Etappen startet med en 25 km tur fra Altevann i retning Lappjordhytta. Først langs et litt gjørmete firehjulingsspor. Dalen bølger sakte i motbakke innover, og etterhvert åpner vider det seg ut. Her ble det vakrere og vakrere. De siste kilometrene ned mot hytta var magisk, der man vandrer langs en fjellhylle med små fjellvann under seg, og en og annen rein som løper omkring. Selv var vi så heldig å ha noen tåkedotter som og spisset stemningen ytterligere. Ned mot Sørdalen ble det mer og mer flora å nyte synet av. Tåka hindret synet av Lapporten borte i Sverige men vi kunne i alle fall se Tornetrask – den store innsjøen som ble brukt til frakt av jernmalm før Ofotbanen kom i drift.

Skal man lese seg opp på dette fantastiske området som i dag utgjør nasjonalparken Rohkunborri på norsk side så vil jeg anbefale boken Natur, tanker og mennesker i grenseland skrevet av Hans Prestbakmo. Den enorme canyonen i Sørdalen på norsk side med det samiske navnet Boldnogorsa (haugkløfta) ble dannet for over 9000 år siden da den store innlandsisen rant vestover gjennom dalen og ikke ned mot Tornetrask som jo ligger 70 meter lavere. Det er bare å drømme om de enorme vannmassene som her skapte landskapet. Boken beskriver også de 213 fangstgropene som utgjør et massivt reinjaktsystem fra svunnen tid. De øverste 7 km av dalen ble skapt av den siste istiden og er en canyon som heter Boldnoavzi/Boldnogorsa (haugdalen/haugkløfta). Her er det 70 meter over Tornetrask, men likevel rant altså enorme vannmasser hit og ut i Atlanteren inntil for 9000 år siden og ikke motsatt ned mot Østersjøen.

Hvor mange arter kan du telle her?

Øverst i Sørdalen er det enormt frodig og urørt. Som vandrer fra Lappjordhytta og på norsk side sørover er man virkelig for seg selv. Her er det sjelden noen orker gå. En mektig opplevelse selv om tåke og regn gjorde dagen rimelig tung etter hvert. Skal man ta denne turen sørover på norsk side av grensen må man være godt fjellvant og ha med telt og forsyninger. Belønningen er urørte landskaper og etter hvert svært barske forhold.

Kari nyter ikke alle delene av denne dagsetappen. Men med alt av utstyr for en ukes mars i fjellet er teltet mulig å slå opp de fleste steder om vi vurderer forholdene for kritiske. Og i morgen er det meldt sol fra skyfri himmel.

Den merkeligste og kanskje skumleste opplevelsen på denne krevende marsen var vannet nordøst for Gorzajavri. Her er enten kartet tegnet feil, eller så er det snø og isoppstuvning som gjorde at avløpet rant østover og ikke der det var tegnet inn på kartet. Det gjorde oss veldig i tvil når vi plutselig så en elv med store snøkanter der det ikke skulle være elv. Ved å gå nærmere vannet fant vi et OK vadested ved siden av en snøbro. Vi valgte sistnevnte og kom oss helskinnet videre. Men nå var vi dyktig slitne. Gjennomvåte og kalde også, idet vinden og regnet økte i styrke.

Regnet og tåken ble etter hvert så intens at det ble å slå opp teltet oppe på en fjellhylle rett over vannet Gorzajavri. Her er vi da rett før nedstigningen mot Stordalen som går opp fra Bones i retning svenskegrensa der Stordalshyttene ligger. Bildet er tatt på morgenen etter idet tåken er i ferd med å lette.

Ned mot Stordalen er høydekurvene tettere enn strekkodene på butikkvarene. Men det er mulig å finne farbare passasjer flere steder. Vi valgte å gå ned i juvet fra Gorzajavri. Det ble nydelige utsyn på vei ned selv om knærne ikke elsker slike passasjer.

Fra nedstigningen mot Stordalen. Her ser vi nedover dalen i retning Bones som har veiforbindelse med en stikkvei mot E6 lenger vest.

Nede i Stordalen ble det lunch på Stordalsstua som er en selvbetjent turistforeningshytte. Derfra ble det opp i heiene igjen. Kari hadde en viss frustrasjon over disse tunge veivalgene men noen prinsipper må man ha i livet. Da vi kom i høyden ble det vakre utsikter i alle retninger. Nå kunne vi og skimte Lapporten i det fjerne og disse tvillingtoppene som nok er best å ses fra akkurat her vi er.

Disse grensefjellene markerer skillet mellom Troms og Nordland fylke. Vi er straks ved riksrøys nr 268. Idet vi bikker kanten kan jeg markere en annen milepæl med runding av de første 1000 kilometer på dette eventyret på kryss og tvers av landet vårt.

Idet vi passerer riksrøys 268 og starter en ny krevende nedstigning er vi i Nordland fylke. Herfra ser man Bjørnfjell på både norsk og svensk side. I vest ser man lofotveggen og sørøstover som vi ser her ruver mektige fjell på alle kanter.

Når man kan nyte frokost slik med sol og 20 grader er teltlivet godt å leve. I bakgrunnen nedstigningen fra riksrøys 268 der vi gikk ned på venstre side av fossen sett herfra. Vi telter her en kilometer nord for Holmvatnet.

Så var vi ved europaveien ved Bjørnfjell og fulgte den et par kilometer før vi startet på Rallarveien i retning Katterat. Her er det flott å både sykle og gå i mektige omgivelser med svært mye historie. Både eventyret med gruvedrift i Kiruna, Historien om Svarta Bjørn, byggingen av Ofotbanen og ikke minst de dramatiske dagene i starten av andre verdenskrig da tyskerne faktisk ble sendt på retrett hit i slaget om Narvik.

Jag er Rallara Svensson, glømt av alla, snart er jag for gammal - men frågar du meg så har jag aldrig glømt meg sjalv. Slik heter det i Knutsen og Ludvigsens sangtekst. Mon tro om rallarne som oss kunne nyte godvær innimellom på vei mot lønningsutbetaling nede ved Vokterboligen som vi var på vei til her.

Vi hadde begge litt såre bein og i glovarmen ble det en god ide å ringe turistforeningen for å mulig leie Vokterboligen for en overnatting i luksus. Det viste seg å være ledig og dermed var vi sikret en skikkelig god natts søvn der rallarene fikk utbetalt lønning i gamle dager. Idet vi åpnet døra kom tordenværet og himmelens sluser åpnet seg. Nok en gang spiller villmarksgudene på lag.

Dagen etter lå tåken tett i hele Rombaksbotn. Vi så lite foran oss på biten fra Vokterboligen mot Katterat og videre opp mot Hunddalen.

Inn Hunddalen går en fin anleggsvei til Norkrafts lille dam og inntak der stier deler seg. Underveis lettet tåken og etter lunch ved dammen valgte vi veien mot Lossihytta (Losihytta) og kunne nyte mektige fjell i alle retninger.

Inn i Narviks fjellverden sørover er det høye topper. Som her de syv søstre i form av Sealggajiekna der høyeste topp er 1893 moh. Det er fattige 23 meter lavere enn Oksskolten som er Nord- Norges høyeste fjell.

Her ble det vandring i nedrekant av isbreene ned fra Rienatcohkka som har høyeste topp på 1588 m.o.h. Flotte omgivelser og etter dette en litt trøblete nedstigning på løse steiner ned mot Lossijavri der vårt mål for dagen Losistua lå.

På Losistua sitter jeg nå og skriver ferdig etappens blogginnlegg, mens fruen slapper av etter drøye 32 kilometer til fots i dag. I morgen torsdag blir det å gå ned til Skjomen og derfra ta buss til Narvik fredag for å hente et depot som broderen har lagt igjen. Der forlater fruen meg og jeg er atter alene etter hyggelig selskap tre uker i strekk.

Det har vært flott å kunne dele opplevelsen av disse fantastiske fjell med min kjære Kari. Snart er jeg atter alene i lignende omgivelser på vei mot Sulitjelma.

Planen fremover er å starte opp igjen fra Skjomen lørdag 16.juli ca 10 dager før skjema. Derfra blir de to mest krevende etappene på hele ekspedisjonen. Er det mulig å krysse alle fjell i Norge og dukke opp i Sulitjelma like hel? Med meg har jeg alt jeg trenger for en par-tre uker og en oppblåsbar båt for kryssing av vassdrag på rett side av grensen. Det blir spennende å se – og sikkert lite oppdateringer herfra da dekningen er dårlig. Min kompis Mollan som legger ut disse blogginnleggene er og på ferie og har skumle planer om å lure storfisken i Børgefjell lenger sør i Nordland...