I Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark

Vakkert og typisk landskap for områdene

Mens vi gikk slo det oss hvor merkelig det her var. Tenk at Litjfjellet som vi nå gikk så alene i en gang var et sentrum som krydde av liv. Mellom 1760 - 1920 ble det nemlig drevet kontinuerlig gruvedrift her. Det er en periode på ikke mindre enn 160 år som skapte enorme verdier for de som skodde seg rett. I dag ligger bare restene igjen av fordums virksomhet. Og naturen tar sakte tilbake kontrollen over fjellheiene. Det er iferd med å gro igjen - her som ellers.

Steinhaugene med kobberrester er tydelige i landskapet på Litjfjellet

Alltid spennende med nye vann. Hva skjuler seg her?

Vann og is har alltid formet landskapet. Her i form av en steinportal

Etter noen timer med sekk på ryggen var leirplassen i sikte. Det var en ro over landskapet. Vi kunne skimte et telt ved vannkanten og ellers 2 personer i aktivitet ved vannet. Fiskere... Sikkert verdens triveligste folk - men de som oss var nok skuffet over å se andre gribber nærme seg matfatet.

Alt en fjellfisker ønsker seg. Telt i tørt lyng med utsikt over et fiskevann

Vårt stolte urfolk samene og mer presist sør-samene har svært verdifulle tradisjoner å bære videre. Blant annet tamreindrift - en kultur fra gamle tider.

Tamreinen liker seg i disse traktene sommerstid. I ly av Fongen får de skygge og snøbreer å kjøle seg ned i.

Idet teltleiren var etablert inne i nasjonalparken og fiskestangen montert ble idyllen brutt av motordur. Fra en hytte i skråningen ble en båt slept ut av en 4-hjuling. Ned til vannet. Oppi med 3 mann og haugevis av garn. Utrolig nok med årer ble garna rodd rundt i alle attraktive hjørner av vannet. Samer tenkte vi. Lov til alt.

Lite fisk - men multer hjelper på humøret

Nå har vi sett litt av hvert før og var jo her for å kose oss. Likevel la det en anelse demping på stemningen. Her var vel fiske nærmere sjanseløst...

Vi hadde i tillegg observert de andre fiskerne (i telt). De var nå på motsatt side av vannet og så ut til å bedrive markfiske. De kom nå gående mot oss og klarte ikke å skjule sin forbannelse over mennene i båten: "Vi har satt ut mange marksnører sa de. Nå setter de garn over de på kryss og tvers. For et håpløst opplegg..." Ellers kunne de rapportere om småfisk så langt, men et napp som var av den grove sorten. Vi bad dem sette seg ned, men marksnørene var av større interesse på kort sikt så de dro videre mot sitt eget telt et stykke bortenfor.

Like spent som alltid. Fins her fisk?

Noen fikk iallefall fangst - lett å si at garn er feigt...

Dagen etter kunne vi oppsummere med småfisk før vi kom over dette synet av samenes fiske (se bildet over). På motsatt bredde der vi nå befant oss hadde de sløyd fisken. Og her var iallefall fisk. Rogna på den ene fisken tydet på ørret godt over kiloen. Lenger borte startet nå 4-hjulingen igjen og garn og båt ble i full fart dratt over myra opp mot hytta oppe i lia.

Hva er så moralen? Hvem er jeg til å moralisere? Nå har vel ikke jeg noen gudbenådet rett på et fritt vann og et fritt liv i en nasjonalpark noen timers marsj fra sivilisasjonen.

Men rent subjektivt mener jeg ingen har noen tradisjonell rett til å kjøre motoriserte kjøretøy i utmark. Særlig ikke sommerstid, særlig ikke i inngrepsfri natur og særlig ikke i nasjonalpark. En slik uvane - blir lett en sedvane - og deretter et folkekrav. Det vil ødelegge mye av det jeg legger i ekte norsk friluftsliv.

Hva så med dette garnfisket. Her var jeg nok uheldig at de akkurat denne helga skulle oppsøke mitt utplukkede vann. Forøvrig kan riktig bruk av garnantall og maskevidde gi en meget bra forvaltning. Som sikrer stor fisk og hindrer overbefolkning. Men garn kan og meget effektivt rasere sårbare vann. Alt i alt sliter vel norske vann med at det fiskes for lite. Jeg velger derfor å ta dette konstruktivt på lang sikt. Og svært irriterende på kort sikt...

Spennende fargekombinasjoner ved et myrhull

Øivind krysser bekken etter vann - og mer fisk

Det ble til at vi oppsøkte en del spennende vann og områder i nærheten. Det stille været ga utfordringer for vårt fiske. Fluefiskeutstyr var lagt igjen hjemme. Sluk/Spinnerfiske funker best med litt bris på vannet. Det ble å ty til marken. Om man drar duppen så sakte som overhodet mulig kan det være håp om stekefisk iallefall.

Litt fisk fikk vi da

Etter fangst av fin steikefisk i noen små vann gikk turen mot teltplassen og derifra hjemover. Vi hadde iallefall fått sett mye, pratet litt om nytt og gammelt og prøvd fiskelykken. Det gikk ikke lenger enn til bilturen hjemover før vi igjen begynte å snakke om nye turer nettopp hit. Vi var jo tross alt litt uheldige med valg av helg. Og var det ikke et svært lovende vann som lå rett bortenfor der vi akkurat måtte snu...

En god turkamerat har du mange minner med. Her ble det nye på Øivind og meg.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.