Jerven er en såkalt halvt sålegjenger

Kun knasingen fra mine egne ski og staver var å høre. Trodde jeg. Pang! Like bak meg smalt det av et hagleskudd, og jeg skvatt til. Jeg snudde meg, men naturlig nok var det ingen jeger å se. Siste jakttur for året ble for min egen del unnagjort i stormen i går, og i dag kunne alle dyr nyte julefreden. Det var isen som smalt, og på den regulerte Savalen er det egentlig et vanlig fenomen. Men sjelden har jeg opplevd lignende smell, om det skyldes tapping av sjøen, det plutselige temperaturfallet, eller begge deler vet jeg ikke. Uansett sjekket jeg tykkelsen på isen, bare for å være på den sikre siden. Det var selvfølgelig ikke noe problem, i Nord-Østerdalen i jula pleier det å være mildest i fryseboksen.

Nå sitter jeg ikke timevis på isen julaften, formålet var hovedsakelig å legge ut ost til senere fisketurer i jula. Jeg hadde ikke planlagt å bli lenge, men tvers over den sedvanlige fiskeplassen hadde et dyr krysset isen. Sporene kom fra sørvest, gikk tvers over Savalisen, og tok peiling mot nærmeste skogholdt på odden innenfor røyegrunna. De var ikke spesielt store, men skulle det ha vært en hund måtte den være stor. Men ingen hund går rundt med slike klør! Sporene var ferske og tydelige. Uværet hadde rast til langt på natt i går, og det var ingen snøkorn i sporene. Her hadde overfarten skjedd for bare få timer siden, kanskje bare noen minutter? Kameraet er etter hvert blitt en naturlig del av utrustningen, og bilder ble tatt helt til batteriet ikke klarte yte mer i den ekstreme kulden. Mistanken min lå på jerv, eller var det gaupe? Men en av delene måtte det være, og jeg sjekket en sporbok straks jeg kom hjem. Det viste seg å være en jerv, det karakteristiske trekket ved jerven er at den er såkalt "halvt sålegjenger". Min usikkerhet på isen knyttet seg til at terrenget rundt sjøen ligner mer et gaupeterreng enn det høyfjellsterrenget vi ofte forbinder med jerven. Det er visstnok en allmenn oppfatning som ikke helt stemmer, jerven befinner seg ofte i skogsterreng.


Det sitrer litt ekstra i kroppen når ferske spor viser seg å være fra jerv.

På neste tur litt senere ut i jula var røya målet. Det klare, gnistrende vinterværet julaften, var blitt til mildvær og skodda drev i dalsidene. Fisket viste seg å være tregt, kun et par steikefisk kom opp på isen. Jeg måtte virkelig jobbe for dem, i iveren hadde jeg nok lagt osten på for grunt vann såpass seint på vinteren. Da er det ikke annet enn å gå systematisk fram, prøve ulike dybder på forskjellige steder, 10-15 minutter med røyeblinken i hvert hull. Røya har sine vandreruter, og kan være svært aktiv. Ligger osten utenfor denne allfarveien, er det ikke alltid det hjelper så mye. Prøveboringa kan imidlertid føre deg til en av røyenes vandreruter, og etter et par timer gav det altså resultater.


Røye med et utvalg røyeblinker. Rødt med kobber er selvsagt en slager, eller sølv for litt større dyp.

Men fisket ble med ett avbrutt. Idet jeg kikket opp etter å ha tatt de første lokkende dragene i et nytt hull, så jeg en svart flekk komme ut av skogen på den andre siden. Etter å ha sett sporene på julaften var det ikke særlig tvil. Det måtte være jerv. Den karakteristiske vuggingen gjorde meg sikker. Den hadde stø kurs over sjøisen, og med god fart så den ut til å krysse sjøen ca 8-900 meter nedenfor meg. Jeg stod og kikket spent med, og så langt etter sekken hvor kameraet lå. Vinden var gunstig, så håpet var at den skulle dreie oppover mot meg. Det gikk i en imponerende fart, jeg vil anta at jeg ikke hadde klart å skøyte på skia like fort som den (det vil si en tidligere habil skiløper, men svært utrent en). Men midt ute på isen, bråsnudde den, og sprang nå i store sirkler tilbake igjen. Det så nesten ut som om den lekte seg. Den fulgte så sine egne spor tilbake til skogkanten den kom fra. Jeg spente på meg skiene for å sjekke sporene. Det viste seg å være stor trafikk på isen denne dagen, jerven hadde fulgt et revespor. Reven hadde fulgt en hare, og helt til slutt kom altså jeg. Farten på jerven tatt i betraktning, var det liten grunn til å følge sporene videre opp lia. Det er heller ikke ansett som god skikk.


Jerven søkte mot skogen ved odden til venstre

På tilbakeveien traff jeg på en kar som hadde sett jerven før. Han hadde deltatt i åtejakt, og sa den var langt fra så sky som mange har inntrykk av. På Savalen er det mange hytter, stor ski- og fiskeaktivitet, hoteller, og alpinanlegg. Sporene julaften gikk like forbi hytteveggen oppe i lia. Da den dukket opp ved åtet, hadde jegerne fyrt opp i koia de brukte for jakta. Men ingen skudd ble løsnet, en telefon tidligere på kvelden viste at kvoten for Hedmark var fylt opp. Den sky jerven trenger altså ikke være så sky, noe som også var mitt inntrykk da jeg så den på isen, springende i ring, nesten som om det bare var en lek.


Herfra og midt ut på isen sprang jerven. Her var`n, så var`n der, men så, så var`n der, sjå der, og så var`n jammen her, og så der…(slik går no dagan).

Fiskefangsten ble mager denne dagen, men det spilte ingen rolle. Også "fangsten" med kameraet ble mager i og med at jerven aldri ble festet til minnebrikken. Men hvem vet, det kan by seg en anledning senere. Naturopplevelsen var imidlertid fangst nok. Jerven er kontroversiell i Hedmark, og mange deler nok ikke mitt syn. Det er mer vanlig å oppfatte den mer som et skadedyr enn et dyr å beundre. Kvoten på 2 dyr blir lokalt sett på som alt for liten. Jervestammen ble for noen år siden anslått til ca 15-20 dyr i Rondane-Dovre-området. Lokalt hevder mange at jervestammen må ha økt, i hvert fall er ikke synet av jerv like sjelden som det en gang var. Noen mener tilbakegangen i reinstammen i bl.a. Forelhogna nasjonalpark skyldes jerven. Den tar antageligvis mange sårbare kalver på vårparten. Lokalt er derfor jakta ønsket av mange, selv er jeg mer i tvil. Etter min mening hadde det vært for ille å utrydde et slikt fascinerende dyr fra norsk fauna, for å se en jerv i fri utfoldelse på isen må også ha en verdi. Vi må innse at vi må lære oss å leve med rovdyra, selv om det kommer til å koste. På begge sider i skyttergravskrigen som preger rovdyrdebatten, er det altfor få personer som er i stand til å opptre nyansert og konstruktivt. Argumentene er ikke alltid de mest saklige, verken på den ene eller andre siden, og for min egen del har jeg vanskeligheter med å identifisere meg med noen av gravene.

Motstanderne må bare innse at vi kommer til å ha rovdyr i Norge. Tilhengerne må innse at rovdyra gir lidelser og kostnader, og kan gjerne bidra mer konstruktivt til hvordan disse kan minimaliseres. Det virker som om motstanderne tror at rovdyr er en lokal sak, hvilket er feil, det er en internasjonal sak. Å utrydde jervestammen i Sør-Norge vil ha politiske konsekvenser langt utenfor Hedmark og etterhvert Innlandets fylkesgrenser, mildt sagt. På den andre siden sitter en urban gjeng med et fjernt og romantisk forhold til naturen, og kan fint leve med store rovdyrstammer her i landet, siden det ikke har noen betydning for papirflyttingen innenfor Ring 3.

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Relaterte artikler fra Østerdalen



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse