Litt mye skygge her til å se hele idyllen. Men det var vakkert å telte der bekken klukker og utsikten går ned i en urørt canyon langt fra folk

På forhånd var dette en av de etappene jeg var mest spent på da det er risikabelt å starte i nord med tanke på snø. Men helt siden jeg dro på biltur nordover med fjellogfiske- kompis Øivind en sommer da vi var 18 år, har Nord- Norge hatt en sterkt drag på meg. Jeg er som trekkfuglen og vil opp hit og se, lukte, smake og blø. Derfor var planen å starte her og bruke hele sommeren i nord – og så rase i vei sørover hvis ny vinter truer. Nå viste det seg som et foreløpig heldig valg å starte her. April og mai har vært relativt milde, og Varangerhalvøya viste seg fra en snill side den første uka. Det var med en god følelse i både hode og kropp jeg kunne skimte Tanaelvens mektige bredder godt i rute.

Om jeg skal nevne tre høydepunkt har det vært:

1. De markerte elvedalene:
Jeg er ingen geolog men her må være utelukkende porøse bergarter. I elvekløfter med 100- meters kanter venter man å finne Amazonasfloden i bunnen. Men nei. Der renner en liten og idyllisk bekk for seg selv. Dalene er vakre, men orienteringsmessig bød dette på problemer om man går på tvers av dalene, eller langs skråsiden av et fjell der disse bekkedalene skjærer ned med jevne mellomrom. Spesielt så tidlig i sesongen. I bunnen og gjerne den ene siden er det i tillegg til bratte gruskanter nå fyllt med snø, snøbruer over elven/bekken, og delvis snøraskanter på opptil 3- 4 meter høye. Mottoet ble derfor: «Følg vannskillet – det blir aldri ille». I de lavereliggende dalene var det en opplevelse å gå i daler fullstendig fri for inngrep. Hadde disse dalene ligget i sør, ville nok en iherdig Isak Sellanrå ha bygd seg gård og grunn der for flere hundre år siden.

2. Fuglelivet:
Det er fantastisk å gå her på denne tiden av året. Det yrer av liv som gjør en sørlig vandrer ydmyk og takknemlig. Selv om jeg ikke så Snøugla lå jeg tett ved dens haug øverst i myrområdene ved Jakobselvkroken. Her lå flere gulpeboller og spor etter åtseldyr. Tvers over vannet pågikk en brushanedans med 6-9 fugler. De var fargesprakende og litt ulike av utseende. Jeg har aldri sett slik oppførsel på fugler før og det var spennende. Det var og kongeørner og en annen rovfugl jeg ikke har artsbestemt enda. For øvrig kunne jeg supplert den nå forbudte eggsamlingen fra barndommens hobbydager med utallige nye arter. Det selv uten å lete spesielt etter reirplasser. Rypene var uvanlig sky og skyldtes nok at våren var så tidlig og de fremdeles var kledd i sin hvite brudedrakt.

Mange ivrige eggleggere på Varangerhalvøya

Fjelljoen er tallrik her. Og blir ilter om jeg passerer i nærheten av reiret.

Klarer ikke i farten å artsbestemme denne rovfuglen (noen som kan bistå?)

3. De ensomme og lettgåtte viddene:
Følger man vannskillerådet, byr viddene her stort sett på lettgått fjellvidde av ypperste merke. Et perfekt sted å gå inn kroppen på dette eventyret. På turen møtte jeg ikke en eneste person fra jeg startet i Kiberg til jeg nådde Tanaelven. Men noen dyr møtte jeg. Jeg så en mus, en lemen, flere hundre tamrein, 2 fjorårs elgkalver 5 meter fra teltet, 1 elgku med kalv, en fjellrev på lang avstand. Her har man de senere år slitt mye med tap av beitedyr til særlig bjørn. En lokal kar jeg pratet med mente det var minst 4 bjørner på Varangerhalvøya i dag. Han sa han aldri ville ha teltet i den skogdalen jeg lå ene natta. Nå gjenstår vel å se om mat i norske telt er farefullt med tanke på bjørn. Jeg er ikke interessert i å være den som gir svaret, men lar heller ikke bjørnen stoppe min livslange drøm på langs av Norge…

Øverste del av den urørte Sandefjorddalen

Fra toppen av Skipskjølen som er Varangerhalvøya Nasjonalpark sitt høyeste fjell. Herfra ble det mye vassing i snøsmelting som gikk tidis opp mot låret.

Her er snøuglas stein på en markert haug midt i myrlandskapet innenfor Jakobselvkroken. Her var det svært vått og krevende på denne tiden av året.

Langs den nedlagte linjetraseen i Komagdalen står noen åpne hytter. Her Bjørnskarhytta som det lokale Røde Kors har gjort en flott dugnadsinnsats for å få pusset opp

Neste gang jeg drar hit vil jeg dra litt senere på sesongen og kanskje gå Komagdalen opp og Sandefjorddalen ned (eller motsatt). Eller brukt en uke med fiske rundt begge sider av Jakobselva. Varangerhalvøya har uansett brent seg fast som et særdeles stort og urørt område med tidløse kvaliteter. For å sitere Keilhaug som gikk her i 1831 og er sitert i Nasjonalparkbrosjyren:

Storheden, den forunderlige melankoli i denne scene er ikke mulig at skildre med ord. Denne hellige ensomhed, som i den nye verdensdel (Amerika) endu bor i urskogene, er hos os hentyet til det høie nordens fjeldstrækninger og disse fjerne strandbredder som havet beskyller.

B.M.Keilhau 1831 (forkortet).

Kanskje er det din tur til å utforske disse magiske fjellpartier...