Det hemmelige fjellvannet ga stor ørret med et like hemmelig fiskeredskap

Kanskje ser det hemmelige vannet slik ut. Et utsnitt som skaper drømmer om fjellogfiske.

Men man kan aldri være sikre på slike observasjoner. Og har man ikke sett det selv ligger tvilen der. Min kjentmann var sikker i sin sak. Der er det storfisk – men den biter først etter klokken 10 – og kun på denne sa han og viste meg noe skummelt fra langt nede i fiskerskrinet.

For å gjøre en lang historie kort – vi rundet siste åskammen og kunne skimte vannet foran oss. Vinden kruste idyllisk overflaten – slik det bør være om storfisken skal ta. Lyng, stein, ur og snø vekslet på å omkranse vannet – og de få insektene var bare for idyll å regne. Som en gammel venn du ikke har hilst på siden i fjor sommer. Nå satt fjellmyggen seg sjenert på skoen og snuste litt mens den tenkte på sommeren som snart kommer. Kanskje gledet den seg sånn som meg.

Vi fikk på oss mer klær etter vår lange marsj i motbakke. Nå skulle det fiskes – og her oppe var det tross alt ikke mer enn 8 – 10 grader. Var vi her for tidlig? Kjentmannen var mer usikker nå, kanskje den ikke ville bite likevel. Flere timer til klokken er ti sa jeg med tanke på hans bastante konklusjoner fra før turen.

Så var klokken rundet 23.00. Min egen fiskeveske var endevendt og alt var prøvd. Kun en liten flik av tjernet stod tilbake. Og kameraten kastet ufortrødent sitt hemmelige redskap ut i vannet – og sveivet nesten like raskt inn. Jeg gikk forbi han og kastet som vanlig det første kastet langs land foran meg. Akkurat da skjedde det.

Bak meg hørte jeg rop og plask. Det ble å løpe tilbake og vekselsvis le og kommentere dramaet i vannkanten. Det var storfisk som slo og slo i vannflata mens stangen til kameraten ble holdt høyt og strengt i været. Her skulle ikke fisken gis noen sjanse. Jeg tok opp kamera og ville til å filme – kun for å se at batteriet døde ut. Glemt å lade selvsagt. Fisken gjorde et kraftig utras som for å understreke at dette kom vi aldri til å få dokumentere sånn at andre ville tro det.

Det var moro, og høylytt latter og sang. Fisken hørte oss og kom opp igjen og ville være med. Med åpen munn, men uten en lyd. Den var sliten nå og kameraten førte fisken sakte mot land der jeg ventet med ei utstrakt hand. Med et fast tak over nakken og inn i gjellene løp jeg oppover steinura med en jublende kamerat i hælene. Langt der oppe fikk fiskeren overakt byttet og kakket den i hodet med noe hardt. Like etter tok jeg med mobilkamera dette bildet av fiskeren og storfisken på sine 2,3 kg.

Erlend med enn 2,3 kilo tung ørret fra et hemmelig sted i Sør- Norge

Lenge leve sommersol i juni, folks hemmelige fjellvann og fiskemetoder. Verden var et kjedeligere sted om fasitsvar fantes på alt i livet. Du har vel dine steder, drømmer og metoder du og...

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.