Bakom Susenfjellets Børgefjell ligger Tiplingene
Børgefjell Nasjonalpark oppleves best i august, og denne turen var noe som tvang seg fram etter ukesturen tidligere i år. Da var været helt elendig, og fisket resultatløst. Dette derimot skulle bli ei uke med mye bedre vær, hvor vi skulle prøve nye vann og vassdrag, og gjøre oss kjent med områder vi ikke tidligere hadde vært på.
Av . Publisert . Sist oppdatert

Reisefølget denne gangen var kompis og medredaktør for fjellogfiske; Øivind, som jeg har tilbrakt telt-, og fisketurer sammen med siden konfirmasjonsalderen. Vi hadde bestemt oss for tilbringe de første par dagene i området ved Båttjønnhytta på rundt 800 moh. Kjøreturen fra Trondheim gjorde at vi ikke kom frem til startstedet i Susendalen før rundt 4- 5 på ettermiddagen. Vi parkerte litt østenfor der elva Litj- susna renner ned i Susendalen. Derfra kunne vi gå i fint terreng innover "litj-susna- dalen", og ved å velge denne ruta litt vekk fra stier og ferdselsårer kunne vi kanskje se flere ryper og dyreliv.
Fra de frodige liene i Susendalen
Marsjen opp de bratte liene bød på
visse problemer for min del, da jeg pga. gateløp og harde fjellturer
har pådratt meg belastningsskader i knærne. Dette er vel en
av de mest vanlige skadene for den vanlige fjelltraver, og noe man bør
være på vakt mot. Ved å ta det rolig år man kjenner
slike skader kan man redusere skadeperioden betraktelig. Om du ikke tar
signalene alvorlig kan du godt komme til å slite med dette i flere
år. Les gjerne mer om dette i vår seksjon om "førstehjelp/
skader".
Etter et par timer var vi oppe ved grensen til
nasjonalparken, (der elva tar en sving mot vest). Her åpner dalen
seg, og ved å ta til venstre (østover) kan man gå til
Lægdvatn og videre til Tipling'an. Vi skulle derimot inn til Båttjønnhytta
hvor vi ville tilbringe de første dagene. Siden det snart var september
måtte vi bruke benene ganske aktivt for å rekke frem i dagslys.
Det ble derfor ikke så mye annet enn gåing den første
dagen.
Idet vi nærmet oss hytta, var vi ganske
spent på om den var ledig eller ei. På cirka 10 meters avstand
fikk vi svaret gjennom røyklukt som fyllte nesegangene. Og da vi
kom opp på den lille haugen hytta ligger på fikk vi også
se et par fiskere og en hund på motsatt bredde av det øverste
vannet. Skuffelsen var ikke altfor stor siden vi begge trives med telt
som bolig, og pga av at dette i finvær ikke står så mye
tilbake for den relativt enkelt innredede Båttjønnhytta.
3 fjelltravere og 1 hund ved
båttjønnhytta
Mens Øvind gikk for å finne en teltplass
tok jeg meg en tur for å snakke med våre sjelevenner på
andre siden av vannet. Det viste seg at de var fra Mosjøen, og at
de også hadde en kamerat som lå syk inne i hytta. Å møte
folk inne i fjellheimen er artig, Her treffer man stort sett folk med de
samme interessene som deg, og praten går alltid lett. Og jeg er av
den mening at man bør prate med de man treffer på slike turer.
Da vi fikk satt opp teltet og var i ferd med å spise en lett kveldsmat,
kom en av Mosjø- væringene for å snakke med oss. Praten
gikk om løst og fast og det viste seg at de ikke hadde fått
så alt for mye fisk hittil på turen. De tenkte neste dag å
legge turen videre nedover mot Tiplingene hvor de skulle møte noen
kamerater.
Etter hvert kom begynte vi med gamle historier
fra Børgefjell. Og da vi snakket om det harde klimaet som kjennetegner
området hadde vår venn følgende historie å berette:
(Bør leses høyt med ekte mosjøen- dialekt)
"Ein kamerat av mæ vart settandes værfast
ei heil uka !
Rikignok skuille hainn vær der
ei uka da,
men likevæl........."
Øvre Båttjønna:
Neste dag hadde vi satt av til å utforske
området, og med mette mager og sol i horisonten la vi ivei mot den
øvre Båttjønna. På turen oppover var det kun
en ting som uroet oss, og det var at det ikke var et eneste vinddrag i
lufta. Under vindstille forhold er det vanskelig å lure storfisken
på kroken. og i tillegg var det nå fullt dagslys, så
utsiktene til fangst var ikke alt for store i dette herlige vannet. Kvaliteten
på fisken her er slik man bare kan drømme om. De sandfyllte
strendene og fargen i vannet vitner om at her bor det blank, smeillfeit
ørret.
Men etter avfisking av hele vannet var det bare
å se realiteten i øynene. Under disse forholdene ville ikke
fisken bite. Turen gikk derfor videre, og vi bestemte oss for å ta
en rundtur for å utforske litt av området. Vi gikk opp mot
Simskarvatnet, og fisket i de små vannene før man kommer dit.
Her var det ikke noe liv å se, så vi tok heller turen nedover
Simskarelva. I Simskarvatnet har vi hørt rykter om at det ikke er
fisk. Og med vannets størrelse tatt i betraktning var det ikke fristende
for oss å fiske der. Begge har vi nemlig en hang til små fjellvann,
og små vann er for oss mye mer interessante enn store vann og innsjøer
som det føles håpløst å fiske i fra land. Tror
nok at de fleste innbitte fjellfiskere kjenner seg igjen i den uttalelsen.
Turen nedover Simskarelva var også resultatløs,
og rett før vi nådde Storskavlbekken tok vi fatt på
returen mot Båttjønnhytta. Hytta stod nå tom, og det
gjorde at vi flyttet inn dit. Like greit å ta det litt rolig denne
dagen.
Et par timer senere ble vi oppmerksom på
en unaturlig lyd, og rett etter så vi en flokk rein etterfulgt av
en mann på motorsykkel. Her var det tydeligvis en same på jobb.
Måten han kontrollerte disse spreke dyrene på var imponerende.
Mannen lot seg tydeligvis ikke distrahere av kratt, steiner, berg og myr,
og kjørte som om han var ute på veien.
Motorsyklisten fortalte at han kun brukte 4 minutter
på turen fra Susendalen og inn til Båttjønnhytta. Det
var litt uvirkelig for oss som kvelden før hadde brukt 4 timer på
den samme marsjen. Det med motorsykkelkjøring her inne i Nasjonalparken
er litt spesiellt. Det er nok en konflikt som vil stå mellom friluftsfolk,
samer og myndigheter i mange tiår fremover. Jeg har iallefall ingen
løsning.
Når det gjelder Båttjønnhytta fikk vi høre at de tenkte på å stenge den for vanlige turfolk. Hytta som opprinnelig ble brukt av samene under reinsamling og fjellturer, er en av de få åpne hyttene i Børgefjell. De siste årene har denne hytta blitt vannskjøttet av brukerne, og den fremstår i dag i relativt dårlig stand. I tillegg er man misfornøyd med den uvettige fyringen alle besøkende foretar seg. Så forsøkene på å fylle opp vedlageret resulterer i uvettig bruk. Dette har man nå altså sett seg lei på og vurderer dermed stengning.
Båtjønnhytta og områdene rundt vil nok uansett ha et spesiellt preg over seg, og personlig synes jeg det er en av de fineste områdene i parken:
Båttjønnhytta kl 05.30 om morgenen.
Senere på kvelden prøvde vi fiskelykken
i vannene rette ved hytta. Dette er såpass velkjente områder
at jeg ikke røper så mye om jeg skriver litt om fiske i området.
I det øverst liggende vannet (vannet som er avbildet over) er det
mye småfisk. Her er størrelsen stort sett på et hekto
eller der omkring. I vannet rett nedenfor derimot er fisken litt større,
og her kan man få fisk helt opp mot halvkiloen. Standardstørrelsen
ligger på rundt 3 hekto.
Dette er ypperlig matfisk, og når det gjelder
kvalitet står den ikke tilbake for noe. Helt blank utenpå og
knaillrød i kjøttet. Akkurat slik en Børgefjellørret
skal være. I de andre småvannene tett ved kan man også
få fin steikfisk, men kvaliteten er ikke like bra. Selv fikk vi mer
enn nok til maten for denne og neste dag.
Når er det best å
fiske?
Dette spørsmålet har vel alle stillt
seg, og mange mener jo at det er på morgenen og kvelden fisken biter
best. Selv har jeg en litt delt oppfatning av det og mener det har mer
med det enkelte vann og område og gjøre. I Børgefjell
har jeg hørt mange si at man bør fiske om kvelden eller morgenen,
og at å fiske på dagen er bortkastet. Vi lever ikke etter den
fiskeregelen, men for å teste det ut stod vi opp veldig tidlig neste
dag. Faktisk hadde vi spist, og pakket sekken allerede når klokken
var halv seks på morgenen. Og det var på den tiden bildet over
ble tatt.
Vi tok nå turen over Simskarelva og Storskavlbekken,
og gikk opp Hundfjellet opp mot et navnløst vann på mellom
1000 og 1100 meter. Vi visste ikke om det var fisk der, men på en
tidligere tur hadde jeg vært her og konstatert potensialet til storfisk.
Vi kom frem i perfekt fisketid, og begynte fisket på hver vår
side av vannet. Lenge etter møttes vi spent på motsatt side,
og fant ut at ingen hadde lurt storfisken.
Men selv om jeg har vært her 2 ganger uten
noen fisker og fortelle om, gir jeg ikke opp håpet om at her lever
det kjempeørreter. Heldigvis var værgudene på vår
side, så antrekket og humøret var likevel lett.
Håper bildet under kan illustrere noe av
magien ved å oppleve Børgefjell. Det navnløse vannet
og Kvigtind ses i bakgrunnen:
En fjelltravers paradis
Tjeavlaresjeavrieh og Reinhornvatnan
Turen videre gikk så mot Tjeavlaresjeavrieh
hvor flere vann er samlet innenfor en rimelig radius. Her på rundt
1000 meter er klimaet hardt og høydemeter merkes både på
fiskeren og fisken. Temperaturen i vannet gir ikke de beste forutsetningene
for stabilt bra fiske, men derimot i gode øyeblikk muligheten for
at en heldig stakkar kan oppleve små glimt av storfisk man ellers
bare drømmer om. Det ble bare drømmen for oss også,
for selv om vi brukte noen timer på å avfiske området
fikk vi ikke et eneste napp.
Etter nye kilometer befant vi oss ved Reinhornvatnet
hvor vi slo opp teltet ved det minste vannet. Nok en herlig dag i Børgefjell
gikk mot slutten, og selv om fisket i dag hadde vært dårlig,
koste vi oss med gårsdagens fangst med potetmos som tilbehør.
September er nå i anmarsj så kveldene er ikke av den varme
sorten. Men varmen fra en primus, og en Helsport sovepose gjør at
en sliten fjelltraver har det godt. Kveldene inneholder dessuten noen faste
rutiner som f.eks: Sette risengrynene i vann, eller eventuellt koke morgengrøten
nesten ferdig. Det å fylle ei flaske med drikkevann som alltid er
tilgjengelig i teltet. Det daglige hygienestellet, og dagbokskrivinga og
planleggingen av neste dag. Og det er vel i slike stunder man er seg selv.
Totalt avslappet og borte fra alle normer og daglig stress.
De neste dagene brukte vi i området. Både til fiske og til utforsking av nye fjell og områder. Noe av det beste er å sitte på fjellet over Rantserelva og se utover hele området. Her kryr det av vann og vassdrag og hele Ranserdalen innbyr til en fjellfant's sjeleliv. I tillegg kan man jo ikke komme bort fra at her er noen av de beste fiskestedene i hele Børgefjell.
Rantserenmehkie.
Du kan få fisk allestedene du ser vann
på bildet
Rotnan, Tiplingelva og hjemtur:
Men etter hvert måtte vi innse at hjemturen
nærmet seg, og derfor bega vi oss mot Rotnanjeavrieh og videre ned
til Tiplingelva. På denne turen så vi mye rype, og ved selve
Rotnanjeavrieh kunne vi følge ei fjellrype på nært hold.
Nesten hele østenden av vannet fløy den få meter fra
oss, og med de mange jegerne som snart inntar området lever nok ikke
den rypa den dag i dag. Hytta som står ved Rotnan er nyoppsatt og
tipp topp utstyrt, med tv og kjøkkeninnredning. Den er selvsagt
stengt og brukes vel av samer til jobb og rekreasjon. Kan også ta
med at langs reingjerdet finnes mye ved i gamle gjerdestolper.
Gikk videre ned mot Tiplingdalen, krysset elva, og teltet på odden 150 meter fra Statskoghytta (kan leies) på nordsiden av Tiplingelva. Dette området er perfekt for å avslutte Børgefjellturen. Her er det plenty ved og ved et stort leirbål kan man reflektere over turlivets gleder. I tillegg kan elva i perioder by på veldig bra fiske. Mye fisk i nær sagt alle størrelser ser ut til å vandre opp og ned denne elva, og en kveld her kan gi bra utbytte.
Baccalao, pils og nordlandsskrøner
siste kvelden:
Da skumringen satte inn og vi hadde parkert fiskestengene
for godt ble vi oppmerksom på festlige lyder fra lenger opp i elva.
Vi så konturene av et stort bål og noen telt. Vi funderte litt
over dette og fant ut at vi like gjerne kunne ta oss en tur for å
hilse på. Vi hadde tross alt vært noen dager uten å se
snurten av folk.
Idet vi nærmet oss ble det mørkere
og mørkere, og nå kunne vi høre tydelige stemmer, latter
og gapskratt. Da vi kom frem og fikk hilst på viste det seg å
være en lystig gjeng fra Mosjøen som var på sin årlige
guttetur i villmarka. Alderen var vel fra 35 - 50 og de var 7 i antall.
Mye er sagt om gjestfriheten til nordlendinger, og det vi har hørt
står ikke tilbake for det vi opplevde denne kvelden. Vi ble foret
med både baccalao, iskald pils og gode historier, og det ble sent
før vi gikk tilbake til teltet.
Turen hjem neste dag tok vi rett over Susenfjellet,
og vi hadde store villmarksopplevelser
med oss bagasjen.
Og en ting er sikker: Vi skal tilbake
til Børgefjell neste år.........
Oppstigningen på sørsiden av Susenfjellet.
Tiplingelva renner nede i dalen.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.