Gjendesheim. En marsj som turistforeningen har beregnet til seks timer. Nok en gang fikk vi en hard stigning til å begynne med. Klok av skade fra dagen før startet vi denne gangen i et litt roligere tempo. Følget ble ganske fort delt opp i mindre grupper opp den harde stigningen fra Memurubu. I det vi rundet den første toppen,
kunne vi skimte den smale eggen som ventet på oss lengre framme.

Ved foten av Besseggen samlet vi troppene og inntok en aldri så liten frokost/lunch, før vi tok fatt på stigningen opp den berømte stien opp til Veslefjellet. Fortsatt lå skyene som et teppe over den øverste delen av fjellet, noe som la en liten demper over opplevelsen. Men med to bratte fjellsider, stupende med flere hundre meter ned på hver side, var det ikke rart at hjertet slo noen ekstra slag opp den bratte stigningen.

Ove og Ole i klyv opp Besseggen. Utfor stupet, mer enn 500 høydemeter lengre ned, skimtes Gjendevann

Stolte over bestigningen, var det ny samling i tåka på toppen av Veslefjellet(1743moh). Etter en liten bit sjokolade og å ha lagt en ekstra stein på toppen av den allerede seks meter høye varden, startet nedstigningen. Med den brøt også sola gjennom skydekket.

På tur ned møtte vi flere vandrere på tur opp fra Gjendesheim. Som dagen før smilte og hilste alle vi møtte. Rart som mennesker lar seg påvirke og kommer i en egen stemning av å ferdes i fjellet. Lett å komme i prat er det også. Mens en går rett forbi og ser i brosteinen i byen, løfter en blikket og sier hei, og slår gjerne av en liten prat når en møter fremmede mennesker ute i fjellheimen. Blant annet møtte vi en lærd naturfagsprofessor som kunne fortelle oss at vi måtte ha øynene med oss når vi nærmet oss Gjendesheim. Der skulle det nemmelig finnes noen få eksemplarer av hvite blåklokker. Og ganske riktig, en liten kilometer før turistheimen, sto det to hvite blåklokker ved siden av stien. Ved å ta det med ro og observere, kan en la seg fortrylle av selv de minste detaljene i naturen - det er det som gjør opplevelsen av å ferdes i naturen så spesiell.

Vi som var med på turen, fotografert ved Gjendesheim etter marsjen. His/J 99-02.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.