Flintfjellet i Finnmark

Så etter dager med herlige naturopplevelser fra bilvinduet og diverse stopp langs severdigheter og utesteder langs ruta var vi relativt slitne da vi ankom Samvirkelaget i Bognelvdalen.

Der gikk vi inn for å handle og kanskje også snappe opp et turforslag fra området. Inne på butikken møtte vi en usedvanlig trivelig fyr som vi i løpet av den neste halvtimen ble en stor beundrer av. At denne samtalen etterhvert sendte oss ut på en fjelltur vi sent kommer til å glemme får du høre om videre...

Vårt første møte med Finnmark:

Butikkmannen sa med en gang at her var det gode turområder, og han nevnte spesielt 3 vann de visstnok hadde satt ut laks for noen år siden. Han hadde ikke fisket så mye selv her de siste årene, men mente at det stadig vekk var turfolk på vei oppover dalen, og at det var mange gode vann i området. Da vi begynte å spørre ham om han hadde noen kart, slo han med en gang fast at: "dokk træng ikkje nåkka kart". Så det var bare å følge hans enkle forklaring. Som sagt så gjort, så kjørte vi oppover så langt vi kunne langs den relativt dårlige skogsveien. Her var det samer som hadde reininnsamling, og det var mye rein, folk, lavvu'er mm. og se. Selv gikk vi og tenkte på fisketuren som var foran oss, og på den lokale turistattraksjonen som butikkmannen hadde fortalt om: "poppel'n". Det var ei side- elv som et stykke oppi dalen hadde et merkelig forløp. Elva/ bekken kommer ut fra berget og formelig popper opp. Rett og slett et litt merkelig naturfenomen som det er verdt å få med seg. Turutstyret bestod i dag av treningsdress, og det passet godt idet vi ville tilbakelegge mest mulig fjell på den korte tiden vi hadde.

Christian rett før oppstigningen mot Flintfjellet:

Etter å ha gått opp hele dalen som er avbildet under møtte vi en same som var på tur nedover: Som vanlig slo vi av en prat, og fikk vite mer om området og forholdene nå tidlig i Juni. Lettet ble vi da han fortalte at isen nå var gått, eller iallefall holdt på å gå på de fleste vannene. Vi spurte også hvor langt det var igjen før vi kom frem. "Det ligg no rett her oppe" sa han og gjorde et kast med hodet opp mot snaufjellet. Etter en halvtimes ganske hard gåing hadde vi fremdeles ikke kommet oss frem til vannet, så vi begynte å ane at vi var i Finnmark. Fylket med de lange avstander.......

Øivind og den frodige Bognelvdalen.

Men vi er ikke av typen som sier nei til friske fjellturer, så motet var fremdeles på topp da vi etter enn liten helning østover kunne se ned på et herlig fjellvann. Siden det også stod ei hytte ved vannet kunne vi iallefall anta at det var fisk her. Og selv om det var mye snø i området var isen borte på vannet rundt 500 meter. Vi analyserte vannet, og fant ut at her kunne det være storfisk. Gyteforholdene var dårlige for ørret, så vannet var iallefall ikke overbefolket. Som alltid når vi var på tur var prestisjen om å få den største fisken stor. Christian satte på en Sølvkroken - spesial. Jeg, en  en Abu-droppspinner. Christan hevder hardnakket at man ikke får mange storfisk med spinner, noe jeg ville motbevise. "Du får mer fisk på over halvkiloen med sluk" - ble jeg fortalt nok en gang.  Vi fisket i omlag en halvtime før jeg fikk den første. En fin, blank ørret på halvkiloen. Aldri noen gang før har jeg sett ørrett være så rød i kjøttet. Det var litt av et syn. Litt senere kjente jeg at jeg hadde storfisk på kroken. Vannet var kaldt, så den ga mindre motstand enn den ville ha gjort om sommeren. Tunge seige drag avslørte imidlertid at fisken var større enn den foregående. Etter kort tid lå den på land. En kilosfisk!! - på spinner... Like etter skiftet også Christian om til spinner. Seieren var total!

Øivind med turens største. En feiting på kiloen.

Vi fisket en halvtime til i det samme vannet, men da flere rugger uteble, ble vi rastløs og hastet videre. Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, ble vannene mer og mer islagte. Da solen for alvor dominerte luftlaget, bestemte vi oss for å oppsøke en  topp for å nyte utsikten. Terrenget innover mot Finnmarksvidda var litt annerledes enn vi hadde tenkt oss. Men så var vi da også bare i utkanten av denne enorme vidda. Terrenget var kupert med mye stein og ur. Og det fantes ikke mygg!

Slik så Flintfjellet ut denne herlige dagen i Juni- 99

Kontrasten fra det disige og utrygge været til denne praktfulle utsikten gjorde oss i ekstra godt humør. Det var godt å tilbakelegge snøfonner i rekordfart. Vi bokstavelig talt skled ned tilbake til Bognelvdalen, der vi havnet på motsatt side av Bognelva. Imidlertid var det ingen bruer å gå over, så vi måtte vasse over isvannet (Brrr). Temperaturen på dette isvannet var det delte meninger om. Jeg mener det ble i det kaldeste laget, noe Christian ikke var enig i. Han mener at alt rennende vann er varmt...

Imidlertid ble jeg med på et bad i elva etterpå. Da vi var ute i det kalde elvevannet, kom en minibuss med lokale folk kjørende forbi, og vi måtte bli værende i vannet en stund.. Kalde og varme satte vi kursen sørover rundt midnatt. Vi hadde fått en forsmak på Finnmark og kunne si oss veldig fornøyd. Vi hadde sett mye fin natur, møtt noen spennende personer, og i tillegg fått et par fisker som det absolutt er verdt å skrive hjem om.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.