Sønner av Børgefjell - om de tidlige innbyggere i Susendalen

Etter 10-15 timers kjøring for en søring, vil han, om han har fulgt veien de fleste ikke følger, komme til Susendalen. Dette er for mange den siste sivilisasjon før det store intet. For andre er det inngangsdøra til hjertet av Norge, nemlig Børgefjell. På dørstokken har susendalinger levd siden 1800-tallet. I sin bok "90 dager på loffen i Børgefjell" skildrer Lars Monsen gamlekara fra Susendalen. Dette er fjellfolk som er blitt formet av et langt liv med jakt, fiske og fangst. De er sønner av Børgefjell.........

Susendalen slik den fremstod på et postkort fra 70- tallet

Gammel-Ivar

Gammel-Ivar som han er blitt kalt, var den første bosetter i Susendalen. Han var født i 1781 og kom fra Sel i Gudbrandsdalen. Det skulle visstnok ha vært flere kalde somrer på rad som førte til at mange søkte livsgrunnlag andre steder. Ivar var i denne situasjon og fikk nyss om at på Helgeland var det mulig å få bruksløyve på land for å bosette seg.

Ivar begynte sin reise tidlig i 1827. Med seg hadde han sine to snart voksne barn, Anne på 15 år og Ivar på 14. Det var meningen at Ivars kone, Kari Rasmussen, skulle komme etter når oppgjøret med farsgården var i orden. Faren solgte gården til den yngste sønnen. Dette kom i orden utpå sommeren, og Kari kunne legge ut på reisen sin. Da høsten kom, var hun nådd fram til Trøndelag. Her tok hun seg huspost på en prestegård i Ålen. Men utpå vinteren døde Kari av lungebetennelse.

Ivars reise gikk imidlertid bra. På enkelte steder på ferden tok de seg arbeid. I Nord-Trøndelag klarte de å få midler til ei ku. På forsommeren nærmet de seg Susendalen. Her var det gode muligheter for jakt, fiske og fangst. Ivar måtte til Vefsn for å skaffe seg de nødvendige livsmidler, og få i orden bruksløyva.

Deres første husly i Susendalen var ei kåte. Den bodde de i til 1834. Dette året bygde Ivar stua som er avbildet. Da var han nygift med Kari fra Kulstad. De fikk barna Maren, Ole Ivar og Ola. Ole Ivar døde som barn. Gammel-Ivar døde på en tur til Vefsn, og trolig er han gravlagt der.

Gammel-Børre

Gammel-Børre var nestemann som ankom dalen. Også han var fra Oppland, nærmere bestemt Biri utenfor Lillehammer. Dårlige kår var i likhet med Gammel-Ivar årsaken til at han søkte nordover. De første tre årene bodde han under et grantre ved bekken som renner ut i Susenelva. Fiske i elva, jakt og fangst gav det nødvendige for å overleve. Like ved bekken fikk han etter hvert ryddet gården som i dag heter Trallerud.

Gården drives i dag av Jens. Hans Børresen, som også er omtalt i Monsens bok, er imidlertid eldste nålevende som har vokst opp på Trallerud.

Hans Børresen

3 blad Børresen: Meg, Hans og min far.

Jeg var så heldig å treffe Hans for et par år siden. Jeg, fatter og onkelen min hadde vært en tur inne ved Tiplingan, og tok en prat før vi reiste sørover. Hans er i dag 97 år gammel, men hodet er klart som hos den beste 20-åring. Det tar ikke lang stund før historiene fosser ut av ham. Han har åpenbart mye å fortelle etter et århundre langt liv her ved foten av Børgefjell.

Han forteller om da han ryddet gården i 1926 som 24-åring. I dag er det Jon Magne på Brentvollen som holder jorda i hevd. Melkekyrne Hans en gang hadde er borte.

Han kommer raskt inn på Ola Bue som han hadde mange fjellturer med. Hans legger ut om kameratens misnøye med "surskodda" i Børgefjell. Han forteller at når Ola så skodda legge seg i fjellet så kom det som regel pessimistisk fra ham:

"No kjem surskodda, no fer ei heim".

En tur han husker godt var da de mistet en kjempeørret i Tiplingan. Ola fikk fisken helt inn til båtripa. Da han skulle håve den, bomma han. Fisken ble hengende etter håven.

"Styr båten mot fesken"; ropte Ola.

Hans rodde det han kunne for å snu båten mot fisken. Men den slapp unna. Ola ble sinna og kastet oteren i sjøen, og la skylda på Hans. Denne episoden husker Hans godt, og skulle nok helst sett at kameraten fikk opp den store fisken. Men det vet han godt, at det var ikke hans skyld. Det var ikke han som bommet med håven, han bare var roer.

Storfisken på Trallerud

På veggen på Trallerud henger et bevis på at det er tatt virkelig stor fisk i Børgefjell. Denne fangsten gjorde Hans, far hans Ole og nylig avdøde Otto. Da de ankom vannet fikk de til sin store overraskelse se mange store ørreter jaktende inne på grunt vann i ei vik. De sprang tilbake for å hente båten de hadde liggende ved vannet. Med et garn stengte de av vika, og begynte å jage fisken inn i garnet. Noen slapp unna, men et "lakseeksemplar" av en ørret ble fanget. Den var på like oppunder 10 kilo! Helt utrolig for bare et lite fjellvann. I dag får man ikke fisk på denne størrelsen i dette vannet. På grunn av hardt garnfiske er ørreten småfallen. I Børgefjell og andre fjellområder var det vanlig i den første etterkrigstiden å bruke sjøfly for å komme seg inn i fjellet. Garn og muligheten til å ta ut store fangster gjorde at en rekke gode fiskevann ble ødelagt.

Hans fisket mye med oter. Det var et godt redskap i fjellet. Den er lett å få med seg, enklet i bruk, og så fanger den mye fisk. En god flue som Hans nevner er Alexandra. Denne flua som fikk sitt navn til ære for dronning Alexandra ved hennes kroning i England, anbefales også av andre susendalinger. Det er nok ikke få Børgefjell-ørreter som har møtt døden i Alexandras skikkelse.

Den største fisken Hans har fått på stang var på 2,5 kg. Den ble tatt i et av småvannene på Susenfjellet. Han forteller imidlertid at han likte best å fiske i strømmen nedenfor hytta ved Tiplingan, eller ved Storvannet som han kaller det like innenfor. Dette er det innerste vannet av alle de små vannene som ligger på rad og rekke ved siden av Tiplingan. På turen vi hadde vært på, var også onkelen min godt fornøyd med Storvannet.

Min onkel med fisk fra Storvatnet

Ellers har denne gamle karen en imponerende oversikt over hva som foregår i bygda.

"Folk er seine med å komme seg på beina idag", sier Hans.

"Ja", fortsetter han, "det er nok fordi alle i bygda var på plattingen i Ørjedalen i går kveld".

Dessuten er han opptatt av at bjørnen er kommet til bygda. For et par uker siden ble det tatt 14 sauer på Slettfjellet like ved gården. Overraskende er kommentaren:

"Ja, vi får vel følge med tid"?

Man skulle kanskje tro at en enslig gammel mann her inne i Susendalen ikke fikk med seg så mye av hva som skjer rundt om i verden. Men neida. Han kommer med en innsiktsfull samfunnskommentar om at tida er så oppjaga nå til dags. Det var ikke slik før, da hadde man tid til hverandre. Ikke tv og internet.

Og denne mannen er 97 år?

Ole Børresen (1900-85)

Ole var storebror til Hans, og sammen vokste de opp på Trallerud. Han var kjent for sine lange vandringer i fjellet. Før krigen drev han med utsetting av fisk i vann langt inne i Børgefjell, både på svensk og norsk side. Han så det som viktig at det var lengst mulig borte fra sivilisasjonen, gjerne vanskelig tilgjengelig og ugjestmildt beliggende. I tillegg til disse kriteriene var det viktig med dårlige gytemuligheter. Vannene kunne dermed etter noen år fostre noen skikkelige rugger. Han fortalte en gang om en tur da han kom igjen 10-15 år etter en utsetting. Han kunne berette om eventyrlige fangster. Fisket foregikk med oter, og til tider kunne det fosse bak fluene. På denne turen ble det tatt så mye storfisk at alle under 3 kilo måtte settes ut igjen, det var ikke mulig å bære alt.

Disse avsidesliggende områdene hadde aldri tidligere sett det vi idag kaller friluftsfolk. Ole pleide å si at han var den første hvite mann til en del fiskevann, i og med at samene hadde brukt områdene til reinbeite i lang tid. Traff han noen i fjellet var det stort sett samer, gjerne fra svensk side. Men de pleide aldri å fiske, de var opptatt med reinen. For meg høres det litt "cowboy og indianer" ut.

I en tid jobbet han på jernbanen ved Majavatn. For de som har en viss kunnskap om Børgefjell vet at dette er på andre siden av dette enorme fjellområdet, og en av inngangsportene til nasjonalparken i tillegg til Susendalen. På jernbanen drev han med hardt kroppsarbeid, bl.a. med å lempe stein. Når arbeidsuka var over la han i vei over fjellet til Trallerud. Man må vel ha minst tre kartblad for å dekke denne ruta. Etter å ha flyttet til Røssvassholmen ble arbeidsveien lagt til det sørlige området av Børgefjell. Han gikk ikke, men småsprang for å rekke over fjellet. Dette høres mildt sagt sprøtt ut, men så gikk han heller ikke med noen sekk på mangeogtredve kilo. Det han stort sett hadde med seg var et reinsskinn, kaffe og et fleskestykke. Skulle han komme ut for styggvær tullet han seg inn i reinsskinnet, knasket flesket og drakk kaffe, til været ble godt nok til å fortsette. Videre var han meget kjent og fant fram selv om det var få kjennetegn å orientere seg etter. En gang ble han spurt om hvorfor han tullet seg inn i skinnet med hårene ut. Det måtte da være mye bedre å ha de myke hårene inn mot kroppen. Da hadde han som svar:

"I mine mange år i fjellet har jeg til gode å se en rein springende med hårene på innsiden". Dumt spørsmål får dumme svar, det burde ikke være tvil om hva som gav mest varme.

Under krigen var han en av motstandskjemperne. En risikabel beskjeftigelse var å lose flyktninger over Børgefjell til trygghet i Sverige. Flere ganger hadde han tyskerne i hælene. Han kunne fortelle at han stort sett ikke hadde noe problemer med å riste av seg tyskerne på ski idet han flyktet inn i fjellheimen. Men var det nedoverbakke kunne de måle seg med ham i skiferdigheter, noe en episode kan illustrere.

Han og en kamerat ble overrasket av to tyskere i fjellet. De prøvde å komme seg unna ved å springe opp en bekkedal. Men soldatene som var fra Østerrike befant seg høyere oppe i terrenget, og de tok farlig innpå. Da slengte kameraten sekken sin oppe på en skrent. Soldatene begynte da å fyre løs på den. Ole sprang videre opp bekkedalen, for så å snike seg innpå dem fra siden. Avstanden var svært liten idet Ole skjøt to skudd med Krag`en. Han kunne høre den spesielle lyden som kom da kulene skar seg gjennom stoffet på de tyske uniformene. Dette må ha vært en episode som har brent seg fast i netthinnen. Helt til sin død kunne han fortelle om denne særegne lyden. Og han kunne si at han hadde ikke noe valg, de var på vei til å bli tatt.

En annen historie kom fra en av de mange turene over fjellet med flyktninger. Dette må ha skjedd på vårparten. Elvene i fjellene gikk store, og var vanskelig å krysse. En av elvene hadde ikke annet vadested enn en slags snøbru. Elva gikk tvers gjennom en snøfonn. Men snøbroen var smal, og under fosset strykene. Ole visste at flyktningene aldri kom til å tørre å ta sjansen på å komme seg over. Men de hadde ikke noe valg, annet vadested fantes ikke i området. De måtte over!

Løsningen om man kan kalle det det, var at Ole ventet til det ble mørkt før de ankom elven. Dermed kunne ikke flyktningene se de fryktinngydende strykene. Ole gikk sammen med en og en over snøbroen til alle var over. Neste dag kunne flytningene prise seg lykkelig over å være i et nøytralt land, uvitende om hvor hasardiøs elvekrysningen egentlig hadde vært. Denne historien fortalte Ole mange ganger, og var nok litt stolt av bragden.

Men hans bedrifter ble etterhvert gjenstand for rykter, og en dag var det slutt. Han pleide alltid å ligge oppe i fjellsida og kikke en god stund før han tok sjansen på å nærme seg gårdstunet. En dag ventet tyskerne på ham. Det så stille og fredelig ut nede på gården, og han satte utfor på skiene. Akkurat idet han hadde staket i vei god fart, hørte han et klart og tydelig klikk i vinterlandskapet. Et ladegrep! Han hadde for stor fart til å stanse og snu for å unnslippe fella. Det var ingen sjanse til å slippe unna, og han overgav seg uten motstand. Tyskerne hadde omringet hele gården, og tittet fram fra overalt. I ettertid har han sagt at det stod om sekunder. Hadde han bare ikke staket i vei så god fart hadde han hatt muligheten til å snu og stryke til fjells igjen. Da hadde det bare vært slak motbakke og han ville garantert sluppet unna. Som fange satt han på Grini og senere ble han sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland. Men takket være meget god fysikk kom han fra det uten varige mèn, i hvertfall fysisk.

Etter Børgefjell-turen fant jeg et bevis på at det ikke bare er i disse dager at ulv blir felt. Åpenbart var det ikke like mye publisitet den gangen, og helikopter brukte de selvsagt ikke. Historien bak skal visstnok ha vært at den ble felt i Børgefjell, trolig av en same. På denne tiden som mest sannsynlig var rundt tredvetallet, var skuddpremien for ulv høyere i Sverige enn i Norge. Den ble nok forsøkt smuglet over grensa. Ola var en tid lappoppsyn, men bildet skal visstnok ikke ha sammenheng med den tiden. Til sommeren skal jeg til Børgefjell igjen, så da håper jeg å få klarlagt de nærmere fakta om mulig.

Ulven fra Børgefjell

Det tok mange år før fjellgårdene i Susendalen fikk veiforbindelse. Den måtte de bygge selv, og Ola var med på dette. Dette var hardt fysisk arbeid, noe som passer for den velbygde karen. I tillegg til å være med på å bygge jernbanen nordover, bygde han også veien til hytta han skaffet seg mange år senere. Han var en oppriktig dyrevenn, og hadde flere ekorn som han matet fra hånda. Her sitter han og tar en øl med apen Babo som han hadde på hytta i flere år.

Apen Babo slapper av med en øl

Wilhelm Iversen

Wilhelm med 6,3 kilosfisken

Wilhelm vokste opp på Harvasstua som ligger øst for Susendalen, bare få kilometer fra svenskegrensa. Hørte man godt etter, kunne man legge merke til at Wilhelm i tillegg til den særegne susendal-dialekten, hadde et snev av svensk i seg. Bl.a. var han en meget dyktig treskjærer og solgte mye av det han lagde til svenskene.

På turen for to år siden stakk vi innom Bjørnstad for å hilse på Wilhelm. Ved siden av bordet der vi slår oss ned for å ta en kaffekopp, står et kunststykke av en stol med utførlige utskjæringer. Før kaffen er ferdig traktet er Wilhelm godt igang med jakt -og fiskehistorier. Han legger ivrig i vei, med armene flaksene over kaffekoppen i store bevegelser. Bak ham nikker et imponerende elggevir gjenkjennende.

Han forteller om en tur han hadde med broren Petter. Han har åpenbart bedre oversikt over årstallene enn det jeg har fra moderne tid, for han husker tydelig at dette skjedde i 1954. Men historien begynner ti år tidligere, i 1944, da de hadde de vært i Børgefjell ved svenskegrensa. De hadde fanget 13 fisk i en bekk som de slapp ut i et tilsynelatende fisketomt fjellvann. På en tur ti år senere inne ved Fremsjøen, hadde fangsten vært mager. På vei tilbake foreslår Wilhelm: "Nå går vi på østsida om Galpetind til den der tjønna". Det hadde gått noen år nå, så fisken burde ha vokst en del. Wilhelm hever stemmen, og høres like forventningsfull ut som den gangen: "Nå var det sjangs"!

Han tar en kunstpause.

Det første vi fikk var på...4,7 kilo! Det er ingenting å si på fortellergleden. Året etter fikk de den største fisken de fanget i denne tjønna. I stua henger den sirlig utskjært i tre. På baksiden er det skrevet med blyant: "5/8 1955, 6,3 kg". Denne fisken fikk de for øvrig aldersbestemt. Den var ni år, og trolig en av de som ble satt ut. Tjønna viser han oss på kartet, som de pleide å kalle Galpetjønna. Navnet på kartet viser seg å være noe sånt som Kostileiki.

Det var nå nylig vi fikk den triste meldingen om at Wilhelm var gått bort. Mang en jakt og fiskehistorie tok han med seg.

Noen Loe-ske betraktninger...

Hva med oss da? Vi med GPS, Gore-Tex og Vegard Ulvang-sokker. Hvor langt hadde vi kommet med et fleskestykke og et reinsskinn? Det hadde vel ikke tatt langt tid før vi sutret etter mor og Playstation.

I den forbindelse tillater jeg meg å vise til Erlend Loe. På sin ekspedisjon til Stillehavet i sin bok "L", leter han etter dugelige deltagere. Han får hjelp i Thor Heyerdahls skrevne memoarer. Heyerdahl skriver om Knut Haugland, en av medlemmene av Kon-Tiki-ekspedisjonen:

"og da var han blitt overrasket av Gestapo mens han satt med en hemmelig radiostasjon inne i pipa på Kvinneklinikken i Oslo. Nazistene hadde peilet ham inn, og hele bygningen ble omringet av tyske soldater med maskingeværposter foran hver eneste dør. Gestaposjefen Fehmer sto personlig på gårdsplassen og ventet på at Knut skulle bli båret ned. Men det ble gestaposjefens egne folk de kom bærende med. Knut skjøt seg gjennom med pistol helt fra loftet og ned i kjelleren, og derfra ut i bakgården hvor han forsvant over sykehusmuren med kuleregnet etter seg".

Loe skriver: "Haugland skjøt seg altså gjennom. Det var det man gjorde den gangen. Man var nødt til det. Det var brutale tider. Det var meg eller deg. Enten skyter du meg eller jeg skyter deg. Man skjøt seg gjennom".

Selvsagt har verken jeg eller Loe skutt oss gjennom.

Før i tiden ryddet man også sin egen gård, man arvet ikke. Det var det man gjorde når man flyttet hjemmefra. Var man godt stilt hadde man ei ku. Var man derimot ikke så godt stilt, bodde man under et grantre. Dessuten måtte man selv bygge veien frem til hjembygda. Veivesenet var ikke bare dårlig til å strø når det var glatt vinterføre. De hadde ikke engang bygd veien! Det fantes ingen buss å ta når man skulle på jobb, man fløy istedet over hele Børgefjellet.

Joda, det kan høres eventyrlig ut. Men takke meg til tv, cola og sofa for enkelte anledninger. Så er jeg da heller ingen sønn av Børgefjell

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.