Bak Storfjellet

Rødbrun ørret utenpå, og lakserød inni

Ved Krokvatnet var det helt stilt, derfor valgte vi å haste forbi. Nevnte vann var veldig bra for 10 år siden, med stor og delikat fisk. Nå er vatnet på vei til å bli overbefolket, som så mange andre vann. Med sikkert godt over 2000 fiskevann på Fosen, fiskes det for lite i de fleste vann til at bestanden holdes nede. I gode vann kan også garnfiske ødelegge vannet hvis det fiskes med for store masker. Les mer om det her.

Vi fulgte stien som går mot Gurbvatnet. Dette er en godt merket sti som det ikke er vanskelig å følge. Gurbvatnet er kjent for stor fisk, men den er nok vanskelig å få. Lokale kjentfolk påstår (litt humoristisk) at selv Åfjordslaksen blir liten sammenlignet med ørreten her. Men skal du få den bør du nok ha tilgang til båt. Før vi kom til Gurbvatnet stoppet vi opp ved ei lita tjønn uten navn. Her var det småfisk. Jeg satte på en spinner av merke Abu-dropp, mens Ståle satte på en Sølvkroken spesial 4-grams. I følge fjellogfiske's redaktør Christian Tørriseng (som har eksperimentert en del med sluk og spinner), får man større fisk på sluk enn på spinner. Eller rettere sagt, spinnere er veldig bra på småfisk, men skal du få halvkilos eller mer bør du fiske med sluk. Jeg kastet rett i et vak og fikk en ørret på 100 gram. Litt etterpå dro Ståle inn en ørret på 300 gram med sin sølvkroken  spesial. Ståle visste at dette kom til å bli en "prestisjetur", og tok derfor med ei nøyaktig vekt. Ståle var i tet med turens foreløpig største, men dagen hadde såvidt begynt. Selv om mange vann ser ut til å ha bare ørret på samme størrelsen er det ofte feil. I de fleste vann der ørreten gyter vil det finnes både mindre og større eksemplarer. Jeg trodde spinnere var best på denne vektklassen. Kanskje får man jevnt over større fisk på sluk? Det stemte iallefall denne gang.

Gurbvatnet

Ved siden av Gurbvatnet lå det ei lita grunn tjønn. Her kommer spinneren iallefall til sin rett. Spesielt spinnere av merke Vibrax og Meps er uten konkurranse i VELDIG grunne vann. Disse spinnerne går høyt i vannet, ja helt i vannskorpa, og det skal derfor litt til å sette fast. Vibrax og Meps er i tillegg bra når sola har varmet opp det øvre vannlaget, slik at ørreten trives høyt i vannet og beiter etter insekt.

Med skyet vær og en liten bris lå det an til bra fiskevær resten av dagen. Tåke var det fortsatt enkelte steder, men den løste seg opp gradvis. Ved Gurbvatnet sluttet stien, og vi måtte klare oss på egen hånd. Vi valgte å gå lenger opp i høyden, for her var det mange vann å velge mellom

En sjelden pause på turen

Uten bevisst å legge opp til det, ble det få pauser på turen. Mine langrennsmuskler fikk bryne seg på Ståle's sterke lårmuskulatur fra sykkelsport.  Uten å tenke på tilbaketuren la vi i vei, for vi ville begge innom flest mulig vann på denne dagsturen. Det som vi ikke tenkte på, var at vi hadde planlagt langtur dagen etter også. Den ble det ikke noe av...

Etter en god marsj og en spisepause kom vi til et vann vi visste det var middels fisk.Vi valgte å gå på hver sin side av vannet. Det vil si, det var Ståle sin tur til å velge side. Hvert vann vi kom til fortsatte vi med denne rutinen, ikke minst på grunn av både tidsbesparelser og effektivt fiske. Denne gangen hadde Ståle flaks. I ei bukt var det mye fisk. I resten av vatnet var det dødt. Ståle stod lenge i bukta...

Etterhvert ble også fisken i bukta var, og Ståle dukket opp til den avtalte møteplassen. Med seg hadde han to nye ørreter, en promille i forhold til de han visstnok hadde mistet. Den ene var på 230 gram, den andre på 305. Jeg hadde kun fått en liten dassfisk på ca 1 hg. Jeg hadde dessuten prøvd mange ulike spinnere og sluker denne gang, men ørreten utenble foreløpig for mitt vedkommende.

Etter en halvtimes pause bestemte vi oss for å gå ned til nabovatnet. Her var det større fisk og en spesiell natur (Bildet nedenfor).

Bekkadal mot en naturperle

Ståle fikk raskt en ny fisk på 2,3 hg. Jeg fikk ingenting. Dette begynte å bli ydmykende. I ren desperasjon dro jeg opp oteren...

Fiske med oter og flue er som regel alltid sikkerstikk på slike dager. Større fisk som vanligvis kan være litt skeptisk og bare smånapper til spinner eller sluk, regelrett jafser til seg fluene. Ikke lenge etter slo den første etter den nærmeste flua ved land. Denne var turens største. Vel 4 hg. Like etter hadde jeg på en ørret til. Denne hadde slukt den ene lakseflua som jeg hadde på oteren. Ståle kom hjelpende til, og berget i land nok en ørret som ble turens største så langt! 450 gram stoppet vekta på, og da var jeg ikke sen om å slenge litt med leppa. Ståle ytret frempå at oterfisket var feigt og ikke kunne sammenlignes, men jeg hadde uanssett turens største ørret. Ha! En revansj som var god å ta meg seg på bilturen tilbake til Trondheim. Men først skulle vi innom flere vann...

Ståles fangst - 2 stk 3,1 hg og en på 2,3 hg

Min fangst - 2 stk 4,5 hg

Etter litt gåing...kom vi til et nytt fjellvann. Det var imidlertid bortimot blankstilla, så vi øynet ikke allverdens håp. Et "tungt" vak rett framfor øynene på oss fikk oss til å bli en stund. Ståle satte på en Sølvkroken spesial 10 grams. Jeg kunne ikke være dårligere, og festet en 12 grams av den samme sorten på enden av snøret. Jeg kastet først, men fikk ingenting. Ståle fikk napp på første kast. "Denne er stor" hørte jeg og kom ilende til. Jeg stilte meg i vannet for å hjelpe Ståle med fisken, men den var ikke bare å taue inn. Faktisk var den veldig sterk, og Ståle måtte la den "kjøre" to ganger. Ved land var ikke Ståle sen med å ta frem vekta, og ørreten veide eksakt 920 gram. Omtrent en kilosfisk! Jeg var slått, for andre gang på rad, på hjemmebane. Men neste år...

Stolt Ståle som bare manglet seiersgliset.

Rødbrun ørret utenpå, og lakserød inni

Det ble med den ene ørreten, og vi måtte ta fatt på den lange tilbaketuren. Mot kvelden klarnet det skikkelig opp, og vi fikk se både sol og mygg.

Det røynet på med krefter, en 12 -timers nesten konstant marsj kjentes virkelig godt på kroppen de siste par timene. Men siden det ble helt stilt, og myggen dukket frem i kveldssola, holdt vi tempoet oppe. Akkurat som siste gang vi var her ved Krokvatnet på kveldstid, var det virkelig store svermer med både knott og mygg. Merkelig nok slet Ståle med knotten, mens jeg synes myggen bet mest.

Utsikt over Blankvannet etter en lang fjelltur...

Selv om tilbaketuren ble en slags "transportetappe", ble dette en minnerik tur. Vi er tilbake neste år.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.