Yme og Surt - ørretkjempene i Nivlheim

Utålmodig stod jeg og ventet på å bli hentet, timeplanen var ryddet og utstyret var klart. Etter en uke med nordavind og kulde var endelig varmen her. Skiftende skydekke og noen få regnbyger inne i fjellet. Kunne ikke ha vært bedre, forventningene vokste og vokste. Der var de. Endelig var vi på veg og fiskeskrønene kom en etter en i bilen på veg oppover mot fjellet. Stemningen og trua var stor. Ville vi klare å komme oss over Bifrost i dag? Men med Alberts stødige retningssans var vi på veg innover fjellet omtrent før vi hadde stoppet bilen. Her var det ikke noe tid til overs, kursen var staket ut mot Muspelheim. Et fint lite vann med fisk mellom halv kiloen til godt over kiloen. Framme, og det første som møtte oss var fine vak like ved land. Vi satte oss på en haug like ved for å observere, men på trygg avstand for å ikke skremme fisken. Albert rigget stangen sin i en fart som hadde fått Lucky Luke til å se ut som Daniel Braaten på landslaget i fotball. Litt treg og ikke så opplagt. I mens Albert skremte livet av den første fisken så satt Håvard rolig og tok sikte på en ørret som vaket på andre siden av Muspelheim. Jeg satt og ventet på den første ørreten skulle starte og vake igjen, samtidig som Håvard beveget seg målbevist mot den andre siden. Albert klatret opp et berg for å guide Håvard inn mot fisken. Jeg satt og hørte på The A-team på den andre siden. Samtalen var grei;

-Den går frem og tilbake under bjørka der.
-Ser den, på veg mot meg
-Den snur, prøv en meter lengre frem og ut neste gang.
- JA!! Der sitter den. KOM med håven!!

Fluefiske på sitt aller beste

Dette er fluefiske på sitt aller beste. Jeg tror at gleden var like stor hos oss alle, helt utrolig morosomt når samarbeidet lykkes på denne måten. Fiske var sprek og samtidig som Håvard kjørte fisken røsket jeg flua av i lyngen. Typisk! 5 minutter senere låg fisken i håven og vekta stoppet på 660g. En flott fisk og den fikk navnet Surt.

Vakkert i Nivlheim – Surt og Håvard

Vi bestemte oss for å dra videre innover mot Nivlheim et område med større fisk i følge sagaen. Nivlheim er plassen for å sette nye rekorder under de riktige forholdene. Historier om fisk på over 2 kilo og enkelte skrøner forteller om 3 kilos ørreter. Et område en har litt respekt for, er fortommen min tykk nok? Skal skifte til #5 stang? For å oppsummere tankene litt kan en sitere Albert: "Aldri i livet om jeg bruker under 05X som fortom her, ALDRI!" Samtidig som vi nærmer oss Nivlheim så forsvinner skyene, vinden blir helt borte. Forhold for lange fortommer og snikfiske er optimale. Fisken er meget sky her i utgangspunktet og det skal ingenting til for å skremme den. Ikke uten grunn til at det er mye stor fisk i Nivlheim. Første vannet vi kommer til er Jupadalshullet og etter noen minutter ser vi endelig et vak inne i en liten vik. Men det er alt. En del fjærmygg ligger langs land men vi ser ikke fisk som beiter eller noen flere vak. Vi gjør noen spede forsøk uten hell. Ikke mye liv og se. Jeg tar meg en runde rundt vannet for å sjekke. Samtidig som Håvard og Albert forsvinner over fjellkanten mot Snerpedalspøysa. Jeg haster etter, for jeg vet hva som finnes der. Jeg ankommer noen minutter senere enn Håvard og Albert, prøver å få kontakt med dem. Kunne like godt kledd meg naken og malt meg i rosa uten at det hadde tatt fokuset deres. Tar meg noen minutter for å finne meg en fisk som jeg vil prøve meg på. Ser bra ut inne i en vik med noen steiner. Regelmessige vak. Sniker meg innpå og legger flua like ved et vak. Pulsen øker, en venter, har fokuset på flua som ligger der og dupper. Fjærmygg #20. Nytt vak like ved flua, nada, niks, ingenting. Etter en stund bytter jeg flue, nytt kast. Slutt på vak, ingen fisk. Noe som skulle gjenta seg flere ganger denne kvelden. Albert og Håvard hadde akkurat den samme opplevelsen. Et par kast så var det slutt på vaka. Håvard hadde fisk etter flua på første kastet men klarte ikke å kroke fisken. Anslått til å være minst 1 kilo. Ikke rart at jeg ikke fikk kontakt med dem når jeg kom frem. Vi prøvde oss på en fisk som vaket regelmessig i en strømkant uten for en stor stein men den var utenfor vår rekkevidde. Enda Albert nesten kastet ut hele snøret med #5 stangen sin.

Skulle vi klare å komme oss inn til Ginnungagap før solen går ned var det på tide å sale opp. Ginnungagap er området med selve ur-ørreten. The missing link between fiskeøgler og hvithai. En dag kommer vi å bryte 4 kilo grensen her, en dag, en dag... "Her, i dette veldige tomrommet - midt mellom lys og mørke - skulle alt liv få sin begynnelse, i møtet mellom is og ild. Langsomt begynte isen å smelte, og formet av kulden, men vekket til live av varmen, oppsto det et underlig vesen - en veldig ørret. Ørreten var bulket, og dets navn var Yme. Større kjempe skal aldri ha levd." * Bedre kan en ikke beskrive Ginnungagap, stedet hvor drømmer og mareritt blir oppfylt. Store fisker, slitte fortommer, vakuumsneller uten vakuum, stedet hvor fiskeskrøner blir skapt. Nå var vi endelig på plass. Håvard skulle prøve seg på en mindre fisk samtidig som Albert og jeg satt oppe på en bergnibbe for å sjekke hva som skjer i en tjern litt lengre borte. Vi ser to fisker som går langs land og beiter. Men vi vil så gjerne over Bifrost og bestemmer oss for å dra videre til turens siste mål. Noe som senere skulle vise seg å være en tabbe for vår del. Endelig hadde Håvard gitt opp fiske på "småfisk" under kiloen og vi kunne vandre videre mot Ginnungagap største hemmelighet, Truttahaugsvatne.

På tide med kaffe og sjokoladekake som Håvard hadde med seg. Sammen satt vi og beskuet vak etter vak over hele Truttahaugsvatne. Samtalen om Island ble glemt og diskusjonen om fluevalg og fortom var tilbake.

Etter en stund valgte vi hver vår metode, Albert med superpuppa, Håvard med den grønne fjærmyggen sin og jeg valgte en myggklekker. Noen ørreter tok i overflaten, mens andre tok noe like under overflaten. Fra hver vår kant inntok vi plassene våre, men det skulle vise seg å være vanskelig å knekke koden. Håvard forsvant etter en stund innover til tjernet som vi tidligere hadde observert beitene fisk i. Temperaturen ble lavere og "frost og tåke" kom sigende over vannet. Vi bestemte oss for å vende nesen hjemover igjen. Stangen ble demontert og satt tilbake i sekken, Albert viste om en snarveg vi skulle ta. Til all hell over en ur med tjernet som Håvard skulle til. Vi hører noen rop om vi ikke kunne være så vennlige å komme med en håv. Da ser vi Håvard på andre siden med stanga i helspenn. Skal si det ble fart i oss.

Yme – magiske minutter

Like før landingen går snella til Håvard i oppløsning og for første gang så kunne en ane litt uro hos Håvard. Men med Alberts raske og stødige håving var en over 15 minutters hard kamp over. Og verdens gladeste fluefisker var Håvard. Ny personlig rekord for andre gang i år. 1,650 kg.

Yme og Håvard – ny rekord

Her beskriver vel bilde mer en 1000 ord. Minst en av oss kom over Bifrost denne dagen. Gratulere til Håvard med ny rekord. Og fra og med i dag så blir det tidligere navnløse tjernet kallet Håvardspøyso. Yme var tatt for i dag. En perfekt dag i fjellet og en ny fiskehistorie er skrevet. Håvardspøyso

Fra Håvardspøyso denne kvelden

En samlet gjeng om et felles mål (blir alltid det når en ikke får fisk selv), Yme.

Helt til slutt så skal vi ikke ta opp diskusjonen om stangposen til Håvard. Men noen ganger så er det ikke alltid like lurt å spørre svigermor eller Jan Thomas om hjelp.

Jan Thomas – eller var det Håvard på tur?

På vegen hjem ble nye truer planlagt og nye mål blir satt for i år. Barre om våre kjære gir oss lov først..

Takk for turen Albert og Håvard.

Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.