Før fruen forlot meg ved Haukeliseter rakk hun å kjøre meg til Røldal slik at jeg kunne handle inn forsyninger og legge igjen noen kart til Staffan som nå har startet sin Norge på langs ferd i motsatt retning. Han skal bruke et helt år ute og er nok enda flinkere blogger og mye bedre fotograf enn meg. Besøk han gjerne på www.staffansandberg.se. Selv var jeg fornøyd av å få den vakre stavkirken i Røldal på et bilde innhyllet av mystisk tåke.

Ved Haukeliseter ble det gode tips om ferden videre fra en erfaren traver i disse trakter. Hver sommer går han ferden motsatt vei som meg fra Sirdal til Haukeliseter. Og på vinteren samme vei som meg på ski. Det er flott å møte slike folk.

det er sjelden at man får følelsen av å måtte gå over et fjellpass som cowboyene måtte i bøker fra jeg var ung. Men opp fra Kjelavann og gjennom turistskaret føles det nesten litt sånn.

Fra tiden jeg bodde i Stavanger husker jeg turistforeningen der hadde spalten «Så du det – eller gikk du forbi» i medlemsbladene. Vet ikke om spalten eksisterer lenger. Men motivet her er vel et slik. Steinkatt eller puma må det være.

Jeg tok ikke sjansen på å gå over snøbroen her. Gikk i stedet oppstrøms og fikk se under snøen der bekken hadde gravd en nydelig isportal. Vakre formasjoner idet sommeren snart tar helt overhånd.

Gjett hva dette vannet fullt av holmer heter. Fra en svipptur innom Holmavasshytta før jeg finner en teltplass lenger sør.

I høyden i disse trakter er det en vurdering om et lønner seg med snarveier eller ei. Jeg vurderte det som greiest å følge turistløypene og ikke gå meg inn i Dyraheio mot Steinkilvatnet. Med det valget blir jeg straffet med litt opp og ikke minst ned- passasjer i terrenget helt ned til 600 m.o.h. før det går opp igjen.

Nede ved Gaukstølen møtte jeg et meget trivelig pensjonistpar som spanderte øl til en tørst vandrer. Jeg fikk og mye interessant lokalkunnskap om steder i området. Blant annet lurte jeg på hvordan noen kunne kalle stølen sin for Skitstølen som det het litt lenger oppe. Skit eller sket betyr bratt kunne de fortelle.

Jeg gjorde lite forberedelser før turen. Prøvde å være tilstede 100% både hjemme og på jobb. Tror jeg lykkes bra med det. Jeg regner meg Imidlertid som robust nok til å takle det meste. Har vært ute i alle forhold før. Jeg trenger ikke mye - og lar meg ikke stresse. Det eneste på turen jeg nok ikke var forberedt på, var hvor sterkt inntrykk folk skulle gjøre. Som med dette pensjonistparet. Jeg hilste god dag idet karen drev med vedlikehold på hytta. Jeg så han veide meg. Etter hvert fant han det interessant nok å avbryte arbeidet og ta en skikkelig prat. Så tilbød han både kaffe, bokkøl eller pils. Jeg veide nok han på samme måte. Slikt er ofte gjensidig. Det var en sann fryd å sette seg ned på sagbenken og prate om det som kom flytende ned fra heiene. På ferden videre sendte jeg vennlige tanker tilbake mot den idylliske Gaukstølen.

Her er vel den steinen som har gitt dalen sitt navn. Kirkesteindalen

Etter å ha hatt litt mer næringsrike bergarter rett sør for Haukeliseter er jeg nå i det bokstavlig talt steingamle og næringsfattige grunnfjellet. Slik vil mye av Langfjella sørover være før de bukker i havet ved Lindesnes.

Blåsjø er regulert med svært mange demninger og selv om det kommer 2000 mm nedbør i disse traktene kan Blåsjø spare et par år med vann før det slippes ned i kraftverkene når behovet og da også prisene er størst.

Her ligger et stort statseid område som kalles Njardarheim Veidemark. Det var den friluftsinteresserte forretningsmannen Heiberg som kjøpte opp disse steinmarkene først på nittenhundretallet. Han ansatte umiddelbart folk til å ta ut rovdyr Med jakt og giftåte i tillegg til å hindre tjuvjakt. Hans mål var å bringe reinstammen her opp til 50.000 dyr. Samtidig satte han opp flere sagnomsuste jakt- og fiskebuer og startet en omfattende turisme for Europas rike eventyrere. Reinstammen ble faktisk stor og prosjektet hans gikk lenge bra. Men verdenskrigene og nedgangstider slet på dette råflotte liv. Til slutt solgte han hele området til Quislings regime under 2. Verdenskrig. Dermed fikk stedet det noe ariske navnet Njardarheim. I dag kan hvem som helst bo i enkelte av Heibergs hytter som er overdratt til turistforeningen. Reinstammen er i dag på et nivå langt unna Heibergs tid, der jakten nå for det meste er forbeholdt lokalbefolkning fra dalene på alle sider.

Heiberg bygde hyttene robuste for å tåle alle vær og tidens tann. Jeg anbefaler deg en titt her ved Heibergtunet Storevatn, eller de andre Heiberg- hyttene i området. Det er for øvrig flotte fiskevann her på alle kanter med både ørret og stedvis utsatt Kanadisk bekkerøye som vi har fisket tidligere her på fjellogfiske.

Da jeg trengte forsyninger, og tåken skulle ligge i de høye partiene valgte jeg å endre ruten noe. Å ikke gå høyt og øst, men gå nedom fjellbutikken i Ådneram øverst i Sirdalen. Det var fredag og jeg møtte stadig nye sjelefrender på vei inn i fjellet på rype-, reinjakt, vandretur eller fisketur.

Denne steinbrua og en orrhane i lia bak var av høydepunktet på etappen fra Sirdal og over mot Ljosland. På turisthytta Kvinen var det rimelig skittent med muggen lukt på kjøkkenet da jeg var innom til lunsj. Stiene inn hit var og svært gjørmete og i mye urydďig terreng som ikke frister til noen snarlig gjentakelse. Da var det triveligere på neste krypinn Lakkenstova der jeg delte hytte med blide sørlandske familier på helgetur.

Nok et Holmavann på ferden.

Jeg må nesten legge inn en reklame for stedet Eikerapen der de nå satser stort med nytt turistanlegg. Idet jeg begynte å se etter en teltplass i kveldingen fikk jeg se et resepsjonsskilt og en kar som satt bak et vindu. Jeg gikk inn og ymtet frampå om at jeg var en enkel vandrer på jakt etter ly. Da ville han straks spandere en overnatting. Etter hvert fikk jeg presset prisen opp i 100 kroner. Det endte med at jeg fikk slengte en 200- lapp i neven på karen idet han viste meg frem til en fullt utstyrt hytte jeg fikk ha helt for meg selv. Når folk er så greie så må de i alle fall få belønning er min filosofi.

Fra Eikerapen ble det utelukkende vei i retning lindesnes. Jeg så faktisk 3 huggorm i veikanten underveis. Denne var klar til hugg så jeg gikk ikke så nære som jeg burde for bildets skyld. Fra Eikerapen gikk jeg 6 mil til Lyngdal ene dagen og deretter en halv dag ut til Lindesnes.

Veien bød ellers på trivelige bygder, kulturlandskap og dyr på beite.

En vannvittig følelse har bygd seg opp i kroppen underveis på siste dag. Ved synet av fyret bruser det i alle kroppens nerver. Da jeg var på Norges nordligste fastlandspunkt; Kinnarodden, kunne jeg skue østover mot Slettnes fyr. Nå skulle jeg ut på sørligste odden og skue mot Lindesnes fyr. Og bak meg har jeg da gått hele langfjella som jeg har hørt så mye om siden geografitimene på skolen og i NRKs værmeldinger.

De som kjenner meg vet at jeg lett tar til tårene både ved triste, høytidsstemte og gode opplevelser i eget og andres liv. Nå var ikke fritt for at øynene ble våte idet jeg karret meg ut til den sørligste odden, skuet utover Skagerrak med en frisk bris midt imot. Denne klippe som har stått der fast i sjela hver dag i 123 dager til fots. Og før det ligget i bakhodet mens drømmen om Norge på langs lå i årevis og modnet i tankene. Symbolsk nok er det nå 27.september og ikke mange minuttene til restene av stormen Karl møter land her idet min vanvittige utesommer går mot slutten.

Jeg var nok klart mest fotogen bakfra idet hovedmålet er nådd ved vårt sørligste fastlandspunkt; Lindesnes. Jubelen bruste gjennom hele kroppen og tårene rant. En drøm gjennom mange år er jaggu realisert etter å ha gått 3064 kilometer fra øst – nord – sør kun i Norge og stort sett hele veien i villmarka høyt til fjells.

Riktignok gjenstår en etappe fra ruten min ved Finse og så ut til vestligste punkt, men etter noen hviledager blir det bare en koselig bonus gjennom vakre Stølsheimen.