Alene på Fosen

Den store roen kommer først på turer i ensomhet

Midt i den første knallharde lia tar jeg meg den første pausen. Et utkikkspunkt med en nærliggende bekk er stedet for å trekke pusten, drikke, og samle tankene. Nå og senere på turen går det opp for meg at det er på slike turer alene at man finner den indre roen man sjelden møter i dagliglivet. Her slutter jeg meg til den nylig avdødde villmarkingen; Helge Ingstads svar på spørsmålet om han ikke følte seg alene der ute i villmarka:
Nei - Ensomhet er noe som oppstår mellom mennesker.

Uten sammenligning forøvrig kan jeg velfortjent etter nok en times gange starte leirarbeidet. På denne turer består det stort sett i å sette opp teltet, da jeg istedet for bål baserer meg på bruk av primus denne uka. Den gamle optimusen holder fortsatt koken, og på sommerstid er det mer enn nok parafin i tanken til å holde uka ut. Ellers har jeg lagt igjen stekepanna hjemme. En svartbrent kasserolle og kaffekjel får holde. Bortsett fra klærne jeg går i har jeg kun en ekstra ullgenser + ullsokker til overs i sekken. Skal man eksperimentere med lite mat og lite klær er det lettere å gjøre det på en slik tur. Da slipper man irritasjon over turkameraten som ikke begrenset seg og tok med både sjokolade, potetgull, ekstra klær og tørre sko. Man vet at man bare har seg selv å klage på, og ingen å sammenligne seg med.

Rent fiskemessig skulle den første kvelden by på større opplevelser enn jeg i mine mest optimistiske drømmer kunne tenke meg. En fisketur to dager tidligere satte en liten demper på forventningene, og jeg var i en rådvill stemning da valget av redskap ble gjort ved teltplassen. Siden temperaturen i vannet ikke var all verden falt valget på Aktiv Fritid's; Herring Jig størrelse 12 gram, svart, rød og hvit. En telttur ved det samme vannet for 2 år siden gjorde utslaget for valget. Flere timers intensiv fisking med alle typer agn ble gjort til latter av en viss bror som kom på besøk. På sin halvtimes fisketur klarte han å lure hele 2 ørreter over kiloen. Tatt på Herring Jig av samme type. En sluk jeg da aldri hadde sett før. Jeg kan enda se det triumferende blikket til broderen idet lokket på slukboksen lukkes.

Etter et kvarters fisking er det klart at valget var særdeles heldig. 2 napp på 30 kast ender med fast fisk på det neste, en sværing. Nervøst forstår jeg at dette kan være sommerens første over 1000 gramstreken. Stedet jeg står på ligger 1 cm over vannflaten, så jeg bestemmer meg for å dra fisken opp på land. Ved synet av fisken og kun deler av sluken kan jeg trekke et lettelsens sukk. Landingen er sikker.

I beundringen over fangsten er spørsmålet jeg stiller meg, om den er over eller under kiloen. Temaet er mer høytidelig enn vanlig siden jeg etter et veddemål må la skjegget gro helt til jeg har fått en stor fjellørret (over kiloen). Uten vekt er jeg ikke helt sikker og må kanskje aksepterer at den bare veier 999 gram. Hadde fisken vært tatt på høsten ville kilosgrensen garantert vært brutt, men nå i litt magrere tilstand er jeg jaggu ikke sikker. I mangel på barberhøvel får vel tvilen komme skjeggveksten til gode...

Den neste timen byr på flere fisker, ikke fullt så store som den første men rundt 5 - 7 hekto. Det mørke skogstjernet gir ikke så blanke fisker som man finner i mer steinpregede vann, men jeg vet at når buken åpnes kommer nok hele herligheten frem. De beste eksemplarene er røde i kjøttet som på en ekte Børgefjellørret.

Herring Jig og en myr- ørret på halvkiloen

Med så herlige råvarer skulle middagen bli en vinner uansett. Nedenfor til venstre er den største ørreten sløyd og snart klar for gryta. I dag skal fisken kokes etter følgende oppskrift; Ha vann + salt (helst havsalt) og litt eddik i en kaserolle. Dette kokes opp før fisken has i (i biter). Vannet skal ikke koke etter dette. Fisken skal bare stå å trekke i maks 10 minutter. Eddiken gjør at fisken blir ostete (tørr). Uten dette har fisken lett for å bli vassete, noe som kan forringe matgleden noe. Jeg har ca 1 desiliter eddik på en liten essensflaske. Det tar ingen plass og veier lite. Ellers er også tilbehøret viktig. Denne første dagen unner jeg meg litt rømme. 3 dl ble i en tett, støtsikker kopp brakt med opp på fjellet. I tillegg lager jeg en fiskesaus. Dagens er fra Mills og heter noe jeg har glemt. Krydder brukes etter behov. På matfatet blir middagen som bildet til høyre viser:

De andre fiskene ble kokt samme kvelden og pakket i en tett tupperware- boks. Noe som er perfekt å ta frem til frokosten. Sammen med en stor klatt rømme smaker kald kokt fjellørret bare helt himmelsk.

Etter middag og oppvask var det nok opplevelser for en dag. Med et stort gjesp var det på tide å studere innsiden av øyalokkene i noen timer. Skulle jeg gi terningkast på dagen må det bli en 6'er. Allerede etter 10 timer alene i villmarka har jeg funnet den gode indre følelsen av at livet er herlig. De neste dagene skal jeg virkelig kose meg.

Resten av uka gikk i samme rytme som den første dagen. Med gåing, leir- rutiner, og fiske i et herlig sommervær. Etter en periode med overskyet og regnvær i Trøndelag ser sommeren ut til å ha kommet for godt. I bare shortsen er det lett å nyte livet. Bare en og annen mygg eller klegg gjør innimellom gore- tex- dressen nødvendig. Utover uka står de store naturopplevelsene tett som hagl og det er en fornøyd villmann du ser på bildet.

Ørreter med usedvanlig vakre prikker. Størrelse cirka 0,3 - 0,4 kg.

Har du noengang lagt deg ned på bakken og snust inn luften fra myrull og andre vekster. Alene får man tid til å stresse ned og legge merke til nye sider av fjellheimen. En annet fordel med å ta seg god til er at man ofte legger merke til dyr, fugler, og spor etter andre levende organismer.

I tillegg kan man gå nye ruter utenom de vante stiene der det ofte er minst å se. Dette fikk også jeg merke da jeg på vei ned ei ukjent bratt li kom i nærkontakt med et hekkende lirypepar. Idet jeg rundet en stor klippeblokk midt i lia både så og hørte jeg en skremt rypestegg et par meter foran meg. Jeg stivnet til og kunne i noen sekunder som føltes som en evighet betrakte fuglen mens den blåste seg opp og nervøst gikk frem og tilbaka på en liten sten. Dette samtidig med at han tydelig varslet den rugende maken om den uønskede villmannen, med sin karakteristiske lyd. Selvsagt hadde jeg kameraet i topplokken av sekken, og fikk ikke tatt bilde av opplevelsen. Idet fuglen sprang og flakset seg noen meter nedover lia, satte jeg fra meg sekken og hentet frem fotoutstyret. Som "snikende ullteppe" ålte jeg meg nedover mot rypa igjen. Og idet jeg  nærmet meg kom jaggu rypesteggen flygende oppover igjen. 5 meter unna begynte å spille skadet for å lokke meg bort fra reiret. Av 4 bilder ble ingen noe blinkskudd men dette ble det beste og fortjener en plass i historien.

Den "skadete" rypesteggen. Etter å ha sett de 9 eggene var det bare å haste ut av området og la naturen gå sin gang.

På kvelden var det tid for å variere kosten med noe annet enn fisk. Dette ene måltidet ble en skikkelig høytidsstund, og etter 10 minutter i kokende tilstand var "suppe/ gryte- saken" klar. Retten som ble kjøpt på en butikk i Danmark heter Tortellini & Tomato og produseres av KNORR. Måltidet smakte så godt at jeg etter hjemkomsten trålte alle butikker opp og ned på leting etter den. En oppklarende telefonsamtale med Best Foods Norge gjorde det klart at Knorr's souperia- serie ikke selges i Norge. En ting er iallefall sikker. Neste Danmarkstur skal medføre mer enn tax- free kvoten i kofferten.

En delikat tortellini supperett fra KNORR.

Tid for å hente frem barberhøvelen.
Etter 3 dager begynner fiskelykken å snu. Kun 1 napp på hele dagen gjorde usikkerheten stor idet jeg på den fjerde dagen nærmer meg et nytt vann. Hvilken sluk/ spinner skal jeg velge. Sølvkroken Spesial ble flittig brukt i hele går uten de gode resultatene, så den får vente nede i slukboksen. Faktisk bruker jeg de neste 2 timene på å tråle meg rundt vannet med alle mulige andre sluker og spinnere i enden av snøret. Først idet kun ei lita vik er ufisket faller blikket på den kobber og rødfargede spesialen. En 10- grams settes på snøret og fisket gjenopptas. Allerede etter 3 kast har jeg fisk, men med et oppgitt grynt må jeg innse at den slapp. De 2 sekundene med den var på gjorde det tydelig at det var en skikkelig rugg. Heldigvis skulle irritasjonen over å miste fisken vise seg å være ubegrunnet. Rett etter er det igjen liv i andre enden og en 5 - 10 minutters kamp begynner. Febrilsk ser jeg rundt meg etter steder å lande fisken. Det finnes ikke.......

Eneste mulighet er å legge meg ned på magen, strekke ut den ene armen og lede fisken inn mot en ventende hånd i vannflata. Er fisken sliten kan det gå men uansett blir det sinnsykt nervepirrende. Den svære fisken nærmer seg land og nervene blir enda mer tynnslitte av synet. Både over størrelsen, og at hele sluken er utenfor fiskekjeften,  kanskje henger den bare i en krok.

Idet hånda lukkes over gjellene er lykken ubeskrivelig. En smellfeit ørret på 1,4 kilo løftes på land og jeg er i paradis. Det eneste jeg mangler er noen å fortelle det til. Mest lyst har jeg til å springe og svømme hele veien til Trondheim for å vise broderen m. flere denne herlige skapningen. Siden fysikken gjør det umulig hentes kameraet og et stort glis frem idet bevisene sikres.

En glad brilleslange som kan barbere seg med æren i behold.
Og Spesialen: jeg skal aldri tvile på deg igjen.

Som om ikke dette var nok ender turen med enda et prakteksemplar av en ørret. Denne ikke fullt så stor men 0,9 kg er jo bare sinnsykt bra likevel. Etter dette har jeg fått nok. Jeg trenger ikke flere nå. Jeg har mer enn nok.

Istedet for fiske tar jeg siste kvelden på toppen av en kolle. Derfra kan jeg se ned i en stor dal med fjellheimen bakenfor. Idet sola går ned bak fjellene har jeg sittet urørlig ved samme sted i cirka 2 timer. Det er da jeg hører det. Den vindstille sommerkvelden blir forstyrret av en helt enorm villmarkslyd. Først skjønner jeg ikke hva som skjer. Rundt meg fra alle kanter hører jeg en kraftig blanding mellom rop og rap. Styrken er enorm og ekkoet fra fjellene rundt bare forsterker opplevelsen. Skjelvende forstår jeg betydningen av utrykket " det gikk gjennom marg og bein".

Du har kanskje allerede gjettet at lyden kom fra en elgokse. Hvorfor er jeg ikke sikker på. Kanskje er det hannens kallerop ved inntreden til nye områder, markering av revir eller en elg som har sex. Skriv gjerne en kommentar om du vet det.

Uansett storfisk eller ikke. Bare den stemningen jeg følte der og da var nok til å ta denne turen. Det var stort, det var ekte villmark, og jeg kunne ikke fått en bedre slutt. Nå er det bare å glede seg til neste tur.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.