En kopp kaffe kan være lurt på fjelltur

Engelskmenn har sin te, argentinerne sin matè, russerne sin vodka. Nordmenn har kaffen. Og for oss er det best å nyte den ute i naturen, aller helst milevis fra folk. Drømmen er å ligge langt inne i fjellet, ved et stille vann som jevnlig brytes av vakringer. Svartkjelen står på en stein ved varmen, og koppen er fyllt med kaffe. Kikker du oppi den svarte, mørke væsken kan du se speilbilde av de lysere partiene i ansiktet godt hjulpet av måneskinnet.

Av . Publisert . Sist oppdatert

En kopp kaffe nytes ved Tiplingelva, Børgefjell Nasjonalpark, Nordland.

Er vi bare blitt avhengige av det koffeinholdige svartkoket, eller er det et utslag av nasjonalromantikk? Eller ligger det visdom i det å la alt det travle fare usett forbi, la tid være tid, og ta en kopp kaffe mens man passer på øyeblikket. Slik mang en fjellfant i norske fjell har gjort.

Noen fjellvandrere i Børgefjell møtte på en gammel same for mange år siden. Ansiktet bar preg av at mannen hadde sett både vær og vind. Fjellvandrerne var nysgjerring på mannen og kom i snakk med ham. Han fortalte ikke stort. Det gikk i "ja" og "nei", krydret med ett og annet "kanskje det". Til hvor langt det var igjen til dit og dit, og om den og den ruten var raskest, var svarene like malplassert som spørsmålene. Til slutt ble han spurt om han noen gang hadde gått seg vill, og om hva man burde gjøre når tåka kommer sigende. Da var ikke svaret lengre meningsløst.

"Neeeeiii", drog han på det og sa:
"Sett dæ ne og kok kaffe!"

En kopp kaffe nytes ved et fjellvann på Hardangervidda.

Tenk deg denne situasjonen.
Du kommer ned til elva godt utpå ettermiddagen i det sola er på vei ned. Det har vært en varm sommerdag, og det er mye snacks på vannoverflaten. Fisken oppfører seg deretter. Blodet bruser i kroppen av synet, spenningen og nervene ligger utenpå som fiskeskjell. Du kaster av deg sekken, rigger til stanga i hui og hast. Du kikker to sekunder ut i lufta og hekter på en eller annen hjortehårsflue. Du tror du så en vårflue. Idet stanga er klar gjør du et raskt sveip over partiet i elva med ivrige øyne.

Der!...der er det en pen en!

I halvt sprang, halvt gange plumper du ut i elva med vaderne. Det gjelder å få fisket mest mulig før klekkinga gir seg?

Stopp!

Kjenner du deg igjen? Alle fluefiskere har nok en gang i tiden erfart nettopp denne situasjonen. Og da vet man resten av historien. Flua er garantert ikke den rette, og fisken flykter idet Ola Dunk gjør en vadetest. Nei, gjør som samen:
Sett deg ned og finn fram kaffen. Først da kan du studere insekter og vakringer. Først da kan du velge en flue den vil ha. Og du kan klekke ut en plan for hvordan du skal kunne snike deg inn på den. Og kanskje oppdager du den store, den som er oppe i overflaten kun en gang i halvtimen. Den som gjør et unntak og tar tørt bare akkurat i kveld. For deg...

Og kjenner du deg igjen i denne situasjonen.
Du og dine er på vei til bua inne i fjellet og følger den vante traktorstien oppover dalsida på vei innover i fjellet. Det kommer litt skodde, men den ser ikke så ille ut. Den tykner noe til, men du tar det med ro. Den gamle traktorstien kjenner du. Så kommer du til en av de tre, fire myrene, der stien blir borte.
Joda, stien fortsetter rett oppi skråninga over myra!

Sier Severin Suveren.

Dere labber videre mens praten går om hvem som er homo på Manchester United, Celina Midelfart og ett av spørsmålene i "Vil du bli millionær" på TV2.
Men på den andre siden er selvsagt ikke stien. Du går samme vei over myra tilbake for å finne stien der du mistet den.
Samme vei, tror du?
Tilbake over myra igjen, opp i skråninga for å finne stien. Du finner den ikke, men du vet hvor du er.
Da tas kart og kompass fram. Det er umulig å fortsette i noenlunde riktig retning uten.

Det ender med at man kommer fram etter noe lengre tid enn vanlig.

Men man var usikker underveis. Man visste da man tok ut kursen at man var ved den myra. Men helt nøyaktig ble ikke kursen. Man hadde sikret seg ved å ta en noe lav kurs, slik at man traff elva nedenfor hytta. Da ville man ha god margin. Men helt sikker var man ikke. Særlig ikke da man mente man skulle ha vært der???
Derimot hadde man satt seg ned da skodda kom sigende, tatt en kaffekopp ved bekken som traktorstien krysset, og i ro og mak tatt ut kursen; ja da hadde man vært sikker. Helt sikker. Da kunne man vært sikker i den tjukkeste skodde og i den svarteste natta. I stedet velger man å gå 3 timer med usikkerhet.

Ja, så enkelt og vanskelig er det at denne ubehageligheten kunne vært unngått med en kopp kaffe. Med dertil tilbehør selvsagt: en sukkerbit, kart og kompass.

Hva er bedre enn å sitte med turkamerater og en kaffekopp i hånda