Fisketur på Fosen

Kveldstemning i juni

Denne gangen skulle vi prøve oss på noen ukjente vann i Åfjord. Vi kjørte til et sted som kalles Sæthran av lokalbefolkningen. Derfra bars det innover mot Åfjord. Selv om det var slutten av juni hadde ikke isen gått for fullt alle steder. Men de fleste vannene var isfrie. Siden vi hadde hele helga å ta av, og det kun var fredagskveld, teltet vi ved et av de første vannene vi kom til.

Det var lite vind samtidig som luftfuktigheten var høy, derfor trivdes mygg og knott i hopetall rundt teltet vårt. Vi bestemte oss derfor for å tenne opp et bål, og ikke lenge etter var vi igjen alene i fjellet.

Den første kvelden ved bålet er alltid spesiell på slike turer. Når man sitter slik kommer man i en helt spesiell sinnsstemning når bålet knitrer og fisken vaker ikke langt unna. Etterhvert ble vi så døsige at vi holdt på å sovne rundt bålet. Med mange små venner rundt oss kan det være ubehagelig....

Tidlig om morgenen

Jeg våknet opp til sol fra skyfri himmel .Dette kom til å bli den varmeste dagen så langt denne sommeren. Typisk i telt på slike dager er det at temperaturen skifter fra 15 til 30 grader i teltet på bare en halvtime om morgenen. Jeg snek meg ut rett før heten satte inn. Dette hadde vi opplevd mange ganger før. Christian er vanligvis vanskelig å få opp om morgenen, men når temperaturen blir litt vel høy bykser også han ut. Dette fornektet seg ikke. Ikke lenge etter hørte jeg AArgghh, før guten flakset ut av teltet illsint.

Mange vann og bekker på Fosen.

Vi hadde egentlig lite trua på mye fisk siden det var sol og vindstille. Men årstida tatt i betraktning skulle tilsi at fisken likevel var på hugget. Vi fisket først i noen grunne vann og fikk noen små ørretter. Utover formiddagen ble fisket dårligere. Ingen av oss fikk fisk, selv om vi prøvde mange små vann i området. I noen vann var det dessuten vanskelig å bestemme helt nøyaktig om det fantes fisk eller ikke. Sannsynligvis var det fisk i alle, men uten noe håndfast kunne vi heller ikke bestemme sorten. Været holdt likevel humøret oppe. Vindstille og sol. Og for første gang denne sommeren var det som tidligere nevnt faktisk varmt. På ettermiddagen kom vi til ei frodig, stilleflytende elv. Her vadet vi over. Temperaturen var så uvanlig høy at vi bare måtte stoppe opp og kose oss i det idylliske dalføret. I denne elva flommet det ikke over med vann, men med fisk. Fisken spratt, hoppet og vaket. Størrelsen dessverre var ikke av beste merke. Uanssett om det er mye småfisk i et vassdrag, vil det som regel også finnes større fisk. Derfor trenger det ikke å være helt bortkastet å prøve noen kast, selv om sannsynligheten for å dra en rugg er minimal.

Jeg prøvde noen kast, og mistet fort motet. En hel horde av små ørrett, kalt "pæt" på trøndersk fulgte etter spinneren. Spinneren var av typen Vibrax, en svensk sak som er meget effektiv i små vann og elver, der du ikke trenger å kaste langt for å komme ut til fisken. Vibraxen går høyt i vannet på lav innsveivingshastighet, og vil dermed være et godt alternativ når forholdene krever det. 

Vading over elva

En god kokesjokolade og ferskt rennende vann gjorde susen, så vi bestemte oss for å forlate dalføret for å oppsøke andre jaktmarker, hvis vi da kan kalle ørret for dyr. Ørret er det dominante fiskeslaget på Fosen, men også rør(røye) er vanlig. Mange vann på Fosen er overbefolket av fisk, derfor blir det lett slik at alle skal fiske i de gode vannene. Men ikke alle gode vann er like kjent.......

Kaldt vann på varme føtter gjør godt.......

En drøy halvtime senere kom vi til et nytt vassdrag, med flere vann tett etter hverandre. Fisket i det første var middels, fin steikfisk, men ikke så rød i kjøttet. Fisket i det andre vannet overrasket oss..... Når vannene ligger så tett på Fosen, ligger det i kortene at mange vann sitter på fin,blank og stor ørrett. Noen vann som ligger tett opptil hverandre kan være helt forskjellige.

For å komme ned til vannet måtte vi gå ned en bratt skråning. Fjellformasjonen gjenga også dybden på vannet. 10 meter ut fra land var preget av sand og grunne, men videre utover kom brådjupet. Og der stod ørretten. Christian hadde på en blank spinner med blåe prikker. En Abu- Droppen med størrelse 12 gram. Den var mer effektiv enn min Vibrax denne gang. Akkurat der dypt vann gikk over til grunt hugg ørretten. Etter kort kamp fikk Christian halt den til land. Og den store overraskelsen var ikke størrelsen, men utseende. Helt blank som en sjø-ørrett, rød i kjøttet og rett og slett en praktfisk. Vekta var ikke dårlig heller. Rundt 4 hg. På kort tid halte vi i land 5 stykker med vekt mellom 4 og 5 hekto. Etterpå var det brå stopp. Ikke et napp. Men vi hadde nok mat til kvelds, og vel så det.

Fjellørrett av beste merke

Vi slo leir ved et nytt vann. Fordelen med Fosen er nettopp det at avstanden mellom vannene er liten. Ofte kan det kuperte terrenget spille deg et puss. Det ser lengre ut en det virkelig er. I motsetning til i feks Rondane eller Jotunheimen, der neste antatte hvilepause kan ta flere timer. For å si det enkelt: Du går langt på en time på Fosenhalvøya.

Heten gjorde det enkelt å tenne bål. Mye tørr røsslyng samt kvister gjorde susen. Med så lekker fisk måtte vi bare lage vår spesialitet. Stekt ørret med salt og sitronpepper, dyppet i litt Lofoten fiskesuppe. Et herremåltid. Fisken var kraftig og mektig i kjøttet, derfor var en fisk til hver nok mat. Da hadde vi mat til frokost også.

Alltid godt med et ørrettmåltid på fjellet

Tilbaketuren ble som ofte en transport-ettappe. Det er godt å gå på litt også innimellom. Om vår årlige Fosen tur blir lagt til dette området igjen får vi se neste år. Vi er godt kjent på Fosen, og har mange gode alternativer....

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.