Høsten begynner nå å prege turen med mørke netter, gulnede myrer og mer ustabilt vær. Her med måneskinn i fjellene øverst i Nesådalen...

Som alltid blir det ufortjent rask omtale av noen utvalgte stede langs ruta. Jeg rekker ikke beskrive alt her i en kort oppsummering. Etappene som beskrives her er en heftig omvei vestover begrunnet av to forhold: Jeg ønsker å gå i nye områder og har tidligere gått i de østlige strøk sørover. Områdene jeg nå begeger meg inn i vil om noen år være mye forandret. Her kommer ny hovedkraftlinje og mange vindparker som vil forandre naturlandskapet her dramatisk. Jeg ønsker å se områdene med egne øyne i en helhetlig mars, og samtidig dokumentere litt før utbyggingene tar til.

Det gamle gruvesamfunnet Skorovas ble startpunkt for denne etappen. Her har investoren Ola Mæle store planer for å bygge et feriemekka som skal snu utviklingen i rett retning. Her er det nok snø, ingen akutt fare for gjengroing og flotte fjellområder på alle kanter.

Fra Skorovas ble det en kort tur opp på fjellet. Det går en gammel gruvevei opp. Etter den er man der i fjellheiene med eventyret foran seg.

En Nordlandspils må drikkes opp da jeg nå er ferdig med Nordland og befinner meg i Nord Trøndelag.

Å gå i disse heiene er flott. Og i fint vær kan man nyte dagene lettkledd og i godt humør. Jeg møtte og en annen trivelig kar med telt og fiskeutstyr inne ved et vann her. Det ble en hyggelig prat om livet og gamle og kommende fjellfiskeeventyr før ferden gikk videre for egen del.

Fjellene mellom Skorovas, Lierne og Grong er et eldorado for fiske. Her har man flott ørret og røye i et utall vann du kan ha helt for deg selv. Her et litt mislykket ørretportrett i solsteken

På veg ned fra fjellet gikk jeg innom den gamle fjellgården Berg som ble fraflyttet på 1970- tallet.

Ved den nå nedlagte fjellgården Berg stod dørene åpne. Her har det vært jevnt forfall siden siste beboere forlot stedet i 1970. Inne på kjøkkenet stod det en gjestebok som faktisk var rørende å lese i. Det var nemlig ei flott beretning av ei som hadde med seg den siste gårdskona på Berg opp hit for første gang siden 1970 da hun forlot stedet. Hun beretter i gjesteboka hva den eldre kona gjør og tenker under sitt besøk. Til slutt oppsummert med et utsagn fra henne:

«Enn så mye for, som bare står, sånn… (for=gress)»

Jeg tar meg i å kikke ut på de frodige jordene, der naturen forlengst har tatt over, og prøver å se for meg hvilket liv det var her en gang. I dag ser vi nok ikke den store matverdien i gresset, men registrerer bare at mye av landet vårt gror igjen.

Fra Berg kan man følge nesten utelukkende skogsveier en mil i retning Formofoss og E6 lenger vest. Det var det jeg gjorde før jeg kom ned på veien langs Sandøladalen. Jeg skulle nå bort til Heia gjestegård der fruen henter meg for en etterlengtet hviledag hjemme i Trondheim.

Fra Heia Gjestegård ble det å gå vestover og inn i Bogn Fritidsområde. Her er jeg ikke langt fra Reinsjøen og skuer utover Bangsjøene.

På tur er kartlesing og steder og navn en viktig del av hverdagen. Navn som både kan være informative og morsomme. Hva med disse høydepunktene fra denne etappen: Stortissvatnet. Fremre Pissbekkvatnet, Rompvatnet, Dansarmyra og et sted det krydde av navn med brennevin i seg. Her ville nok flere av mine bekjente blitt veldig fornøyd. Det var Brennvinshaugen, Brennvinsvatnet, Brennvinsskaret. Da Brennevin er det letteste å bære, har også jeg med litt i sekken. Det blir en gammeldags karsk i ny og ne. Det hjelper visstnok mot mye. Og i fraværet av broderen må jeg i slike stunder holde ved like familietradisjonen med en liten joik og vuggende dansing over fjellviddene.

Gjennom Bogn fritidsområde var det stor aktivitet. Her er det nå vegopprustning, skogrydding og klargjøring for monstermaster i den nye kraftlinjen fra Namsos og ned gjennom Fosenhalvøya. Det er mange hytter i området og landskapet preges av skog, myr og fjellknauser. Statsskog er en stor grunneier her og enkelte av elvene er lakseførende. Jeg hadde relativt lange dagsmarser her og hastet ivei i retning Namdalseid og senere Fosenhalvøya.

Har både en bror og min mor boende i området så de kom innom og hentet og bringte meg den ene dagen. Dermed ble det litt bløtkake og samvær med folk jeg ikke har sett på en god stund. Deretter var det klart for selve Fosenhalvøya. En halvøy som jeg alltid har hatt et sterkt forhold til. Det begynte kanskje med at jeg skrev en regionstudie om Fosen på skolen. En studie skrevet i kompaniskap med fjellogfiskekompis Mollan. Senere gikk vi som 16-, 17- åringer Fosen på langs fra Flatanger i Nord og sørover midt langs halvøya. Planen nå var å krysse denne ruta og gå en vestligere ferd sørover til historiske omgivelser ved Austrått. Etter denne turen tror jeg alle steder på Fosen er besøkt for min del. Det har vært utallige fjell-, padle-, hytte-, ro-, og skiturer hit. Artig det, for en oppdagersjel som min. Ferden inn på halvøya gikk denne gang inn til Almli. Herfra går det en flott sti til Rundhaugvatnet før myrene og fjellet tar helt over. Et tungt terreng normalt. Men selv er jeg nå såpass sprek at jeg kan ta høye kneløft dagen lang. En herlig følelse etter tiår med kontorkropp.

Der stien slutter og fjellet tar til oppe ved Rundhaugvatnet kan man gå gjennom selve fjellporten.

Utsyn ned i den flotte Esplingdalen mellom Bjørnaheia og Fosenhalvøyas høyeste fjell; Finnvollheia. I bakgrunnen det regulerte vannet Holden hvor mange har hytte.

Nede i Esplingdalen var det flotte myrer og mektige grantrær. Midt imellom noen av de sistnevnte kom jeg innom en storfuglfamilie. Den ene etter andre tok til vingene i de tette kjerrene. Nesten naturstridig at disse kjøttklumpene er nødt å bruke vinger. Jeg telte 10 før skogen atter stilnet rundt meg. Herfra gikk turen i jevn stigning opp til Finnvollheia som med rette kan kalles Fosenhalvøyas tak med sine 675 meter over havet.

Fra Finnvollheia er det en times mars til en annen topp man som trønder bør ha besøkt; Dåapma. Her har samene reinen sin, og her var det i sin tid store demonstrasjoner mot det planlagte skytefeltet på Nord- Fosen. I senere tid er og forslag om Nasjonalpark her blitt fremmet, men for meg ser jeg ikke helt at storheten er stor nok her i dag. Det er for mange hytter og inngrep i randsonene til at dette vil gi noe helhetlig nasjonalparkfølelse. Da ville nok heller en kystnasjonalpark i en av heiene lenger vest vært mye mer unikt i Europeisk sammenheng. Enten den nordligste mellom Øyenskavelen inne ved Sjøåsen i Namdalseid og ut til havet ved Halvikneset i Osen. Eller i områdene ved Roan eller Storheia sør for Åfjorden. De to siste skal jeg nå gå gjennom. For de sistnevnte er nok nå toget gått da det her kommer vindparker som vil dominere landskapsbildet på begge steder. Nå er ikke jeg av de som ensidig er en forkjemper for naturen. Jeg ser både den industrielle iveren, og den lokale nytten av all aktiviteten utbyggingene vil gi for regionen. Men i mitt hode ville jeg priset naturen mye høyere, og dermed fått vindturbinene flyttet til kulturlandskap rundt på halvøya slik som Ørlandet, Valsneset vindpark osv. Mindre vind og en del støyplager som måtte håndteres, men det må ha vært mulig på noe vis og ikke ta bort de sørligste kystvillmarker man har i hele Europa. Prisen er rett og slett for høy. For meg er altså verdien av f.eks Storheia mye større enn for Frognerparken eller Langøya ved Langesund. Men for forvaltningsapparatet er det motsatt. På den måten har altså veilederen for plassering av vindparker slått fullstendig galt ut. Den sier nemlig at de skal plasseres der det allerede er eksisterende infrastruktur og ikke her i våre sørligste kystnære villmarker.

Utsikt fra den myteomspunnede fjelltoppen Dåapma (644 moh) og utsyn mot Finnvollheia i bakgrunnen

Her ved Skurven kom det plutselig frem en stripe med røde bergarter i artige klippeformasjoner. Kanskje dette er selve Skurven. Jeg tok meg i å tenke på hvor alle indianere er blitt av. Da jeg var liten krydde det av de når jeg var med lekegeværet i slike rødlige klippeområder. Nå var jeg helt alene her. Som den siste Mohikaner. Følte meg litt skral da jeg på min hviledag i sivilisasjonen nettopp fikk servert ildvann av blekansiktene. De klarte og å smitte meg med en eller annen sykdom fra siviliserte strøk. Nå gikk jeg her og hostet litt for meg selv.

Her ved Storheitjønnin krysser jeg eget spor fra Fosen på Langs turen for noen og tyve år siden. Høsten gir nye lys og blå timer.

Her står jeg ved Sålakroken øverst i Lonin i et typisk Fosenlandskap.

Pause med litt mark- og duppfiske ved Gaupkolltjønna i Roan Kommune

Hele dette området øst for Skjørafjorden er kjempeflott for fjell og fiske. Det er relativt mange hytter ved vannene her inne, men forøvrig ser man ikke mange tegn etter folk og ferdsel her. Å knekke alle fiskekodene her ville nok tatt uker i et mylder av vann og vassdrag.

Utsikt ned mot Storelvvatnet

Etter noen siviliserte områder en bit ble det å gå opp på Storheia. Jev valgte å gå opp skogsveien fra eidet mellom vannet og fjorden ved Mørre. Deretter opp på de høyeste toppene og hele fjellområdet over mot Gjølgavatnet lenger sør.

Fra en av Storheiatoppene. Her var skiltet uten budskap...

Naturopplevelsen rundt Lonene på Storheia blir nok en annen om noen år når veier og vindturbiner vil dominere landskapet.

Fra Storheia var det å rusle noen mil til Fosens sørligste utposter. Ved ankomst til Autstråt stod min tidligere turkamerat Sigmund (fra etappe gjennom Troms) klar med en robåt. Han mente det ville være juks å ta ferga over fjorden. Dermed ble det en trivelig rotur som avslutning på Fosenhalvøya. Ute på fjorden fikk vi og øye på noen hvaler og kunne virkelig nyte ferden over til Agdenes som er odden bak meg på neste bilde. Her starter neste etappe med litt kronglete terreng før man er inne i jevnlige turistforeningsstier og hyttenett i retning Lindesnes.

Min bror Thomas og kompis Sigmund hadde fått fraktet en gammel Nordlandsbåt til Austråt helt sør på Fosenhalvøya for kryssing av Trondheimsfjorden. Må takke for jobben og omtanken. Det er jo litt større stas å krysse ved egen hjelp enn ferge når man tross alt skal gå hele landet på egne ben. Her er vi snart i land ved Agdenes i bakgrunnen.