Once upon a time in the west

Industrialiseringen og velstandsutviklingen har preget kysten mer enn noen andre naturtyper de siste 100 år. Sør for polarsirkelen i Europa er kystvillmarka en saga blott - Så bli med oss på en siste vill vandring mot vest...

På tur i den siste villmarkspregede fjell-fjord-hav korridor sør for polarsirkelen i Europa

I dag er intet urørt langs kysten sør for polarsirkelen i Europa. På kart fant vi kun en korridor tilbake til det urørte. Der sola på sin daglige ferd stryker helt intakte fjell, fjordriker og til slutt en urørt halvøy ut i havet. Bli med oss på en milevis trasking fra innlandet til der havbårene møter landet. Uten å krysse spor av menneskelig aktivitet.

Med på turen var og den prisbelønte naturfotografen Stian Holmen. Følg denne linken for hans beskrivelse av turen.

Midt mellom Nord- og Sør Trøndelag ut i havet ligger denne sagnomsuste villmarka. I Namdalseid, Osen og Flatanger kommuner. Disse kystnære kommunene eier en skatt vi måtte gå i seks mil for å finne...

Velfortjent hvil ved idylliske Aurtjønna (Foto: Sigmund Astorsen)

2010 var året da folk flest skrek seg hese over monstermaster i Hardanger. Vår tur gikk i et område media og folk flest overser. Vi måtte ta turen nå – om få år kan det være slutt. Strømlinje fra vindindustri og kanskje da også steinbrudd, veier og andre inngrep vil nok kutte korridoren i minst to fattige deler. Naturens egenverdi har lite å stille opp med mot sånt. Vi ødelegger alt det storslåtte – og står igjen med små Frognerparker der brukerinteressene florerer - og media skaper blest.

Det varierer mellom snaufjell, urskog og storslåtte myrlandskap

Tittelen til artikkelen henspiller på en gammel film. Prisbelønt og sagnomsust Western innspilt i Utah og Arizona. Sergio Leone klarte for et par timer å dra publikum tilbake. Til ting som aldri kommmer igjen - det ville vesten. Noe som begynner å bli så fjernt at selv ungene har sluttet å leke indianer og cowboy. Det er tross alt gått over 100 år. Filmen er uansett et forsøk på å male et bilde av noe som engang var. Once upon a time in the west.

Min artikkel er et beskjedent forsøk på å dra din oppmerksomhet mot det vi har mistet - og er i ferd med å miste siste rest av nettopp her. Moder jord i vill sammenhengende form fra fjell-fjord-hav. Hubroens skrik over flere tapte leveområder blir sørgelig alene når status gjøres opp... Som for Cowboyene går tiden og for oss uten at vi merker det. Sakte men sikkert stykkes landet opp. Snart har og vi glemt hva som var. Naturvernere blir nok fattigere for hver generasjon.

Variasjonen i landskap er nok det største pre for kystnære villmarker

Urskogen har gode vilkår her. Store områder i denne korridoren er også vernet som naturreservat. Sammen med en del vern lenger vest i form av fuglereservater kunne hele dette området fått samlet plan og nasjonalparkstatus.

Vi legger Skrottvatnet bak oss - geologien blir spennende og landskapet får et villere preg

Hele dette området er pga sin unike karakter blitt omtalt som mulig verdensarv-område. Her har man alt fra spor av de første mennesker i Midt-Norge, den nevnte korridor, de sørvestligste samesamfunn og havstykket Folla som er en av seks havstykker på Hurtigrutas ferd langs Norvegen. Det lukter vilt av alle elementene her.

Svartklompen og klomptjønnene var et gledelig gjensyn

Vi sliter oss videre i ulendt terreng (foto: Sigmund Astorsen)

Havet i det fjerne
Endelig så vi havet i det fjerne. Vi kunne se lysglimtene fra fyrene Halten, Kya, Buholmråsa, Nordøyan på en gang. Kanskje enda flere om vi hadde hatt tid til å myse. På de høyeste kystfjellene får man et perspektiv på verden som er magisk og storslått. Et lite kompaktkamera kan ikke rettferdiggjøre synet. Vi stod der. Slitne - men med en salig takknemlighet over turen vi hadde opplevd. Snart skulle vi traske de siste timene mot havet. For et utsyn - for en tur - for en natur.

Vi skuer utover fjordene og havet for første gang. Her fra Grønheia kan man se den veiløse Vinganfjorden. Utenfor bildet (til høyre) kan man og se Svesfjorden og Bølefjorden og havstykket Folla spredt på 2 fylker i Trøndelag

Her ses deler av Svesfjorden og Bølefjorden (med det historiske leirskolestedet Drageid mellom fjordene). Rundt Drageid drives Drageid Leirskole i det største statlig sikrede friluftsområde mellom Bodø og Trondheim. Drageid baserer sin virksomhet på urørt natur, har 14 arbeidsplasser og ble vinner av utviklingsprisen for Fosen i 2009.

I vedtak fra sommeren 2010 har NVE gitt konsesjon til vindindustri her. Driver av leirskole har vært skeptisk, og kraftlinje vil kutte hele vår omtalte korridor. Personlig sier jeg ja til fornybar energi - men med grundig og helhetlig vurdering av konsekvensene. Helst plassert der inngrep allerede er foretatt og nær ledig nettkapasitet. Jeg mener utredningene har store mangler - og er og skeptisk til konklusjonene som endte i vedtaket.

Vedtak ble gitt på tross av at Direktoratet for Naturforvaltning og Riksantikvaren har gitt inngrepet verste konfliktkarakter: Kategori E: I svært stor konflikt med nasjonale mål - avbøtende tiltak kan ikke dempe konflikt. I tillegg har fylkesmannen i både Nord- og Sør- Trøndelag vært skeptiske. For å ikke snakke om begge berørte kommuner som begge med store flertall har stemt imot. Meg bekjent har det aldri skjedd før. Utbygging er jo normalt godt mottatt i lokalsamfunn der grunneierinntekter, skatteinntekter og eventuelle arbeidsplasser veier tungt. I statlig veileder for plassering av slikt kan jeg heller ikke finne argumenter for vedtaket.

Det er nok mangelen på brukerinteresser som gjør seg gjeldende. Jeg vil ikke være forundret om vi er de første mennesker som noensinne har gått denne ruta. Ukjente perler er nok desverre lettere bytte for både politikere og saksutredere.

Ved nordsiden av Storvikvatnet får man et glimt av den ville Svesfjorden. I dette stupet hekker havørna med fri utsikt på fuglereservatet Svesøya (foto: Sigmund Astorsen)

Vi hadde fulgt solen. Om enn i litt saktere tempo. Nå strøk den kystfjellene her for siste gang dette døgnet. Mon tro om også solen lar seg begeistre av å se natur slik den er vant til. Uten sivilisasjonens preg. Her kan strålene enn så lenge speile seg i moder jord.

Vi nærmer oss havet og Stian fotograferer som vanlig (Foto: Sigmund Astorsen)

Solen ble trett, klarte ikke lenger å holde hodet over vann. Hildringstimen kom - den blå timen. Vi seg ned mot havet der vi kunne skimte et båtskrog. Skysskarene hadde ventet lenge nok. De stod der med 4 kalde pils til slitne karer etter et 6 mils eventyr. Inntrykkene var mange, føttene såre, variasjonen var enorm. Og det er noe eget med havet. Der hurtigruta for litt siden la ut på det fryktede havstykket Folla.

Litt senere - på vei mot sivilisasjonen seg det likevel et snev av mismot over meg. Var vi de siste mennesker som fikk oppleve en slik tur på våre breddegrader?

Klart for siste nedstigning - langt der nede venter båtskyssen.

Til slutt må selv en selvutnevnt Severin Suveren innrømme at 2 dager er i underkant for en slik strabasiøs tur. Terrenget er tidvis svært tungt og skal man og få inn noe mer kos er flere dager en nødvendighet. Det ville og sikret mer tid til foto og fiske. På fiskefronten rakk vi korte kast der fisken ble slengt levende i gapene på to sultne Huskys som Stian hadde med. Fersk fisk har aldri skadet en sulten hundeskrott.

Stresset hadde sin årsak i en rock'n roll konsert på det idylliske tettstedet Sætervik denne lørdag kveld. Etter en slik fest forstod vi få ville være i stand til å kjøre båt for å hente oss før langt utpå søndag - og selv skulle vi forøvrig svinge oss med i festen. Det er tross alt bare en gang i året utenlandske band gjester det lokale ungdomshuset med det eksotiske navnet Kongo. Dermed ble fri fredag og 2 dagers gamping det vi rakk denne gangen. Både tur og neste års konsert anbefales på det sterkeste - vill vest...

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.