Etter en hektisk langhelg hjemme der en liten fest, familieselskap, bedriftskamp i fotball og oppussing av loftet stod på hovedprogrammet, ble det å reise tilbake til Finse der jeg passerte for noen uker siden på min ferd sørover landet. Herfra skulle jeg nå ta bonusetappen ut til Norges vestligste punkt; Vardetangen. Den ligger nordvest for Bergen, på Lindåshalvøyen i Austrheim Kommune. Jeg regnet nå med litt vinter og en ukes mars i stort sett nye veidemarker hele veien.

Til Finse kommer man kun med tog. Benyttet noe av ventetiden på Oslo S. til et gjensyn med Oddvin Nyheims kryssord som jeg pleier kose meg med etter frokost på lørdager (Kryssord i Adresseavisens lørdagsbilag).

Kong Vinter har vært på sin første visitt her på Finse. Finse ligger på rundt 1200 meter over havet. Min rute skal nå over noen fjellpass fra 1000 – 1500 meter, så litt trasking i snø er jeg godt forberedt på.

Jeg føler meg privilegert som får vandre helt alene i disse ellers så turistifiserte områdene.

Da jeg ankom Finse i firetiden ble det akkurat passe å småjogge rallarveien til Hallingskeid turisthytte noen timer unna. Dit rakk jeg akkurat frem idet mørket senket seg over dal og nuter. Her et bilde fra morgenen etter og av en fjellstue rett nedenfor turisthytten.

Jeg har på denne etappen pakket en mye lettere sekk. Jeg baserer meg nå på mat og overnatting på selvbetjente turisthytter hele veien. Hvis du trekker en rett strek fra Finse til vestligste punkt ser du at terrenget er svært krevende med tanke på å holde seg unna trafikkerte veier. Her går dalene på kryss og tvers og dalsidene er bratte. Jeg valgte derfor å gå en runde for å holde meg i fjellet mest mulig. Værmeldingen var og usedvanlig god med garantert høytrykk i lange tider.

Byggingen av Bergensbanen var i sin tid et stort løft for nasjonen Norge. Med mange tuneller, broer og vakker utsikt hver gang dagslyset treffer togvinduet. Rallarvegen som snirkler seg ved siden av er og vakkert enten man sykler eller går. Selv var jeg helt mutters alene på denne vegen. Broen du ser på bildet brukte faktisk rallarne 4 år på å bygge. Det sier noe om prosjektets omfang.

Det er 4 veiløse stasjoner på Bergensbanen; Fra øst mot vest er de Finse, Hallingskeid, Myrdal og Uppsete. Min rute gikk til fots forbi dem alle. Mens toget her går i tunell fra Myrdal har jeg gått over et fjellpass og ser nå utover de øverste delene av Uppsetedalen. Jeg bodde her på Upsete fjellstove som var en meget trivelig plass.

Ved Mjølfjell var det en liten landhandel jeg kunne kjøpe noen forfriskninger.

Utsikt mot Lønavatnet og fjellet Lønahorgi. Jeg skal snart opp på fjellet til høyre for denne toppen som er 1410 meter over havet. Da kommer jeg inn i et tett rutenett av hytter som Voss Utferdslag og Bergen turistforening har i Vossafjellene og Stølsheimen. Ved Løne har jeg for øvrig fått diplom som smalahovespiser på en minnerik jobbtur hit for mange år siden.

Vann preger naturlig nok disse områdene der årsnedbøren er relativt høy. Her en vakker foss på vei opp mot Tvinnestølen dit jeg ankom i tussmørket.

Etter en natt på Tvinnestølen fulgte jeg stiene til Volahytta og Torvedalshytta før neste natt ble tilbragt ved Selhamar turisthytte. Ferden gikk da stedvis gjennom snødekte fjell der en jomfruelig stemning rådet med mine fotspor som de eneste. Fjellrypene her hadde nå fått helt hvit fjærdrakt og begynte å flokke seg. Gledelig nok så jeg en flokk på over 30 ryper denne dagen.

Ved Volavatnet.

Jomfruelig stemning å vandre i ensom majestet over slike vidder. Ved fjellet Kvitanosi 1433 meter over havet.

Det er rart hvordan den samme barflekk i snøen kan oppleves. På våren riktig storkoser man seg der i lyngen med sommeren i emning. Det er liksom en smak av sommer. Nå på høsten er ikke kosen over den samme barflekken der. Vi er ikke lenger fornøyd med bare en smak av sommeren. Vi trenger vel en tøff vinter først - for å forstå hvor fint det faktisk er her i barske moder Norge.

Før Selhamar får man se Stølsheimens kanskje mest kjente geologiske kjennemerke: Serpentinfjellet Raudberget. Det er en bergart jeg er godt kjent med. Serpentin er det jo mye av på Leka som er kommunen hvor navnet mitt Tørriseng kommer fra og der Norges geologiske nasjonalmonument befinner seg. Der som her er det kun enkelte arter som klarer å vokse. Bak Raudberget på bildet ser man over Sognefjorden mot Balestrand, Jostefonni og lenger til høyre selve Jostedalsbreen.

De noe spesielle fargene og den nydelige plasseringen gjør turisthytten Selhamar til et yndet turmål. Her møtte jeg en trivelig Bergenser som i likhet med meg hadde mange tema å fore passiaren med. Det ble aldri et kjedelig øyeblikk utover kvelden.

Stølsheimen kunne handlet om å bli stiv og støl. For her går man virkelig mye opp og ned med fare for ømme ledd og muskler. Men navnet kommer jo av den utbredte støl/seter- driften der fjellbeitet ble utnyttet til fulle av vestlandsbønder som drev dyrene sine hit hver sommer. Er du som meg mer enn normalt opptatt av gjengroing, så kan du spore opp turistforeningens årbok fra det året den var viet til nettopp Stølsheimen. Der refereres ganske så flott og lettfattelig til forskning rundt hvordan henholdsvis beiting og varmere klima påvirker skoggrensen i fjellet. Den samme årboken har for øvrig flere høydepunkter da de og har hentet inn forfatteren Henrik Langeland til å skrive enkelte kapitler.

Typiske landskaper i Stølsheimen med relativt bratte fjellsider og fjell på fjell på fjell. Ser her sørvestover og dalen helt i forgrunn er Modalen ved Steinsland.

Natt ved Vardadalsbu. Om bildet ikke er klart kommer stemningen disse nettene likevel godt frem.

Siste natten i fjellet ble tilbragt på den overfylte Kalvedalshytta. Det var helg, høstferie og et fantastisk vær. Som alltid trivelig, men jeg måtte sitte litt for meg selv ute på trammen og se på stjernene. Et stjerneskudd passerte uten nye ønsker fra min side. Jeg har jo nå fått oppleve en av de store livsdrømmene mine med en hel sommersesong ute.

Dagen etter kom jeg over det siste fjellpartiet og kunne skue vestover mot turens endelige mål og vårt vestligste fastlandspunkt; Vardetangen. Det ligger bak den travle havnen og oljeraffineriet ved Mongstad. Riktignok skulle jeg først ned til bygda Nord- Kvingo og så gå rundt hele Fensjorden/Austfjorden på veg. Jeg har dermed fortsatt en og halv dag igjen.

Vegetappen gikk stedvis gjennom flotte kulturlandskaper der mange av småveiene bød på skikkelig «Postmann Pat- følelse». Har du sett barne- tv filmene om han, så forstår du hva jeg mener. Smale svingete veier, steingjerder, flotte beitemarker og idylliske hus og hager. Siste natt ble tilbragt på hotellet i Lindås som hadde det betegnende navnet Westland. Derfra ble det en frydefull mars ut til endepunktet for mitt store men akk så lille eventyr.

På Vardetangen er det både tilrettelagt tursti, gjestebok, infoplakat, steinvarde og en merkestein for å markere severdigheten.

Etter 3360 kilometer er prosjektet nå fullført. Med samme jakke og hatt som på hele turen. Det skal bli godt for hode og kropp å komme hjem og gire ned til en normalisert hverdag. Etter 136 dager og den mest intense perioden jeg nok kommer til å oppleve i livet. Inntrykkene er massive, og hodet har til tider gått på høyspenn. Det har vært et ambisiøst prosjekt å rekke i løpet av en sommer. Og selvsagt spesielt å stå helt alene i alle valg over såpass lang tid. Å angripe enhver utfordring, tenke positivt og stadig bearbeide usikkerhetsmomenter der fremme. Men å leve etter et så tydelig mål med klare rammer og så lykkes føles ekstremt tilfredsstillende. Det er noe jeg unner alle å oppleve – og noe som faktisk gir mye mening i tilværelsen. Jeg har fått sett så mye og hatt det skikkelig fint hele veien. I tilllegg har jeg kunnet kjenne kroppen fungere dag etter dag. Med lange marser, i all slags vær og en sekk som fra starten har vært min sanne venn.

Jeg takker herved alle kjente og ukjente lesere av denne bloggen. Det kommer nok et etterord, men for øvrig er dette nå slutt. Fortsett gjerne å sende kommentarer som kan berike innholdet i de ulike innleggene. Det vil jeg sette umåtelig stor pris på. Selv om dette nok er noe mer komplisert enn facebook – så vil fjellogfiske være min minnebok og samtidig ligge til inspirasjon for sjelevenner med lignende interesser eller drømmer…

Jeg har alltid likt å leve – vil helst slippe tv – alltid likt å leve – og å blø

Nå kan høsten komme. Som Hyldbakk sier det i sangen Vårsøg; "Då ska eg takk for sommarn som eg fekk…"