Først la meg oppsummere noe av mitt inntrykk som tilskuer til Reinheimen Nasjonalpark de siste årene. Mange majestetiske topper - flere i nærheten av 2000 moh. Sinnsyke daler og høydeforskjeller overalt. Mye rype og spesielt fjellrype. Rein i massevis - reinjegere. Fiskevann i utrolige høyder. Fisk i nesten alle. Store som små. Mye storfisk - vanskelig å ta med fiskestang. Lokalbefolkningen tyr ofte til oter de sommerdagene varmen byr fisken på liv i overflata. Jerv og bjørn. Kanskje streifdyr av ulv og nå som bestandene er på vei opp.


Lyng og stein og noe fjellflora kjennetegner Reinheimen Nasjonalpark.

Første dagen gikk med til kjøring og gåing inn til en haug med idylliske vann i Reinheimen. Etter hvert som jeg passerte kilometer og høydemetre ble været mer og mer interessant. De få toppene jeg kunne skimte gjennom skydekket avslørte et hvitt slør av melis. Her hadde nok vinteren meldt sin første lille ankomst. Synet gjorde meg bare glad. De iskalde værmeldingene hadde allerede nådd meg og drept de fleste håp om godt fiske. Nå gledet jeg meg til opplevelser av annet slag. Test av klær, årets første føling med snø på teltduken og naturbilder av litt annerledes karakter.

Som spådd lå snøen på teltduken i morgengryet. Våknet tidlig av en stein i ryggen. Kom frem i mørket og hadde ikke tid eller syn til å finne en myk slette av passende størrelse. Mat og kaffe - ut på tur med følgende klær. Ulvang sokker, vanntette/pustende joggesko, longs, gore-tex bukse og regnbukse med hull i skrævet. Superundertrøye og regnjakke, buff og sydvest. Ikke campingtur men fisketur. I dagstursekken ullgenser, tørre sokker, mat og fiskeutstyr. 5 minusgrader, snø og i perioder sterk vind. Målet var enkelt. Aldri gå meg svett og være ute fra 10 - 20.


Snøen som lavet ned gjorde det interessant å ta bilder av de få planter som fremdeles var i live.

Fisket var hovedaktivitet i dag. Lavt skydekke avskrev muligheter for toppturer. Istedet skulle jeg dekke 5 - 8 fiskevann. Vann jeg pga temperaturen hadde lite tro på at jeg kunne få livstegn fra. 7 timer senere står jeg apatisk ved bredden og dæljer sluken utover. En aktivitet fluefiskere sikkert finner mindreverdig. Som svar skulle jeg gjerne sett den fluefiskeren som hadde stått sammen med meg i dag. De sitter nok hjemme i sofaen i slikt vær. Det har sluddet i hele dag og bakken kjemper for å tine det som kommer. Snart klarer den det ikke lenger og jeg holder på å gi opp selv. Da hugger det i stanga. En bitteliten fisk biter på og jeg er i himmelen. Liv - jaggu er det liv ler jeg for meg selv. Like etterpå er den borte. Mitt håp om høyeste fisk synker igjen på bunnivå. Men da jeg løfter opp sluken kommer jeg på at det var en desperasjonssluk jeg nettopp hadde satt på. En bastard på over 20 gram. En Salmon Spoon der jeg har byttet kroken med den fra torskesluken "Slukhals". Det gir håp. Kanskje har jeg løst koden? Eller kanskje har kveldsbettet allerede begynt??? En halvtime senere går det troll i ord og jeg gjør et mothugg som skippern kunne vært stolt av. Den sitter og jeg kan bare rolig dra den inn til land. Min høyeste fisk er dermed et faktum. En sprelsk ørret på ca halvkiloen.


Etter hvert legger snøen seg på bakken og jeg får og æren av å knipse istapper på fisketur. Ikke verst allerede i august.

Dermed starter et fiske som overrasker meg. Kanskje har nordavinden og kulden motsatt effekt akkurat i kveld. Tror fisken at vinteren nå kommer og at dette er siste sjangs for normal føde før isen legger seg? Ikke vet jeg men de neste timene gir mange fisk. Også selv om jeg sliter bort den nevnte sluken og setter på Møresilda. Det biter som besatt. Og etter noen fisker på mellom halvkiloen og kiloen så bet den store. Kraftigere rykk og den første jeg lander med hendene rundt nakken. Kanskje akkurat kiloen. Min høyeste kilosfisk. Det er sent og jeg må løpe til teltet. Jeg skal nemlig flytte nærmere sivilisasjonen før mørket kommer. Det blir et kappløp og hytta på kartet var akkurat så åpen som jeg håpet på.


Fisket begynner å ta av. Flere fisker mellom halvkiloen og kiloen. Kanskje blir det kilosfisk og?


Dermed satt den. En fisk som kanskje akkurat passerer kiloen. Om ikke fisken blir som luften i høyden. Tynn


Siste natta ble luksus da jeg kom til ei krasafaren (stein)-bu. Fint at slikt står åpent i snødrevet. I taket hang utklipp fra fordums fangster fra helt tilbake til 30- tallet. Hytteboka hadde og sitt og si. Storfisk, friluftsliv, rein- og rypefangster fra manns minne. 


Av snø er du kommet og til vann skal du bli.  Som vannet var jeg på vei ned til lavlandet.


Dette var vel den første perioden med skikkelig snø for i år. Helt ned i 900 moh er tidlig nok selv her i Reinheimen.


Sauene på siste luftetur ved tregrensa. Bjørn har fast tilhold i området og blir han skrubbsulten kan han vel følge bjelleklangen


Ved veis ende for denne gang. Kunne brukt mindre sekk men liker komforen og volumet pakkrammesekken gir. Trenger trening mer enn rasjonering på utstyr.

Reinheimen Nasjonalpark er blitt levende i minnene. Nå har jeg egne referanser å tenke rundt. Referanser som blir til drømmer før neste tur hit. Tenk den dagen jeg får stå på en 2000- meterstopp her. Midt blant alle verdens fiskevann i godt klarvær. Det blir noe å se fram til...

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Dovre- Sunndal- Reinheimen- Tafjordfjella



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse