Isfiske på Savalen

I VG finner jeg til min overraskelse en side om isfiske. Et av vannene som anbefales er faktisk der jeg og et par kompiser fisket idag, Savalen. Det kan vel være på sin plass å oppdatere denne riksdekkende lokalavis for Oslo: Det var bjønnfitte-kaldt og bettet var tregt. Kaffen, toddyen og kakaoen var en livsnødvendighet.

Før turen:
I går var jeg og Anders på isen for å oste opp noen hull. Det er nesten en forutsetning for å få fisk i dette vannet. Det virker som om røya her lever godt. Enkelte eksemplarer er smellfeite. Dette har sammenheng med at noen trofaste isfiskere som holder til på noen av røyevarpene, oster opp gjennom hele vinteren. Røya er en fisk som lett endrer sitt bevegelsesmønster og er ikke kresen i kosten. Forer man opp en plass vil den holde seg der så lenge det er mat.

Det er like mange måter å oste opp på som det er fiskere. Spør du noen erfarne issittere har de gjerne bastante meninger om hvordan du Må gjøre det. Spør du en kar oster han med pultost, en annen med kasein, mens den tredje lager en blanding av ost, potet og havre.

"Min metode", og fiske ga resultater

Min måte å gjøre det på, og som du Må følge (he-he), er hovedsaklig å bruke kasein. Dette er et ostestoff som er et avfallsprodukt fra ysteprosessen. Det er billig, noe som er viktig siden man trenger en del. Dessuten virker det som om fisken også liker det, og det er hvitt, noe som jeg antar synes godt på bunnen. Men det er ikke alltid like enkelt å få tak i. Foruten det altomfattende samvirkelaget i bygda der halvparten av innbyggerne er isfiskere, har ingen butikker kasein. Klarer du å spore opp et meieriutsalg er sjansene store. Hvis ikke må du dra rett til meieriet, der vil prisen som regel være basar-billig.

Tar du en tur på høsten kan du kjøpe for hele vinteren. Ved å fylle en melkekartong med kasein som man fryser, får man en fin kube som kan sleppes ned i hullet. Men den må vektes med stein eller lignende (naturvennlig), slik at den fryste kuben går til bunns. Der vil den smelte i vannet som ligger på ca 4 grader, og man får en fin, liten samling fôr. Sammen med osten blander jeg gjerne i andre godsaker. Røya takker ja til det meste, matrester som potet og mais er bra. Annen ost, f.eks. pultost, gjør også nytten. Tenk over at fisken har en godt utviklet luktesans som er til god hjelp for fisken der nede i mørket. Havre og akkar kan også brukes med hell. Akkar er også blitt et populært agn.

Det som er omtalt hittil gjelder forberedelsene. Jeg vil si en ting om fisket med lokkeskjè og maggot. En feil mange ferskinger gjør på isen, er å veive alt for ivrig med pilkestikka. Start med forsiktige dirringer. Særlig når man har ostet opp, venter fisken i hullet. Da trenger man ikke å gjøre havfiske-bevegelser, dette bare skremmer den bort. Ofte er røya takknemlig og er på hugget, den kan være svært så ivrig på vinteren. Men mange ganger, og særlig hvis man også har noen ørreter å overliste, vil lette, små bevegelsen i pilkestikka være nok. Men får man ikke noe i løpet av kort tid, kan man gjerne gi mer bevegelse i lokkeskjea. For så igjen å dempe bevegelsene igjen. Noe som illustrerer poenget er at man ofte får fisk idet man har lagt fra seg pilkestikka for å ta seg en matbit.

Gilde's pølser er populære innslag ute på isen.

Mange lar til og med lokkeskjea bli liggende på bunnen og bare venter. Dette er naturligvis mest effektivt når man har ostet opp, da ligger maggoten og skjea midt i matfatet. Jeg gjør aldri det hvis jeg ikke har ostet opp. Men det viktige er å finne et godt sted når man skal oste opp. På røyefiske er det røyevarpene, grunnene som fisken trekker inn på, som er hete. Det viktigste for å finne dem er å snakke med lokale fiskere, og sjekke dybden før man sender ned osten.

Savalen er en innsjø som enkelte steder er nokså dyp. Grunnene man oster opp da ligger på rundt 10-15 meters dyp. Ost opp minst tre hull. Borer man hullene på en rekke ut fra land, kan man dekke ulike dybder. Alternativet er å bore hull slik at det utgjør en tre -eller firkant, da "fanger" man inn flest fisk.

En lokal fisker (min onkel) med smellfeit røye på nesten kiloen

De lokale fiskerne
Så den uskrevne regelen på isen: Fisk ikke i merkede hull som tilhører andre. De lokale som fisker i de samme hullene hele vinteren, skriver som regel navnet sitt på en pinne. Det er bedre å komme på go`fot med de, og dermed fange opp noen tips, enn å hisse dem på seg. Det koster penger å oste opp, og det krever mye tid og arbeid. Det er mildt sagt irriterende å finne en kop hale opp fisk når man kommer morgenen etter.

Aktiviteter når kulda setter inn.
Det er merkelig hva slags aktiviteter man kan komme på der ute på isen når fisken ikke er villig. Idag stod Anders og Per Sverre for det kreative: Hvor mange ganger klarer du å klappe hælene sammen i ett hopp før du når bakken igjen? Rekorden ble med tre. Men Anders hadde en utførlig utgreiing om teknikk. Det gjelder å få til et klaps med en gang man forlater bakken. Gjerne stå litt bredt med beina slik at man kan føre dem innover rett etter man har tatt sats.

øvelsen for viderekomne er å gjøre dette med ski. Men denne ideèn endte bare i en krangel om hvem som hadde de letteste skiene. Anders ble litt furten, og sa han skulle ta med seg jet-ski neste gang han skulle være med på isfiske! øvelser fra tidligere turer er å "kaste på stikka". Det innebærer at man kaster snøballer der det er om å gjort å treffe midt oppi et hull man har boret opp. Ellers har man de klassiske som langrenn med og uten staver. Den er litt kjedelig, men funker bra hvis man fryser. Moralen er at man skal ha det gøy på isfisketur, uansett om fisker biter eller ikke, og uansett om det er 20 minus eller pluss.

Anders og Per Sverre - to lekekamerater  i sin nyeste "out-fit".

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.