Pause i Blåfjella og Skjækerfjella Nasjonalpark Foto: Christian Tørriseng



Utsikt fra teltet mot Blåfjellhatten.

Først litt tips om Blåfjella - Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere Nasjonalpark:
Dette er den tredje største parken vi har på fastlands- Norge og strekker seg fra Verdal i sør til Lierne i Nord. I øst ligger Sverige mens E6 gjennom Nord- Trøndelag ligger parallelt litt vest for parken. Inn fra alle disse stedene går det grusveier og gamle skogsveier som i lange tider er blitt brukt som innfallsport til skogbruk, seterdrift og jakt etter fisk, vilt og multer i ødemarkene.

Om tåka letter har du en del særegne fjell som følger deg på vandring her inne. Blåfjellhatten, Lakavasshatten, Finnhuva eller Skjækerhatten er noen som skiller seg ut. Sistnevnte ble forøvrig under fjellenes år i 2002 kåret til Nord- Trøndelags mest populære fjell. Nedenfor alle toppene karakteriseres parken av daler som strekker seg relativt langt ned mot myrer og også noe barskog. Dette varierte terrenget gir ypperlige forhold for de mange fugler, planter og pattedyr som finnes i parken. Mest spesiell er nok fjellreven som har hi i området og det at alle rovdyrene kan ses enten som streif eller stamindivid med ulven som den absolutt mest sjeldne. Rett over grensen mot Sverige ligger og noen av de mest bjørnerike områdene i Skandinavia. Selv så vi bare ekskrementene av bjørn, og ellers mye tamrein, ryper, revehi, ørn, falk, en del åtselsfugler. Rypene i nordlige Trøndelag er få i år - et fenomen vi også observerte på tur til Lierne tidligere. I vår virket smågnagerne å være mange - men ifølge lokalbefolkningen er hele bestanden dødd ut. Dermed har nok de store rovdyr/fugle bestandene tatt knekken på mye av det som er av ryper. Heldigvis er rapportene fra sørfylket og andre deler av Norge mer positive.


Det går mye tamrein i dette området og det kan gå kluss i alle de samiske navnene i nasjonalparken.


Denne rypekyllingen er nettopp blitt flyvedyktig.


Tydelige revehi inne i Nasjonalparken.


Bjørneekrementer tett ved teltleiren er spennende (særlig fordi en person ble angrepet av bjørn under bjørnejakt rett nord for dette stedet den samme dagen).

Det er stort sett fisk i alle vann i området. Også mange av de små og utilgjengelige pyttene. Noen er overbefolket med småfisk men flere hemmelige steder har ørret av grov kaliber (også noen av de overbefolkede). Selv klarte ikke vi å løse alle gåtene på turen, men klokere - og enda mer interessert det ble vi. Dette er i sannhet et fantastisk eldorado for sånne som oss. Bruk derfor vinteren til å drømme litt om en vinter- eller sommertur til disse stedene som få utenbygds folk har opplevd før deg. For de riktig spreke kan en gåtur på langs av Nasjonalparken være en fin ukestur. For de mer spreke kan hele Nord- Trøndelag fylke dekkes på den måten. På vei nordover vil man da måtte bruke rundt 3 uker og ende opp ved legendariske Jetnamsklumpen midt i Børgefjell.


Knut med kartet foran Gressåmoen Fjellgård.

Rett etter at marsen startet ved Gressåmoen møtte vi en trivelig pensjonist med hytte i området. Han holdt da på å frakte noe laftet tømmer kjøpt på stedet Berkåk lenger sør i Trøndelag. Det skulle bli en utedo ved hytta. I Trøndelag uttales Berkåk noe merkelig og dassen skulle selvsagt hete "Bæsj- kåk". Idet vi trakk på smilebåndene fikk vi også med oss noen tips om både rutevalg og fiskemuligheter - og så multene da som visstnok ingen uten grå hår ser noen interesse i. Vi sa bare takk for den hyggelige praten og kunne legge ivei mot det forgjettede land han snakket så varmt om. Og noe multer hadde vi selvsagt også i tankene. Tross alt har vel Knut noen gryende grå hår ved tinningen.

En drøy mars senere var vi framme. Først myr og skog, deretter høyere opp til typisk fjellterreng før det igjen går ned mot myr og noe kjerr og spredt skog. Slik bølger hele denne nasjonalparken og det finnes noe for enhver smak. Det var stille, skumring og noen tåkedotter her og der. Vi rakk ikke annet enn å finne en dugelig leirplass ved et idyllisk fjellvann før mørket senket seg helt over fjellheimen. I midten/slutten av august skjer dette rundt 10 på kvelden.


Fullmånen ga et par magiske øyeblikk - dog uten å feste seg skikkelig på filmrullen.


Området er kjent for sine rike multeforekomster. Det ble noen liter på oss også denne gangen selv om det anbefales bærplukk litt nærmere sivilisasjonen...

At disse delene av Trøndelag har et skiftende vær fikk vi tydelig erfare (man er utsatt med bare få dager til rådighet i fjellet). Da den ene kvelden endte med rødskjær og senere fullmåneskinn og stjerneklar himmel var det med visshet at sola ville koke oss ut av teltet i grålysningen. Det skjer alltid når sola steker på syvsovere i telt. Overraskelsen var derfor stor da vi på morgenen våknet i en kald og fuktig bolig. En titt ut ga bokstavelig talt ingen utsikt. Skuffet inntok vi frokosten mens vi forbannet mangelen på vind, sol og varme.


Nei - vi har ikke lagt oss til på kanten av et stup. Det er tåka gjemmer landskapet.

En time senere ble våre bønner hørt og sola dukket opp idet tåka forsvant i det blå.


Fjellet Finnhuva speiler seg i vannflata.


Utsikt mot nye vann og bekkeleier.

Med litt uflaks med forholdene (helt blikkstille ved kveldsfisket alle dagene) var ikke fiskeutbyttet alt for godt de første dagene. De eneste som lot seg lure var småfisk akkurat stor nok til å stekes. Under slike forhold er mark- eller fluefiske det eneste som gir gode resultater. Det ble derfor med litt markfiske og utslipping av fisk før vi gikk lei og heller gikk en tur, plukket multer eller spiste mat ved teltet.


Knut med ørret, iskald Dahl's pils og ny forsyning kvalitetsfisk i steikepanna.

Men etter en forflytting til andre områder i regnvær fikk vi sol igjen og en ypperlig leirplass ved en bekk. Med klærne til tørk og en god bris som skjulte fiskeredskapene et par timer kunne vi lande noen skikkelige gubber fra det idylliske fjellvannet. Det førte til livsglede og et skikkelig herremåltid (bildet over) med en tilhørende pils. Livet var absolutt verd å leve og nå så vi frem til en skikkelig fiskeinnsats på kvelden. Tre vann i rimelig nærhet så nemlig forlokkende ut og der skulle de virkelig store bite.

Men idet månen stod opp og stjernehimmelen dukket frem måtte vi krype inn i teltet noe skuffet. Vinden hadde selvsagt avtatt helt og på nytt ødelagt alt som heter fruktbart slukfiske.


Dette ble beholdningen på fiskefronten. Sprek ørret av beste merke som ble lagt direkte i panna etter fotograferingen.

På hjemtur møtte vi også 4 karer fra Oslo. De var nok på sin årlige guttetur og hadde stort sett hatt de samme erfaringene som oss. Stille fluefiskevær som ikke er helt ideellt når ingen fisket med fluer. Likevel hadde de opplevd mye vær, nye områder og fisk i de mange jeavrier som finnes i parken.


Utsikt fra fjellsida ned mot myrene ved Gressåmoen. Fjellgården er den gråhvite flekken til venstre for trestammen på bildet.

Bildet over ble tatt på hjemtur og viser landskapet ned mot gården Gressåmoen. Istedet for å følge stien i skogen valgte vi å ta strakeste vei over myrene mot parkeringen. Lange marser i våte sko de siste dagene hadde da tæret på hud og føtter. Schmmmmuuooock, schmmmmuuooock lød idet vi for hvert fraspark mistet mer og mer kraft i leggene. Inn i brennheite h...... skulle aldri myra ta slutt? Tydeligvis ikke. Borte var praten og tankene kretset bare mot et bad i elva, potetgullposen i bilen og en burgertallerken ved nærmeste gatekjøkken. Til slutt kom vi da også fram, skremte opp en tiur og kunne kjøle ned såre tær i iskaldt elvevann. Sure klær og den revnede gore- tex buksa kunne pakkes vekk. Sistnevnte et tydelig tegn på at vekta nok en gang har gjort ett hopp i gal retning.

Vel - sannheten er at med nye turer til områder som dette vil både hode og kropp forandre seg til det bedre.

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Blåfjella og Skjækerfjella



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse