Uketur i Børgefjell Nasjonalpark

Etter en overnatting i bilen rett sør for Trofors, var vi raskt i gang mot Hattfjelldalen hvor vi kunne foreta de siste forberedelser før avgang. I Hattfjelldal har de alt man trenger for en siste finpuss. Her får du kjøpt fiskekort enten på Statskog sitt kontor, eller på esso- stasjonen like ved. I tillegg ligger det en altmuligbutikk tett ved, og der kan man handle alt fra ullsåler, myggspray, kart, fiskeutstyr og så videre og så videre. Butikken er rett og slett verdt et besøk.

Dermed gikk turen innover Susendalen i retning parkeringsplassen ved Kroken. Dette er en av de mest brukte rutene for fjellvandrere i Børgefjell. Herfra kan man ved å følge den tydelige stien frem til Tiplingelva, nå parkgrensa etter 2,5- 3,5 timers gåing.

En tid og sted vi aldri får tilbake - parkeringsplassen ved Kroken, mandag 31.07.2000

En titt inne i bilene fra bildet over beviser hvilken plass Lars Monsen har i hjertet til den vanlige Børgefjelltraver. I ikke mindre enn 5 av disse bilene lå et eksemplar av Lars Monsen's bok: "90 dager på loffen i Børgefjell". Og det var antallet bøker som lå åpenlyst fremme. Kanskje hadde også noen tatt seg bryet med å legge boka inn i hanskerommet før de dro.... Kjenner du igjen noen av disse bilene hadde det vært fint å høre fra dine opplevelser i Børgefjell.

Liene opp fra elva Susna, er frodige og kan by på variert plante og dyreliv. Susenfjellet har i gode år, stor bestand av ryper, og jakt i området gi bra utbytte. Etter egne observasjoner de siste årene kan vi si at dette er godt rypeland. Rypekullene i år virker forresten store, og idet vi ser rypekyllinger fly nedover lia gleder vi oss begge til rypejakta senere i høst.

Kvigtind i det fjerne
I det vi kommer opp på stiens høyeste punkt får vi se et praktfullt syn i horisonten. Der skinner Kvigtind mot oss i all sin prakt, og for en oppreisning for meg, som kun har hørt om dette fjellet. Sist år lå jeg 2 døgn ved Store Kjukkelvatn uten å se så mye som foten av fjellet en gang. Da var det regn, snø, tåke og storm som kjennetegnet nasjonalparken.

Spennende historie i møte med ung mann fra Halsa, Møre og Romsdal
Rett før vi nådde brua over Tiplingelva møtte vi en ensom traver på vei motsatt retning. Husker ikke navnet på denne karen, men hjemstedet var Halsa, Møre og Romsdal. Han kunne fortelle om sin Børgefjelltur. Dager med varmt godt vær, mye mygg og fisk, men ingen skikkelige ørretrugger. Turen hadde ellers blitt preget av at 2 kamerater han skulle treffe ikke dukket opp ved Tiplingene slik de hadde avtalt før han ensom dro ut i fjellheimen. Kan tenke meg at å sitte å vente på noen som aldri dukker opp er noe av det verst tenkelige man psykososialt kan oppleve på en slik tur. Alle slags tanker gikk nok gjennom hodet hans under ventetiden. Håper iallefall at alt var bra med dine kamerater. I alt så vi mange folk denne dagen. Vi møtte to par i 40- årene som kunne fortelle at isen fremdeles lå på Reinhornvatnene på 1060 meter. I tillegg så vi et ungt par som passerte oss idet vi inntok en rask lunsj under hengebrua over Tiplingelva.

Vi bestemte oss for å gå dit hvor Simskarelva møter Vestre Tiplingen før vi la oss til for kvelden. På veien dit kom vi over den mest aggressive myggflokken jeg noengang hadde opplevd. Selv tok jeg personlig rekord med 22 mygg i et slag, og dette hadde jeg ikke trodd da jeg i snøbyger opplevde det totalt livløse Børgefjellet for et år siden.

Den første ørreten
Etter å ha fått opp teltet på en snau haug ca 200 meter fra utløpet av Simskarelva ble fiskestanga hentet frem. Ingenting er vel mer spennende enn de første kastene i vannet. I Vestre Tiplingen er det storfisk.

Noen ørret i kilosklassen var det ikke som bet på, men etter et utrop fra Christian skjønte jeg at det var fisk på gang. Årets første Børgefjellørret kom på land, og hvilken fisk. Vekten var ikke all verden (0,3 kg), men for et utseende. Helt blank utenpå, feit og selvsagt knallrød inni. Det begynte å bli for mørkt til vår type fiske, så vi gikk tilbake til teltet for å lage mat og få oss litt søvn.

Maten
Vår proviant på denne turen er valgt ut med hensyn på å spare mest mulig vekt. Frokost består av Risengrynsgrøt m/ tørrmelk, lunsj av sjokolade og kjeks, og middag av fisk + potetmos eller Lofoten fiskesuppe. Som reserve har vi Toro gryteretter og picnicskinke hvis vi skulle oppleve sviktende fiskelykke. Vi lager all mat på vår medbrakte primus av typen: Optimus. Dette matbudsjettet sikrer lav vekt, men mer enn nok næring. En kombinasjon som er viktig ved lange dagsmarsjer.

Dag2:
Vi begynte dagen med å vade ut til elvedeltaet i utløpet. Solen skinte, og selv om Simskarelva bærer isvann med seg var det en fornøyelse å stå halvnaken ute i vannet å fiske. Det var lite vind, så fisken var ikke villig på å bite. Vi så derimot flere ørreter som fulgte etter, men kun 2 kom opp på land. Ved hele dette deltaområdet er det et rikt fugleliv, og alt fra ryper, ender, småfugler og andefugler ble observert. Vi fant også en død and som lå i vannkanten. Det herlige været, fuglene og fiskene som fulgte etter, gjorde at vi fikk lysst til å være i området, men litt utpå dagen kom vi oss videre i retning av Kjukkelelva.

Fra elvedeltaet ved Simskarelvas utløp

Sprek ørret napper i stanga
Et sted mellom Kjukkelelva og Vestre Tiplingen la vi oss til for natten. Vi var et sted hvor vi visste det var fin, stor og god fisk. Fisket begynte med å snike seg ned til vannkanten. Det første kastet gikk med en Sølvkroken Spesial 12 gram i enden av snøret, og alt lå perfekt til rette med varmt vær i forkant, bris og djuprenner som får et fiskehjerte til å banke. Etter 5 sveiv på Christian's snelle var det liv i andre enden. Kraftige rykk fikk hjerterytmen til å stige flere hakk. Øyblikket når en skikkelig ørret biter på er bare helt utrolig, og kan vel vanskelig beskrives med ord. Fisken kom etter kort kamp opp på land, og vekten ble anslått til ca: 0,7- 0,8 kilo. Den kjentes selvsagt større, men det kommer av at i Børgefjellt er fisken utrolig sprek. En så fin fisk på første kast ga store forhåpninger om et skikkelig ørreteventyr.

Dette eventyret lot imidlertid vente noe på seg idet vi på de neste 2 timene fikk 4 fisker til på rundt 0,4kg. Noe vi likevel sa oss veldig godt fornøyd med. Dette var jo grunnlaget for et skikkelig fiskemåltid. Vi stekte fisken med vår medbrakte krydderblanding. Som tilbehør brukte vi Lofoten fiskesuppe som er å få kjøpe i de fleste dagligvareforretninger. Suppen bruker vi som saus, og heller over den nystekte fisken. Enkelt og dermed god erstatning for suppe fra grunnen. Ikke bruk for mye suppe, slik at fiskesmaken kommer helt bort!

Noen bilder fra dag 2 og 3:

Startet neste dag med en dukkert som vist på bildet over. Legg også merke til kanten som markerer skillet mellom dypt og grunt vann. Det er på slike steder fisken står.

Etter denne dukkerten fikk vi besøk av 2 som har tilbakelagt utrolig mange kilometer i dette området. Et pensjonistpar med fast bosted ved Røssvatnet i Hatfjelldal Kommune, kom innom oss på sin dagstur fra Lægdvatnet hvor de hadde teltet stående. Selvsagt hadde de noen historier å by på, og vi lyttet spent. De fortalte om vann, vassdrag og fisk som hadde latt seg lure, og innimellom kom de med faktaopplysninger, tips og lignende fra Hattfjelldal og Børgefjell. I vannet vi lå ved hadde mannen vi snakket med fått en ørret på noen og femti cantimeter for noen år siden, men han mente fisken hadde blitt noe mindre de siste åra.

I Lægdvatnet hadde de dessuten fått noen fisker den forrige kvelden. 
Til vanlig er det Røssvatnet som brukes som spisskammer når de skal skaffe seg fisk til maten, og rør (røye) på 0,3- 0,4 kg er favorittfisken når det gjelder matkvalitet. Slik så det ut idet de forlot leirplassen vår rundt halv- elleve på formiddagen.

Et trivelig par som bruker sommerens pensjonisttilværelse til fotturer i Nasjonalparken.

Turen videre gikk neste dag, og vi besøkte flere spennende vann som vi ikke vet om det finnes fisk i. Vi ble ikke klokere av alle omveiene vi tok, for ingen fisker bet på. Heller ikke Store Kjukkelvatn ga oss napp i stanga, så vi la oss til ro for natten i en av småvannene langs Kjukkelelva. Denne elva med tilhørende småpytter er kjent for å inneholde mye fisk, og gjennomsnittstørrelsen på de vi fikk lå vel på rundt 3- 4 hekto. Ingen rugger lot seg lure, men de vi fikk ble lurt av spinner, sluk og flue. 
Om du ikke får fisk til maten ved en tur langs denne elva, er nok værforholdene i Børgefjell vanskelige. For dette er et sted fisken biter ganske villig.

Mye snø i Børgefjell i år (fra områdene rundt Store Kjukkelvatn)

2 menn + 1 hund og et frodig landskap ved Gaukarvatn
På en av våre turer nedover Kjukkelelva så vi en mann med hund på motsatt side av elva. Og senere på kvelden kom vi i prat med en annen fyr. Han var da på leting etter mannen med hund. De var fra Oslo, og hadde planer om å være hele 4 uker i nasjonalparken.

Ikke lett å takle slike meldinger når vi kun hadde få dager igjen i fjellet. De hadde teltet stående tett ved kjukkelelva's nedre del, og hadde ingen store fisk å fortelle om så langt. Etter dette møtet gikk vi begge å filosoferte om når vi engang skulle ha tid til å ta en slik langtur. For noen heldiggriser som får oppleve 4 uker her!

Vi gikk også innom Gaukarvatnet, Lille Kjukkelvatn + noen småvann i nærheten. Var litt uheldige med værforholdene når vi var ved disse vannene, for det var helt stille. Da er det som erfarne fiskere vet vanskelig å lure ørret som er over spedbarnstadiet med redskaper som: sluk, spinner og mark og dupp. Det beste da er mark og søkke eller flue. Generellt gjelder det at fisken blir mer var når vannet er helt stille og sikten god. Ved vind og bølger føler fisken seg tryggere, og ved kombinasjon med nattemørke kan også de store ruggene sige inn mot land og grunnere vann.

Det kan ellers nevnes at landskapet er frodig ved Gaukarvatnet. Her virker ikke antallet meter over havet avskrekkende og man ser planter som ellers glimter med sitt fravær i de høyereliggende delene av parken. Folk var det nok av også her. Vi så lys i Gaukarbua, og i tillegg stod det et telt med to tilhørende fiskere ved østenden av vatnet. Tror nok at månedskiftet juli/ august og de neste par ukene er den mest folkerike tiden i parken.

Fra kjukkelelva hvor fisken biter ganske villig.

I villmarka kan man ta seg visse friheter (det er ikke en hvit boxershorts)

I disse frådene strykene fikk jeg faktisk fisk med min lille spinner

Etter å ha vært i området en stund vendte vi nesa i retning Kroken, og nå hadde vi kun 2 overnattinger igjen før vi skulle tilbake til sivilisasjonen. Vi gikk på øst- siden av Store Kjukkelvatn, og skrådde opp i den beryktede Steinlegda. Fisket i alle vann og vassdrag vi gikk forbi, uten et eneste napp. Litt utpå kvelden kom vi lett slitne frem til Tjeavleresjeavrieh, en samling vann på rundt 1000 meter over havet. Alle disse vannene ser utrolig herlige ut, så selv om ingen av oss hadde fått noen fisk der tidligere så var fiskemotet på topp. Men noen timer senere måtte vi i lett regnvær gå fisketom tilbake til teltet.

Børgefjell's magiske tiltrekningskraft.
Slike opplevelser er det nok mange fjellvandrere som har fra turer i Børgefjell. Alle har hørt at det er stor fisk her, alle vet at de står der ute et sted, men noen ganger slår den seg vrang og nekter å bite. Ja, det kan av og til føles så dødt at du er sikker på at vannet er fisketomt.
Det er dette som gjør at skikkelige villmarkinger vender tilbake år etter år. I hele tatt er spørsmål om; hvilke vann storfisken står i, hvor den er lettest å ta, og hvordan man skal lure den en tanke man hele tiden bærer når man tenker på fjellområdet. Derfor kan selv fisketomme turer i uvær gi en varig interesse for dette ville landskapet.

Fra vår base ved Tjeavleresjeavrieh fikk vi neste dag med oss en fottur til Reinfjellet, og Reinhornvatnene. Her kunne vi konstatere at isen nettopp hadde gått, og at mye snø ikke vil smelte i år...

Nedenfor ses en av de mest populære stedene i Børgefjell. Det store vannet i det fjerne er Ranservatnet, og litt høyere til venstre ligger Rotnanjaevrieh. Ranserdalen har mange vann og vassdrag, og alle vannene har gode grunnforhold med gode forekomster av skjoldkreps mm. (byttedyr for ørreten). Her ligger også Ranserbua, som står åpen for fjellvandrere. Ikke sats på at denne hytta er ledig. På denne tiden er den som oftest opptatt, og den rommer heller ikke mange sjelene. Og til deg som har plass i hytta. Fjellreglene sier du ikke skal okkupere en slik plass over lengre tid. (dvs 1 døgn eller til nød 2)

Hytta som står ved Rotnan er ei privat samehytte. Den gamle er revet og ble i 1999 erstattet med ei ny. Hytta er låst, og med lemmer foran alle vinduene. Langs Rotnan og reingjerdet er det lett å finne ved (gamle gjerdestolper). I ettertid har det vært en del debatt om slike totalrenoverte hytter i børgefjell. Og tvungen riving av hytter har vært på dagsorden. Historien har imidlertid vist at menneskenes spor sjelden blir reversert

Skrekkeksempel i Nasjonalparken.
Noe som er tragisk med Reinhornvatnet det siste året, er at her har noen dårlig forberedte turgåere enten blitt overasket av dårlig vær, eller lei av å bære utstyr. For ved det største vannet ligger nå restene av et telt. I tillegg flyter sko, plastbestikk og annet søppel i området. Dette stygge eksemplet er en liten advarsel til deg som er ute etter en fjelltur i idylliske omgivelser uten mye bagasje i naturskjønne omgivelser. Skal du til Børgefjell, og da særlig de høytliggende områdene må du være forberedt på all slags vær, uansett årstid. Vandalene la igjen dette rotet en gang i august 1999.

Med all snøen i området var det heller ikke ventet at fisken skulle bite flittig, og det gjorde den heller ikkeså om kvelden pakket vi telt, utstyr og forlot høyfjellet.

Tjeavlaresjeavrieh

Vi fulgte elva fra Tjeavleresjeavrieh, og på veien bestemte vi oss for å gå til Vestre Tiplingen, siden vi hadde det så fint der på begynnelsen av turen. En titt på kartet viser at midt på vår vandrerute ligger et lite vann litt rund i formen. Der stoppet vi for å prøve fiskelykken, og her bet fisken stort sett hele tiden. Størrelsen var ikke all verden (0,3kg), og litt atypisk Børgefjell var denne fisken myrgul utenpå, og bleik inni. Ikke helt som våre kvalitetsfisker fra de siste dagene. Men mangler du mat, og er i området vil jeg anbefale turen.

Uvanlig fiskeopplevelse:
Vi fulgte vannkanten på Vestre Tiplingen, og fisket oss østover. I ei lita vik midt på vannet, fikk Jeg 4 fisker på 4 kast. Denne opplevelsen tror jeg bortsett fra den gangen jeg fikk en ål, er det rareste jeg har opplevd som sportsfisker. Fisken bet på hvert kast, uten at noe lignende skjedde andre steder på vannet. Etterhvert kom også Christian og prøvde med sin ABU droppen- spinner, uten å få så mye som et napp. Da også han prøvde samme sluken som meg (en Sølvkroken Spesial 12 gram i blå m/ prikker), fikk han 4 napp på det første kastet. Merkelig........ Etter en stund tvang vi oss selv til å slutte, og i skumringen gikk vi mot elva, hvor vi planla overnatting. Jeg kan ta med at på sørsiden av Tiplingen er det veldig grunt hele veien bortsett fra i elva, og områdene rundt elvedeltaet ved Simskarelva.

På nordsiden av Tiplingelva står ei hytte som kalles Statskoghytta. Det er en oppsynshytte for Statskog i distriktet, men leies ut når den ikke er i bruk. Vil du vite mer om denne send en e- post til utmarkskonsulent; Per A. Lorentzen ved statskog Hattfjelldal (mulig andre har tatt over jobben nå). Midt mellom Statskoghytta og brua over Tiplingen er det merket av en trekant på statens kartverk sin kartserie. Denne trekanten illustrerer ei kåte som det går an å overnatte i. Kåta er tett og med mulighet for å tenne bål, men jeg vil likevel anbefale deg overnatting i telt.

I det vi passerte motsatt side av Statskoghytta, bestemte vi oss for å prøve å vade over elva, og telte på odden 150 meter øst for hytta. Der er det bål-, og teltplass, og derfra kunne vi følge stien til Kroken dagen etter. Dette ville gi oss litt variasjon, og i tillegg liker begge utfordringer og vann på kroppen. Elva ser stille ut på dette stedet, men midt uti, med en sekk over hodet er den stri nok. Vi brukte noen minutter på å finne det rette vadestedet, og festet sluken fra fiskestanga på en strategisk sten midt ute i elva: På denne måten kunne vi følge fiskesnøret frem til det beste krysningsstedet. Slike manøvere er god trening, og selv om brua kun lå en kilometer eller to nedenfor, kunne vi ikke unngå å glede oss over vårt nattlige stunt. Så med mette mager ved bålet denne kvelden kunne begge tenke tilbake på en utrolig bra tur. Vi hadde ungått dårlig vær, dårlig humør, krangel og alt annet som er negativt. Vi hadde rett og slett hatt ei herlig uke i fjellheimen.

Bålstemning fra den siste kvelden

Turen hjem neste dag gikk unna på 2,5 timer, og vi rakk heldigvis butikken i Hattfjelldal før den stengte. Den siste mila var dette omtrent det eneste vi fokuserte på i høyt tempo langs stien mot parkeringsplassen. Der var det tid for den obligatoriske "bruk-opp-alle-pengene-og-spis-til-du-ikke-orker-mer-stoppen". På bildet under poserer Christian med utbyttet fra Hattfjelldal S-lag

Frilufthilsen:

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.