Denne etappen avslutter eventyret Finnmark som nå har vart i en måned. En måned med blandet vær, fravær av mygg og ellers store opplevelser i ødemarker helt uten folk. Nå tar et annet mektig fylke over på min ferd sørover. Troms…

Fra Suolovuopmi går det en del skogsveier. Jeg fulgte en av de opp på fjellet før jeg dreide ut i villmarka. Der ble det å traske på tvers over myr, hauger, lyng og elver. Noe som stort sett gikk bra. Selv med heftig vannføring som nå etter en del regnskyll så er det greit å vade disse elvene på vei mot Reisadalen. Absolutt ingenting å uroe seg for. En vading av elv og så et lite bad med leirplass ved elva er ypperlig. Her er ofte bålplasser man kan gjenbruke og ved til et lite kveldsbål. Ene dagen var det ikke en elv men et dypt avlangt vann jeg kom til. Midt i myra. Her skulle altså villmarksgudene straffe meg med vassing i myr og kratt en kilometer ned til nærmeste mulige kryssing. Jeg slengte av meg sekken og tok et kast med fiskestanga. Første kast og napp fra en sprek røye på mellom halvkiloen og kiloen. Gudenes belønning var vel fortjent og fornøyd kunne jeg rusle bortetter myrdraget og over elva.

Senere i et stort våtmarksområde satt det en stor fugl på en haug. Først var jeg sikker på det var en snøugle men da den lettet så jeg at den nok var mer fargesprakende. Kanskje en jordugle dette selv om kamera ikke er godt nok for slike bilder med fugl mot horisonten. Er dette en jordugle mon tro?

Jeg hadde en kompis ventende på meg i Reisadalen og gikk rimelig fort med to overnattinger mellom Suolovuopmi og Nedrefoss. Der venter og en mektig canyon med sine fosser, elvebåter, bjørk- og furuskoger og et rikt plante- og dyreliv. Særlig er fjellfloraen her blant de rikeste i landet. Fisket startet først 1.juli i år så det betyr fravær av laksefiske denne gang. Selv kom jeg ned mot Imovarri og kunne se Jiertatoppen på andre siden av dalen.

Reisadalen som utgjør hoveddelen av Reisa Nasjonalpark skjærer seg ned i vidda og skaper en canyonlignende elvedal med frodig landskap.

For første dag på turen var nå temperaturen akkurat over 20 grader og solen stekte. Det var å plystre seg nedover den mektige dalen. Deretter ta en avstikker for å se Imofossjuvet Imofossen er et mektig skue der den skjærer seg ned i landskapet fra to kanter.

Fra Imofossen følger man et fint parti langs elven ned mot Nedrefoss. Plutselig fikk jeg se et annet menneske foran meg på stien. Og hvem andre enn Sigmund – min gode venn. Her var han i samme ærend fra motsatt kant for å se Imofossen. Det ble et hyggelig gjensyn og deretter en pause i lyngen mens jeg ventet på at han skulle få sett fossen. Sammen gikk vi de flotte passasjene ned mot Nedrefosshytta og brua som der krysser elva. Sigmund poserer på broen over Reisaelva ved Nedrefosshytta

Her ble det middag, badstue, bading og øl som Sigmund hadde fraktet opp dalen. Nydelig. I elva svømte to lakseender og vi så en og annen laks som får svømme uforstyrret noen dager til. Fra Nedrefosshytta valgte vi dagen etter å gå rett opp på fjellet. Her er det omtrent så bratt som det går an, men skogen gjør at det ikke er noe problem å komme seg opp. En pust i bakken i lia over Nedrefosshytta i Reisadalen

Derfra ble det en mars i retning Finlands høyeste fjell Halti som ligger i bakken opp mot det enda høyere Norske fjellet Raisduottarhaldi på 1360 moh. Hit måtte vi og selvsagt innom og har dermed en signatur i Nordreisa sin topp 10 bok på kommunens høyeste topp. Hit men ikke lenger. Det holder med en fot på Finlands høyeste fjell Halti, når man skal gå Norge på kryss og langs (og ikke Sverige og Finland på langs…)

To glade karer i tåkehavet på Raisduottarhaldi eller Halti som mange kaller det.

Ned fra toppene er det utelukkende steinur og gammel snø. Og innimellom stikker det en isoleie, fargerikt lav eller et reinkadaver jerven har etterlatt. Reinen kan aldri føle seg trygg i fjellet. Jerven er en ivrig jeger når forholdene først er optimale. Her lå restene av en simle og to kalver 1 km nord for Reisduottarhaldi. Områdene rundt Halti består utelukkende av stein, berg og snø

Tåka var tett og det bød på utfordringer å finne en farbar rute der farten kunne opprettholdes sørover. Særlig når sikten var såpass dårlig og regnet høljet ned. Her går det og litt opp og ned der dalene går mellom landene og dermed på tvers av vår marsretning. På kartet fant vi en hytte avmerket. Sigmund refererte til at forsvaret hadde nødbuer her inne. Da vi kom ned til Bizusjohka som ligger ved finskegrensa så vi den orange bua komme ut av tåkehavet med to piper på taket. Vi kunne fornøyd konstatere at halve bygningen var åpen. Her kunne vi dermed tørke klær og nyte at regnet høljet ned fra beste vindusplass ved kjøkkenbordet. Det finnes så vidt jeg vet flere åpne buer her inne. Somahytta som ligger ved Somasjavri nord for Halti. Hytta på bildet kalles Bizushytta og ligger sør for Halti. En halv dag lenger sør ligger Loassuhytta helt inntil finskegrensen. Både reindriften og forsvaret benytter disse hyttene.

Dagen etter fortsatte med samme været og vi beveget oss sakte i steinur og snø på norsk side av finskegrensen. Sigmund var noe rigid på at vi måtte holde oss langs grensen og komme ned langs en sti til Helligskogen. Jeg skjønte etter hvert hvorfor. Endelig lysnet det opp med godvær. Humøret er på topp, selv om jeg ikke fikk ta alternative snarveier over Helligskogen

Da vi kom ned til Helligskogen langs stien stakk plutselig Sigmund til skogs og kom tilbake med en plastkasse full av forsyninger. Her ble det forfriskninger og andre godsaker til turen videre. Vel verdt en omvei ned hit, og beklager at jeg insisterte på å finne alternative og kjappere ruter.

Derfra gikk turen tilbake til finskegrensa langs bilvegen i noen kilometer før vi dreide sørover i retning Goldahytta som er en av Troms turlags hytter. I forkant får man en fantastisk utsikt over Troms og Sveriges vakre fjellverden. I selve dalen ved Goldahytta hadde hordene av mygg opphold. Etter hvert kom de også inn i hytta via ventilene og ovnen. Goldahytta har nok ikke beste beliggenheten midt i skogen, men har derimot et mektig utsyn mot sør og vest. Mot øst ligger og den beryktede treriksrøysa mellom Norge, Finland og Sverige. Her starter altså Europas lengste grense mellom to land. Herfra til Halden går grenserøysene mellom Sverige og Norge. Treriksrøysa har vakre omgivelser og finest er det i Norge og Sverige. Her er et av bildene der jeg ikke rakk ut til treriksrøysa før det hadde gått 10 sekunder og selvutløseren tok bilde…

Fra hytta og hit er en tre kilometer lett gåtur hver vei. Vi hadde sol og fin fjellbris i ryggen og returen ble unnagjort joggende i bare boxeren. De fleste turistene her kommer fra Finland med rutebåt som går over innsjøen Kilpisjavri. For særlig finnene må det være både forbitret og spektakulært å se de mektige fjellene ruve i sine to naboland.

Selv gikk vi inn i fjellverdenen og hadde nå god tid. Vi skulle bruke hele tre dager ned til Rostadalen der Sigmund hadde avtalt skyss søndag ettermiddag. Sigmund takker der for seg og broderen melder seg på for oppstart tirsdag kveld den 5.juli samme sted. Ballblomen blomstrer godt i vakre omgivelser nede ved Goldahytta.

Vi tok oss derfor god tid og gikk til Gappohytta som har en nydelig beliggenhet oppe på en fjellkant. Her er fantastisk utsikt i alle retninger til alpine fjell som alle kunne figurert på idylliske postkort. Den ene hytta var opptatt av en gjeng finlendere, så vi la oss i den andre. Senere på kvelden kom og et par turdamer fra Tromsø med lang erfaring fra turer her inne.

Dagen etter gikk Sigmund rake vegen mot Rostahytta mens jeg gikk rundt grensefjellet Corrovahgaisi for å opprettholde ønsket om å kun gå i Norge på min Norge på kryss og langs tur. Nå er det den magiske fjellverdenen i Troms vi beveger oss inn i

Det ble en fin omvei på en mil ekstra uten større dramatikk en et komisk fall i dalens største bekk. Jeg skulle bare hoppe over til en flat steinhelle litt under vann midt i bekken. Her endte jeg med å skli på det såpeglatte underlaget og dermed seile sidelengs rett i kulpen nedenfor. Her ble kroppen og deler av sekken våt mens hatten seilte videre nedover bekken. Det ble å løpe etter før jeg måtte le litt for meg selv. Nå tørker klærne fort i slikt vær. Jeg kunne i tillegg peise på i stort tempo for å ta igjen Sigmund. Det gikk greit og etter å ha nådd toppen av Isdalen kunne jeg se ham på stien foran meg. En sideelv til Rostaelva gjør et vakkert sprang når det er godt med vann som nå

Sigmunds føtter hadde nok fått litt sjokk og han måtte ta det spesielt rolig i nedoverbakkene. Dermed kunne jeg begi meg ut på naturstudier i botanikkens verden. Hvis det blir tid, lager jeg et lite botanisk blogginnlegg snarlig. Her er nemlig mye å se nå tidlig i sesongen for den som tar seg tid.

Det er bare å takke Sigmund for trivelig selskap og gode opplevelser og mer mat enn noen gang på turen så langt. Denne delen av Troms kan anbefales på det varmeste. Neste etappe blir med broderen gjennom hele Øvre Dividal Nasjonalpark før etappen endes ved Altevann. Her er det sagnomsuste røyefiskeområder og leveområde for en rekke sårbare rovdyr og fugler. Som regel blir det fisk når vi drar på slike turer, men røya kan være lunefull. Og denne gang har vi ikke all verdens tid før vi møter fruen ved Altevann for selskap på etappen etter det. Mye å glede seg til her jeg sitter.