Eventyrlige Børgefjell Nasjonalpark - ørret og drømmefiske

Vi startet ved brua over Saxåen på svensk side av Børgefjell like ved Stekkenjokk. Kan i forbifarten nevne at Stekkenjokk City er en parkeringsplass uten hus. Den store veksten har nok ikke stedet opplevd, t.o.m Stekkenjokk-barackerna er borte.

Turen gikk over fjellet, vi møtte et par fiskere som nikket gjenkjennende da de hørte hvor vi skulle. Det tok vi som et godt tegn. Men de vi møtte hadde nok aldri bevegd seg langt fra bilen, visse indisier som jeg ikke tar opp her tydet på det.

Ferden gikk til vannene rundt Saxfjellets østside. Det ligger flere småvann i tillegg til det flere kilometer lange Ranservatnet. Etter pøsregn og oppsetting av teltet i nærmest total mørke, ble fiskestanga tatt fram. Kanskje en svart sluk eller flue skulle gjøre susen?

Bare for å foregripe historiens gang, det var ingenting som gjorde susen i fem dager. Hvor i h... var det vi hadde forvillet oss?

Dagen etter den strabasiøse inngangen, kom finværet. Med andre mot normalt for Børgefjell å være. Sjelden har jeg sett fjell i større prakt. For en selvgod nordmann kan det være grunn til å minne om at det finnes fjell i Sverige også. Fjällfjällen lyste i solskinnet, og vi fabulerte om at disse fjellene sikkert hadde fått navnet fordi det ser ut som om fjellene ligger oppå fjell.

Joda, det ble noen pinner. Faktisk fikk Anders på flere pene fisker. Det morsomste var allikevel besøket i Ransaråen. En stri elv med store kulper i de øvre delene rett nedenfor Ranservatnet. Denne er absolutt å anbefale for en fluefisker, vi så flere kilosfisker vake der ute i det som etter hvert ble måneskinnet.

Neste dag pakket vi dasspapir og svartkjele for å ta fatt på veien mot de øvre delene av Ranserdalen og Ransermekkie. Langs Ranseren var myrene mange og kunne betegnes som badeland. Det hadde nok ikke vært noen tørr sommer i år. Dessuten gikk været tilbake til normalen, regn og litt regn.

Den kvelden ble det sparsomt med fiske. En tung marsj fra Sverige kostet, det var godt vi skulle bli liggende en stund. De to neste dagene trålet vi vann og elv. En hyggelig fluefisker ved navn Erik lå like bortenfor oss. Han fikk to pene over kiloen samme dag vi ankom Norge. At han fikk de på flue var ikke mindre enn imponerende, vinden gav til tider dype sår i moralen for en fluefisker. Selv om karen ikke var videre begeistret for de gode drageflyve-forholdene, trålet han kulp på kulp morgen og kveld.

Som fluefisker kan man selvsagt ikke forvente annet enn vanskelige forhold i Børgefjell. Og samtidig må man nærmest regne med at nordvest-været er programmert på autopilot.

Men så kom østavind. Halleluja!

Det åpnet med varme bannocks i solskinnet. Frokosten tok hele to timer. Dette var været vi trengte. Børgefjell viste seg fra sin beste side.

homo-libre - det frie mennesket

Endelig østavind!

Da natten kom hadde vi klart å overliste fire skikkelig pene fisker...

Kvalitetsørret!

Tre rundt kilosmerket, mens èn krøp like oppunder 1,7 kg på min nyinnkjøpte fiskevekt. Og hadde man ikke vært så langt til fjells kunne man ha trodd de var oppdrettsfisk. Hengebuk og dobbelthake tyder på at fisken i området har mer enn nok mat. Ganske utrolig når man ser det til tider svært så karrige landskapet.

Ørret på 1,7 kilo

Veien tilbake etter seks dager i fjellet ble gjort av to karer med lyse sinn. Det var noe helt annet enn hva vi fryktet en god stund, for alt slo helt plutselig om. Det er jo ur-typisk for fjellet. Tilbaketuren ble lagt om Saxen, som nok er en mye enklere og raskere rute enn opp Ranserdalen. Men siden vi ikke hadde bilen ved Stekkenjokk City, men i stedet ved brua over Saxåen, tror jeg ikke vi sparte så mye tid. Vi var i hvert fall ganske så glad da vi kom fram til bilen. Det ble avsluttet med et herlig, og svært så forfriskende bad i elva. Og turen som vi kunne se tilbake på hadde vært like herlig.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.