Min bror Roger som og er sterkt delaktig på fjellogfiske opp gjennom årene ble min turkamerat på denne etappen. Sammen gikk vi tirsdag kveld den 5.juli inn Rostadalen der Sigmund og jeg avsluttet forrige etappe. En taxi hit fra Bardufoss koster sine kroner, men det er det verdt for å få slippe frem og tilbake til samme sted. Vi satte igjen Roger sin bil i Bardufoss. Fruen Kari skal så hente den og møte oss med bil ved Altevasshytta. Det er en mars på omtrent 93 km og kun 3,5 dag til rådighet. Det måtte bli sånn når Rogers ferie er knapp og i tillegg inneholder kjøring til og fra min rute. Vi hadde drøm om å få sett mye av Øvre Dividal Nasjonalpark, og kanskje lure noen av monsterfiskene som bor her inne.

Harerug er en av våre spiselige fjellplanter. Den krever næringsrik kalkrik grunn og sånn sett trives den svært godt i disse traktene. Før ble røttene brukt i matveien. Det er og mulig å spise knoppene (de hvite). De smaker som nøtter.

Det var mye nedbør, litt vind og tåke helt til siste dag. I slikt vær er det ikke så mye å se i horisonten. Men tvert imot blir man interessert i det som gror på bakken. Flere steder i nasjonalparken er det kalkrike bergarter som gir flott flora og gode vekstvilkår for alt liv. Det er bare å finne et bilde av en røye fra indre Troms så ser du hvor feit og fin den er. Kanskje skulle vi selv lure en sånn på turen.

Boltiten er en rimelig tillitsfull kar. Det har hendt at fjellvandrere til og med kan sitte ved siden av den mens den ligger på reiret. Og hos Boltiten er det hannen som står for rugingen.

Det ble et par harde dagsmarser på 4 og 3 mil. Og i tillegg rakk vi og å fiske på disse dagene. Det vitner om at broderen er sprek og klarer å henge på en milsluker som jeg har blitt den siste tiden. Her inne og i slikt vær er det like greit å følge turstiene som Troms Turlag har opparbeidet. Det gir enkelte broer og greie vadesteder der elvene brer seg ut. Underveis bodde vi på Rostahytta kvelden vi gikk inn. Deretter på Dividalshytta, og så til Vuomahytta før vi endte ferden på Altevannshytta.

Selv om stiene er godt tilrettelagt i disse traktene er det enkelte elver som må krysses uten bro som her fra Skaktarelva.

Selv om det regner er det en nytelse å gå i deler av Dividalen. Her er det ikke rart bjørnen trives

Vi gikk litt hardt for å konsentrere fisket rundt Vuomajavri som vi vet har stor røye. Her ble en hel kveld fra 8 – 2 brukt uten annet enn 1 napp fra en røye på rundt 8 hekto som slapp etter noen plask i vannflata. Og morgenen etter ble brukt her uten resultat. Men vi vet nok til å en dag vende tilbake med litt bedre tid. Siste hele dagen den 8.juli kom det litt sol og tåken forsvant. Dermed kunne vi begynne marsen videre med litt fiske i vassdraget oppstrøms Vuoma. Her bet etter hvert de mindre røyene godt. Det varierte i størrelse men ble en 10 stk rundt 2 – 4 hekto. Fin fisk til Rogers ettertraktede fiskesuppe.

Det er dette mange søker i disse trakter. Vakre omgivelser, godt vær og røyefiske. Her lander Roger en på 0,4 kg. De større uteble tross iherdig innsats på de beste steder

Samene har rein her og det spesielle at det er svenske samer som her regjerer etter noen beitekonvensjoner fra gammelt av. I prat med noen lokale fant vi ut at enkelte irriterer seg over rettighetene de har med utmarkskjøring og uvettig garnfiske i mange vann.

Selv nøt vi dagen opp dalen fra Vuoma før vi kom inn i en steinørken til ned mot Gaskashytta som ligger i liene over Altevann. Herfra var det bare å beinfly det siste strekket mot Altevasshytta. Her kom vi frem fredag kveld. Fiskesuppe ble fortært og så kom fruen Kari med hjemmebrygget øl fra sin onkel i Tromsø. Takk for den. Det smakte supert.

Etappen ble avsluttet ved Altevasshytta der det oppdemte Altevannet ligger. På en pause i lyngen noen hundre meter unna ser vi tilbake på en flott tur i områder vi helt sikkert vil søke tilbake til.