Hvileløs vandring på Hardangervidda

Som alltid skulle forventningene dra oss til leirsteder fjernt inne i fjellet - denne gang på Hardangervidda

Jeg og Jarle dro inn et par dager i forveien. Egentlig skulle vi ta båten over Møsvann, men for å lette returen ble det til at vi ombestemte oss i Hallingdalen. Vi drar heller til Tinnhølen - så får vi parkert samme sted som de andre. Dermed ble det ei natt i telt ved Tinnhølen før turskoene seg i retning Sandhaug og videre inn tidlig om morgenen neste dag. Det var varmt denne dagen - og nesten helt vindstille. Som bildet under viser fra et vann vi passerte litt før Sandhaug. Her ble først tørsten slukket - før vi rett etter befant oss svømmende i blanke messingen. Forfriskende godt og ingen forbipasserende fikk se de hvite hvalrossene utfolde seg.

Et vannspeil som innbyr til et bad

En titt på skoene til Jarle ga oss et lite sjokk. Sålene var nesten tråkket helt av. Selv kjente jeg igjen skoene fra da broderen brukte slike på en tur til Trollheimen. Det er en kvasiutgave av militærsko som man bl.a. får kjøpt på OBS. Sjekk alltid når du kjøper forsvarets sko at det er den orginale typen. Den som er stiv og dermed vanskelig å bøye. Kjøper du pocket-utgaven får du garantert problemer. De er myke, og går istykker raskt i steinete terreng. Allerede nå forstod vi marsen inn ville bli en prøvelse. Heldigvis skulle de andre komme dagen etter. En SMS sørget for at de hentet et par gamle fjellsko fra hjemme hos Jarle. Men de neste par dagene var vi overlatt til oss selv. En lunsjstopp på Sandhaug med egg og bacon fikk tilbake noe av humøret. Vi var klar for å fortsette marsen i retning de forgjettede vann og fjelltopper. Jeg kanskje noe ivrigere enn kameraten med gymskoene...

De mye omtalte skoene skapte bunnløs sorg for den akk så tapre fotsoldat

Det andre av i alt fire bad i varmen første dagen

Fremover gikk det. Tur-nazien og Severin Suveren hadde nok forent seg i en og samme person. Han hadde blinket ut noen blå flekker og gikk kompromissløst i den retningen. Her fikk sko være sko og de velkjente sitatene om "smerte er bare svakhet som forlater kroppen" og "kroppen elsker det" fikk mening på turen innover. Det ble noen bad, kilometer, pauser, timer, høydemeter og banning idet dag truet med å gå mot natt. Naturperler, villreinflokker, forvirrede lemen og sommeryre fjellryper vekket ikke den store entusiasmen i Jarle nå. I kveldingen kom kublikket. Nok var nok nok. Ikke langt igjen nå - snart fremme.

Jarle hadde nok alle gode grunner til å kunne stoppe. De 12 halvlitersboksene med øl i sekken var vel eneste argument i motsatt retning. Det er forhåpentligvis sjelden så mange pils tvinges med på heldagsmarsjer i retning ødemarka. Da mørket senket seg fant vi nok en av de dårligste leirplasser i manns minne. En greinete myrflekk halvmeteren fra det forgjettede vannet. Nok var nok. Det ble ikke drukket en eneste pils den kvelden - det sier det meste. Om mulig stod fiskestanga enda lenger ned på prioriteringslisten hos den stolte vandrer. God natt!

Drømmevann får være drømmevann når føttene har trasket en drøy dagsmars

Morgenen etter tok tur-nazien en aning selvkritikk før føtter ble tapet opp og klar for ny dyst i hittil ukjente trakter med små vannflekker i alle retninger. Med sola og en god frokost steg humøret på hele turfølget idet fjellbrisen lekte over tjern og hei. Heiloen fløytet oss også velkommen og de 12 pilsene til Jarle fikk en velfortjent plassering i et iskaldt myrhull. Livet levde igjen...

På vei opp de grønne liene på sørøstsiden av Blyvarden - i bakgrunnen Blånuttjønna

Utsikt fra Blyvarden i retning Hardangerjøkulen. Blyvarden på 1446 meter over havet (1446 moh) er grensefjell mellom Hordaland, Buskerud og Telemark

Utsikt mot Hardangerviddas høyeste fjellparti med Sandfloeggi (1721 moh) og Nupseggi (1674 moh)

Utsikt fra Blyvarden i retning øvre deler av Kvennavassdraget

I tiden frem til vi skulle møte de andre ved Dimmedalsvann/Bismaren seg vi rundt i nydelig vær, såre føtter, stadig bedre form og hvileløst fiske fra vann til vann. Det ble to innholdsrike dager og noen fantastiske minner som tross øyeblikks smerte vil vokse seg inn i evigheten. Vi fikk se mye og bærer på et par fiskehemmeligheter som andre må slite like hardt for å finne selv. Likevel spørs det ikke om Blånuttjønna og påfølgende topptur på Blyvarden var høydepunktet. Varmt i været, med en fin fjellbris, og fisk som bet.

Blyvarden består av to topper med en liten dal imellom. Personlig vil jeg anbefale utsikten fra den østligste toppen (den som egentlig ikke er selve Blyvarden). Det er en vel så fin topptur som noen annen på Hardangervidda. Nå satt vi der rimelig spreke, med en svensk Norrlands Guld boksøl i hånda og kikket på viddelandet rundt oss. Evigheter. Herfra er det lett å se Kvennadalføret der det strekker seg i retning Litlos og de sentrale delene av vidda. Bak der igjen lurer Nupseggen og Sandfloeggi som er høyeste toppen i Rogaland. Hardangerjøkulen lå i nord og Hårteigen stakk sin raggete topp opp mot selve himmelhvelvet.

Den lille fjellrypefamilien har enset faren og tar nok til vingene om jeg kommer nærmere

Jarle sine sko var nå tross taping og forsiktighet gått helt i stykker. Vi hadde nådd bredden på Dimmedalsvann og ventet på det øvrige turfølget. Det er kveld. Mørket nærmer seg. Vi møtes et eller annet sted langs Dimmedalsvann var planen. Langs den nordlige bredden et sted. Vi fant ut at eidet mellom Dimmedal/Bismaren så best ut og la ifra oss sekkene der. Nå var det spennende å se om de rakk frem. De hadde jo kjørt i bil fra Trøndelag den samme dagen.

Sliten kropp i vakkert kveldslys ved Dimmedalsvann

Så i tolvtiden snek 3 slitne karer seg inn i leiren. En time etter at det beste kveldslyset hadde gitt seg. Med en lommelykt signaliserte vi så de kom seg fram. Det ble et artig gjensyn. De som oss hadde benyttet luksusen ved Sandhaug til skikkelig mat og hadde i tillegg unnet seg en pils eller to. Fra gjengen kom det og grynt om at første dagsmars var vel lang i og med bilturen og hadde vart halve dagen. Knut som sjelden klager - hadde og sine bekymringer med tenner som begynte å krangle. Tannpine er ikke det beste så langt fra folk...

Plantene koser seg i fjellet sånn som oss

Med på turen var Gøran, Knut og Broderen. Tre velkjente karer fra turbeskrivelser på disse sidene. Nå var frokost fortært og hele følget hadde Bismaren og Dimmedalsvann med tilhørende vannpytter som mål for dagen. Det mest spennende var en gigantisk vak som Jarle så tett ved lavvoen. Ellers fikk vi alle fisk av ulik størrelse rundt halvkiloen. Et møte med to spreke karer senere på turen bekreftet mistankene om at vannene her har sterk rekruttering og tendenser til mye småfisk. De hadde slekt som drev Besso turisthytte og drev nå med tynningsfiske med garn i Dimmedalsvann. Målet var å ta ut flere tusen fisk - og sørge for å gjenopprette de magiske tilstandene som rådet her for noen år siden. Kanskje kan Dimmedalsvann være Eldorado igjen om noen år. Nå er det lengre mellom storfiskene både i Dimmedalsvann og Bismaren. Så lenge leve garnfiskere som fisker på snittstørrelsen og de litt under.

Da vi møttes i lavvoen utpå kvelden hadde alle nytt å fortelle. Og for Knut sin del var det dårlige nyheter. Tannpinen var enda verre. I morgen blir det retur sa han idet selv ikke akevitt og cognac hjalp på smertene.

Knut måtte til slutt bøye seg for tannpina, tømme sekken for mat og returnere til sivilisasjonen.

Dagen etter var det bare for Knut å legge igjen alle matvarer og tvilsom drikke og dra tilbake i retning bilen. Mens Jarle vurderte sine såre føtter, og på ekte Rambo-vis røsket av en betent negl på foten og besluttet å bli. Dermed skiltes veiene. 4 karer på mars lenger inn på vidda og Knut på vei ut.

Tre fjelltravere som jakter på nye eventyr ute på viddene

Det er vakker natur og ørret som først og fremst lokker Gøran og oss hit til Hardangervidda

Over poserer Gøran med et par fisker. Nå hadde han med seg et fiskeredskap du og bør prøve. I et hemmelig vann nært sentralvidda nær slutten av hele turen fikk en ny wobler prøve seg. Der gjorde Gøran knock-out på alle andre som ikke fikk et eneste napp. Med wobleren Vims ble det flere fisker. Mer interessant var måten de bet på. Alle hoppet opp i overflaten idet de tok. Den største forsvant selvsagt etter noen sekunders kamp. Ifølge både Gøran og vitnene var det en ørret på over 2 kilo. Pga avtalt møte med meg kl 19 på et annet vann måtte de bare løpe fra hele opplevelsen.

Vims - en ny wobler med knock-out seier

Fiske i stille vann på Hardangervidda kan for mange være en selsom opplevelse. I jakten på kilosfisken må man ofte gi tapt. Særlig gjelder dette fluefiskeren som sjelder finner de optimale forhold. I de større vannene befinner ofte fisken seg lengst ute på vannet. Årsaken ligger ifølge fiskeforskere at konkurransen om næringsdyr er størst nær land. Der har og småfisken dekning bak steiner. Storørreten trekker derfor ut i de frie vannmassene lengst ut. Der kan den operere fritt i beite på både bunndyr og insekter og effektivt ta ut eventuelle småfisk som nærmer seg. Dette gjør de større vannene til rene utfordringer for fiskeren som ellers i landet er vant til at storfisken trekker nærmere land for å finne næring.

Kraft av bein og fiskehoder - medbrakte råvarer, krydder og røde fiskebiter hører med når broderen disker opp med fiskesuppegryte

Skjulte perler inne i Nasjonalparken

Inne ved Grøndalen ligger mange idylliske vann. Her det midtre Grøndalsvann

Hærevatn ble et spennende bekjentskap

Storfisken vaker i Hærevatn med Urebu i bakgrunnen

Reinavatnet - naturlig nok. Et svært godt fiskevann

Simlevann ser idyllisk ut idet vi pauser ved bekken

Som bildene viser. Vi strakk oss i alle retninger på let etter de store fisker og opplevelser. På Hardangervidda har man alle muligheter. Og de blå flekkene ligger der på rad og rekke - lokker og river i sjela på en stakkars fjellfant. Og hva med Eldorado beskrevet i tidligere turer. Vi rakk ikke helt dit denne gangen. Men som reinen, rypene og røyskatta fikk vi sett vidda fra en mild side disse dagene. Ikke strålende sol, men heller ikke dårlig vær. Kun siste natta og dagen kom regnskurene som har vært så betegnende for hele det sørlige Norge sommeren 2011.

Naturen skifter farge og er aldri lik

Dette ble største fisk vi fikk på land. En fet storørret som bet på Møresilda under regnbuen. På kastet før hadde en enda større slitt seg. Som alltid. Og som alltid hadde vi avtalt å møtes senest da et helt annet sted. Dermed måtte fisket avsluttes på verst tenkelige tidspunkt.

Roger, Gøran og Jarle ved lavvoen plassert på en haug mellom to vann og Hårteigen i det fjerne

En fornøyd artikkelforfatter må snart rive lavvoen og ta forvel med de forgjettede Hardangerviddene

Siste natta regnet det i et sett. Vi lå der og småpratet, spiste flere runder risengrynsgrøt og spekeskinke før Jarle i firetiden på ettermiddagen tok en sjefsbeslutning om å stå opp - rive lavvoen og starte hjemturen i retning Sandhaug. Pilsene var nå drukket opp og vi var alle rimelig klar for en bedre middag, noen øl og ei seng på Sandhaug.

Sandhaug er naturlige stopp for vandrere til og fra veien ved Tinnhølen. En time lenger inne ligger og Besso som visstnok har Hardangerviddas beste frokost.

Hvordan skal man så oppsummere turen? Jo vi har iallefall tenkt å dele en hel lørdag i vinter nettopp til det. Med 5 karer der alle har spilt fotball og en av oss atpåtil er keeper - så foreslo Jarle å melde oss på en innecup med laget "Hardangervidda". Når kampene er over sprettes pils før turen går hjem til en av oss for å nyte viltmat, bilder, film, kart og bøker fra turen og Hardangervidda...

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.