Eventyrlig ørretfiske på Saltfjellet

Trondheim - Saltfjellet
Godt og vel 50 mil senere var vi i friskt driv fra parkeringen. En behagelig biltur med vakker natur på begge sider lå bak oss inkludert en obligatorisk stopp på polarsirkelsenteret oppe på Saltfjellet. Nå så vi frem til noen befriende dager fra den siviliserte verden. I motsetning til tidligere langturer hadde vi denne gangen bestemt oss for å gå inn til en base og deretter ta dagsturer i området. En drøy marsj senere var vi ved innoset på nordøst- sida av vannet vi gir navnet "Teltvatnet". Her ble vi liggende resten av uka (eller rettere sagt; her ble teltene stående). For selv brukte vi det meste av tiden i dagslys på jakt etter nye områder og nye vann som kanskje kunne huse opplevelser eller storfisk.

I henhold til fjellogfiske's verdier, velger vi å ikke beskrive sårbare vann og fiskestørrelse i sammenheng. I stedet har vi her beskrevet området meget vidt, og så får det bli opp til din egen nysjerrighet og egne erfaringer å finne ut resten. Det blir for lettvint å bare røpe egne erfaringer over nett, og vi tror nok at naturen har bedre av at vi alle leter på ulike steder etter gode fiskevann og naturperler, enn at ferdselen blir konsentrert. For oss var det første gangen vi var til fots i området.

Det må vel først nevnes visse regler som gjelder i omegnen. Fiskekort kjøpes på postkontorer eller Statskog's kontor i Mo i Rana, eller for den sags skyld i Salten. Ellers gjelder de vanlige reglene for godt fjellvett.

Selv ble vi på turen for første gang i livet kontrollert av oppsynstjenesten. Med fiskekort i orden var det imidlertid et hyggelig møte med en mann som nok har drømmejobben. Hans Moasveen (bildet) var fra Statskog Mo i Rana, og du kan snakke med Statskog, Mo på telefonnummer 75 15 79 50 om du planlegger en tur i distriktet.

Oppsynsmann på besøk

Første kvelden oppholdt vi oss ved Teltvannet. Tre timers innsats med fiskestanga resulterte i kun 2 små fisker. Skuffende i et produktivt vann med ørret i alle størrelser. Roger fikk en på mark, Øivind fikk en på Sølvkroken Spesial, og litt senere fikk også jeg en på mark og dupp. Dermed var det bare å slappe av med Toro gryterett inne i teltet. Temperaturen både i lufta og vannet var overraskende lav, og blandet med lite insekter var nok ikke forholdene for ørretfiske alt for gode de første dagene. Istedet gledet vi oss over andre naturopplevelser. I liene sto multekartene tett i tett og lemen og rypekull ble observert.

Endelig klart for ørretfest i teltet

I kveldingen andre dagen var det likevel klart for turens første ørretmåltid. 2 halvkilosfisker + en mindre ble kokt med sjalottlauk og fiskesaus som tilbehør. Et herlig måltid med fisk av ypperste kvalitet. Absolutt alle fiskene vi fikk på turen var i super form og helt røde i kjøttet. Selv små ørreter bød på skikkelig kamp, og stang og fiskesnøre fikk kjørt seg...

Influensa i fjellheimen
Den tredje dagen begynte dårlig, og særlig for Øivind's del. Han hadde feber, sår hals, hodepine og alt som var, og valgte derfor å bli i teltet med paracet . Selv la jeg og Roger ivei på en skikkelig langtur, og brødreduellen var i gang...

Som vanlig når vi kommer til et vann går vi på hver vår side. Dette for å fiske mest mulig, og slippe å haste forbi hverandre på jakt etter grønnere gress. Disse sidevalgene går som regel greit, selv om mye psykologi og taktikk er inne i bildet. Studering av kart på forhånd, og posisjonering til høyre og venstre skal sikre at yndlingssiden blir valgt. Denne gangen var det Roger som hadde den beste taktikken. Lenge før vi så vannene dro han seg klart til høyre for meg. Et smart valg...

2 timer senere stod jeg ved det avtalte møtestedet og ventet. Broderen var ute av syne bak en kolle, og det gikk timen før han dukket opp. Pga. en stri elv kom jeg meg ikke tørrskodd bort til dit han var, og skikkelig irritert var jeg der jeg stod etter resultatløse kast og lang venting. Idet han rundet den omtalt kollen et par hundre meter bort så jeg at han bøyde seg ned før og etter hver fiskestopp. Et tydelig tegn på at fiskelykken hadde snudd. Kjempefiske ropte han og holdt fangsten godt synlig over hodet. Det var en kjempeørret på 1,5 kg. som sammen med et par over halvkiloen hadde latt seg lure av en Vibrax spinner gull og rød-gule prikker. Dermed var det bare å kle av seg, vasse over elva, og bli med ham tilbake. Der fikk jeg selv oppleve en skikkelig høytidstund. Med flue, dupp og en selvutviklet teknikk fikk jeg en kjempe på størrelse med den Roger fikk. For et napp, og for en fisk.

Min fisketeknikk er som følger. En stor dupp festes i enden av snøret. 2 meter innenfor duppen har jeg en opphenger med flue hengende i. Duppen og flua kastes så i vannet, og ved å stramme snøret ligger flua forlokkende til i vannoverflaten. Fisken hoppet opp og tok flua i det jeg gjentatte ganger med ca. et halvt sekunds mellomrom strammet snøret. Dette får flua til å hoppe opp og ned på vannoverflaten noe fisken enkelte ganger ikke kan motstå. Teknikken er best når man bruker fiskesnøret; fireline. Dette synker ikke like lett som vanlig nylon, og gjør at man ikke må dra duppen mot seg så mye for hver gang man strammer snøret.

En stolt Roger viser frem den fantastiske fangsten.

Vi fisket oss hjemover og fikk også en halvkilos av samme herlige kvalitet. Nei her skulle du vøri Øivind! Istedet måtte han med store øyne inspisere fangsten da vi i kveldingen i 11-tida var tilbake ved teltplassen. Der ble det en skikkelig ørretorgie med potetmos og sjalottlauk som tilbehør. I det sure været var det godt å ha et telt av typen "camp" (med et stort fortelt i den ene enden og ingen åpning i den andre). Dermed får man et trivelig oppholdsrom med plass til tre rundt grytene og primusen.

Kjempebett og grov ørret:
Med Øivind tilbake i godt slag var det klart for nye opplevelser i fjellheimen. Fremdeles var naturen i høststemning. En iskald vind fra sørvest med byger og temperaturer rundt 10 grader preget været hele uka vi var der og kun få glimt av sol fikk vi se. Da viste området seg imidlertid fra en vakker side, og vi kunne se utover praktfulle fjell og vidder.

Flere vann i sikte

En pause i fisket idet sola bryter frem.

Fra dagen med den store brødreduellen.

Roger med 2 grove ørreter.

Med på turen har vi de vanlige 1:50000 kartene til statens kartverk. Et stort minus med disse kommer frem når man beveger seg over store avstander som det vi gjorde. Kartene overlapper ikke hverandre. Dette er irriterende hvis man hele tiden må skifte kartblad for å orientere. Hvis man i tillegg tar med mye vind, og regn eller snø, sier det seg selv at hele greia blir en selsom affære. En kartmappe som det vi her bruker, hjelper noe, men det beste er nok å perforere alle kartblad du bruker ofte, med en gjennomsiktig plastfolie slik man bruker for å presse planter. Mens vi likevel snakker om kart kan jeg ta med en annen generell svakhet ved de norske Nato- kartene (1:50000- serien). Hvis man beveger seg i grensestrøk kan det også by på problemer. Kartene overlapper litt inn på svensk, finsk og russisk side, men ofte er informasjonen lite oppdatert. Dette slet vi blant annet mye med en gang i Børgefjell. På vei fra Jetnamen til Stekkenjokkveien var det oppdemt en stor innsjø som ikke var inntegnet på kartet. Etter å ha gått 10 timer fra før den dagen er det ikke artig å måtte gå en time eller 2 ekstra pga. et dårlig oppdatert kart.

På turen frem mot det første vannet var det heftige diskusjoner om hva som var best for å lure storørreten. Som kasteredskaper velger Øivind spinneren, mens jeg og Roger foretrekker sluk. Denne diskusjonen blir vi nok aldri ferdig med, men kanskje du som leser dette har en fasit? Om fiskelykken var god på min og broderens tur, skulle den ikke bli noe dårligere videre. Det begynte ganske tidlig. Idet vi alle 3 stod rundt en innbydende vik fikk vi høre det første utropet fra Roger. Tett etterfulgt av sekunder med grove plask ute i vannet. En storørret var på gang. Som så ofte før skulle den imidlertid glippe etter ganske kort tid. Litt bannskap og eder gikk over vidda før nye kast og et nytt kjempeplask hørtes. Denne gang mye nærmere land og fremdeles med Roger's stang i en stram bue. Øivind sprang hjelpende til men også denne gangen skulle det gå galt. Fisken var som en båtmotor i vannskorpa og vannspruten stod høyt til værs før den ca. 1 meter fra land slet seg. Denne gangen var det mer bannskap som kom. Og den krypende, viftende og høylytte Roger var litt av et skue der han stod. Åhhhgggghhhh, den var over 2 kilo ropte han over til meg på andre siden. Det gikk faktisk et par minutter før skuffelsen var gått over nok til at han kunne begynne fisket igjen. Hadde vi hatt hov kunne vi kanskje berget fangsten, men vi bruker ikke håv! Noen sjanser må ørreten også få.

Likevel var det klart at storørreten var i bettet, og timer senere kunne vi oppsummere eventyret.

I tillegg hadde vi hatt på mange, og observert flere nede i vannet. Vi kunne faktisk med litt hell hatt rundt 15 ørreter over kiloen i sekken. En sinnsyk opplevelse i et herlig område. Heldigvis for meg var vi heldige med landingen av storfisken avbildet under. Denne ble tatt i et annet vann, og etter å ha kjørt den i over 5 minutter med hyppige utras var det på tide å få beistet på land. Det skulle imidlertid ikke bli så lett. Idet den i vannkanten gjorde sitt siste sprell løsnet sluken og ørreten ble liggende urørlig på den 5 cm. Grunne sandbanken ved land. Roger oppfattet raskt situasjonen og kastet seg resolutt over fisken. Med nevene ble den kastet flere meter inn på tørt land og turens største var et faktum. Dette resulterte i gledeshyl og omfavnelser oss brødrene i mellom. Nedenfor er det en kald fisker som stolt viser frem ørreten på godt over halvannen kilo.

Vi hadde opplevd Nirvana denne dagen. Noen ganger er man rett og slett heldig. Man er ved det perfekte vannet på rett tid. Akkurat da de store er til å ha med å gjøre. Det samme har vi opplevd blant annet i Børgefjell og på Fosenhalvøya. Man kan gå dagesvis, ja til og med ukesvis i ugjestmildt fjellterreng, før innsatsen en vakker dag blir kronet med et fantastisk fiske. Jeg selv og sikkert mange andre går rundt og lurer på hvordan, hvor og hvorfor. Den eneste fasiten som finnes er å komme seg ut og erfare selv.
Med mange kilo renset fisk i sekken var det glade og fornøyde villmenn som tok fatt på hjemveien. Roger sa blant annet dette i det han begynte et firsprang fremfor oss.
    "I dag kan jeg bare gå og gå"
Et sekund senere hektet han fast foten og lå langflat på marka. Bak stod to gapskrattende tilskuere mens Roger kravlet seg opp på bena. Det var på tide å finne teltet, primusen og få litt mat i skrotten.

En kraftig ørretplugg

Hyggelig samtale ved Teltvannet:
Ved basen hadde vi fått besøk. Et stykke unna teltet stod 4 personer og fisket, og mens Øivind fyrte opp primusen gikk jeg og broderen for å hilse på de fremmede. Dette er som seg hør og bør. Man snakker med folk i fjellet!

Hei og God Kveld ble overstått og det kom etterhvert frem at det var hardbarkede villmarkinger vi hadde med å gjøre. Det var to godt voksne kompiser som sammen med hver sin sønn hadde tatt turen ut i fjellheimen på sin årlige langtur. Praten gikk raskt inn på fiske og friluftsliv og det var klart at vi alle delte de samme interessene. Erfaringer fra både dette og andre områder ble delt og det trivelige møtet ville nok ha vart atskillig lengre enn halvtimen under varmere omgivelser. Med noen få plussgrader og en bitende vind ble samtalen avsluttet med avtale om å utveksle fiskerapport over mail.

Dagen etter pakket vi alt utstyret, fylte sekkene med førsteklasses ørret og tok farvel til villmarksvennene, Teltvatnet, Polarsirkelen og hele Nordland fylke. Vi møtes forhåpentligvis snart igjen!

Noe vading er smart i grunne vann. Her kjører Roger en fisk på knappe kiloen.

Syk fangst (kanskje for mye) som blir god mat utover høsten og vinteren.

Ørret (og forsåvidt røye) på Saltfjellet er av ypperlig kvalitet. Selv fisker godt under halvkiloen var en opplevelse å få på kroken.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.