Nordlandsnatt i Lomsdal Visten Nasjonalpark Foto: Christian Tørriseng



Supert fiske i nye veidemarker i Nordland

"Vi møtes i Trofors klokka 19 på søndag!". Dette var avtalen som ble inngått for ei uke siden. Møteplassen var kafeteriaen ved Esso stasjonen i Trofors. En kjent plass for mange Børgefjelltravere skulle man tro. Denne gang skulle vi imidlertid ikke oppsøke mektige Børgefjell, men heller prøve de store områdene vest for Nasjonalparken. Presis kl. 19 svinger jeg (Øivind) inn mot kafeteriaen. Til min overraskelse står en plakat ved inngangen: "Stengt pga ombygging". Jeg døyver skuffelsen med en pose potetgull før Christian ruller inn en halvtime for sent. "Det blir ingen kjøttkaker, de bygger om kafeteriaen..." sier jeg mens et håndtrykk uttrykker gleden over gjensynet. Her der veien svinger av fra E6 og inn mot Susendalen har vi oppsummert store opplevelser tidligere, etter turer med tung bør, såre føtter og fisk i halvmetersklassen. Nå rulles 6 nye kart ut i gresset og vi studerer området i detalj nesten for første gang. Først nå bestemmer vi start og stoppsted, og selv om det er sent på kveld bestemmer vi oss for å starte turen før mørket tar overhånd.

Vi bestemte oss for å gå noen timer inn i området før vi slo leir, og hadde pekt oss ut et sentralt vann hvor vi kunne ha en teltbase. Planen var så å ta dagsturer derfra til de mange vann og fjell i området. For en gangs skyld har vi med oss mye mat også, og vi har virkelig tenkt å kose oss på denne turen, dvs. mindre gåing og mer fisking. For noen år siden hastet vi alltid fra vann til vann, evig rastløse etter å komme til blå flekk på kartet. Men nå skulle vi ta det litt roligere, trodde vi.........


I Nordlandsnatta er vi på vei inn til "Base-Camp".

Vel inne i området ble vi overrasket over hvor mye snø som dekket landskapet. Riktignok var vi høyt til fjells, men det hadde jo vært en usedvanlig varm sommer. Likevel kunne ikke dette begrense forventningen, og vi kunne med en gang se potensialet til dette stedet. Fine vann, noe karrig natur, mye stein og ur, men også noe vilt og urørt i alle retninger. Utrolig forresten hvor aggresiv myggen kan være selv i områder med nesten bare stein. På tur innover hadde vi livlige diskusjoner om myggen hadde fulgt etter oss fra lavlandet eller om den virkelig bodde her oppe i steinura. Noe fasitsvar fant vi derimot aldri der vi svettet oss ivei under mygghattene.


Deilig å stå opp til fint og varmt vær.


Ypperlige fiskeplasser, men fisken uteble

Første morgen:
Første dagen på fjellet tok vi det med ro, men drøyde ikke mange timene før vi spente og ivrige startet fisket i de nærmeste vannene. Her var det virkelig mange ypperlige fiskeplasser. Idylliske vann og elver som bød opp til dans med fiskestanga. I noen kulper satt vi med følelsen av at her måtte den bare bite. For en fiskeplass! Det første kastet med nervene i helspenn, men uten resultat. Det andre kastet med noe sitring i kroppen. Det tyvende kastet med et overraskende uttrykk i ansiket. Det femtiende kastet med en hjelpeløs holdning. Vi følte oss nesten lurt av fisken, det måtte jo være ørret eller røye her?

Med litt mat innabords fikk vi igjen trua på fisket. "Den er sikkert bare litt daff pga. finværet", prøvde Christian seg. "Og det er jo ikke så enkelt å få fisk midt på dagen hvis den er stor". Motivasjonen ble med ett på topp igjen, her skulle vi lure de største. Vi prøvde kveldsfiske. -Og morrabettet..-Og kveldsfiske.. -Og morrabettet..Her ble det meste tatt i bruk, Herring Jig, Møresilda, Vibrax spinner, Sølvkroken spesial, stingsild, Mark, flueopphengere.... Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Etter flere tresifrede resultatløse kast ble stemningen igjen laber. "Det blir nå i hvert fall en fin tur", begynte jeg og vi fortsatte å diskutere det mektige landskapet og hvor fint det tross alt var her før galgenhumoren tok oss.

Vi fisket faktisk i flere dager i strekk uten å få en eneste fisk! Det virket helt dødt. Når man møter slike store vann uten et eneste napp blir man fort usikker. Er det fisk her eller ikke? Uten å ha fasiten for mange av vannene velger vi å tro at de ikke er fisketomme. Likevel belønnes ofte den som leter i fjellet. Etter dager med resultatløse kast kan man plutselig komme over en idyll, som man kan bevare i sitt eget hode hele livet ut. Mange skulle nok likt å visst hvor men slike ting deler man ikke med andre uten videre. Stor fisk og idylliske fjellvann i kombinasjon er en mangelvare, og dersom ting røpes vil også storfisken mest sannsynlig bli sjeldnere. 

Etter utallige timer med trøstespising skjønte vi at vi var litt ute og kjøre. Vi pakket sammen og beveget oss over i nye områder. Det ble igjen mye gåing, men mot slutten av uka fikk vi endelig fisk. "Christian!"-ropte jeg da jeg kjente at det rykket i snøret. Da Christian kom ilende satt snøret bom fast. Fisken hadde kilt seg under en stein! Turkameraten hadde fortsatt ikke allverdens tro på at jeg hadde fast fisk, men at det var naturlig å innbille seg fangst etter så mange dager uten resultat. Etter 10 minutters diskusjon foreslo Christian at her måtte det bades. Dersom det virkelig var fisk i andre enden var det absolutt verd et bad. Jeg stilte meg uforstående til dette forslaget, mens jeg så de mange snøfonnene i øyekroken. Fisk eller ikke fisk, ingenting får meg ut av regnklærne og ut i dette iskalde vannet. De neste 10 minuttene gikk med til en heftig diskusjon om dette temaet, og Christian slo kategorisk fast at uten bading ville fisken gå tapt, og også den motsatte psykologien. "Du har vel ikke fisk tenker jeg". Etterhvert fikk jeg likevel lurt frem ørreten etter å ha prøvd å stramme stanga i alle mulige vinkler. Rett etter fikk jeg kastet den på land, og kunne triumferende vise til en ørret på ca 9 hg! Christian på sin side fikk bare så vidt sagt "OK da, så hadde du på en fisk" før det rykket kraftig også fra den kanten. Etter mange utras ble en sliten ørret på 1,3 kilo tatt og vi hadde endelig fått lønn for strevet. I løpet av dagen dro vi opp flere ørreter på over halvkiloen, feite og røde i kjøttet alle sammen.


Turens fangst

Vi hadde mest suksess med lange sildesluker som stingsilda rundt 12 - 16 gram. Stingsilda fikk vi faktisk begge de to største på. Vannene her så ikke nevneverdig annerledes ut enn de vi hadde vasket slukene våre i tidligere i uka, og generelt fiskebett og dårligere vær kan også være forklaringen på den plutselige suksessen. Med sekker tomme for medbrakt middagsmat ble det uansett fantastisk godt med et skikkelig fiskemåltid utpå kvelden.


Belønningen inntas i teltet

Dyreliv:
Bortsett fra den omtalte myggen så vi utrolig mye fjellrype med rypekyllinger som nettopp hadde lært seg kunsten å fly. Bittesmå ser man dem trippe avgårde før de tar til sine ørsmå vinger og lander i et kratt like ved. Hver gang blir man like forundret over at de små kjøttklumpene i det hele tatt klarer å lette over bakken. Tett ved bilen på vei hjem fikk vi også se en elg på motsatt side av myra vi gikk langs. Den korte avstanden til skogens konge hadde nok ikke vært mulig å oppnå med en eldre og mindre nysgjerrig monark i hovedrollen.


Ved slutten av turen fikk vi også se denne ungelgen


Vi så mange fjellryper med unger på denne turen.

Turen tilbake til bilen ble denne gang en lang transportetappe. Vi takket de mektige fjellene for fangsten og beveget oss ned i dalen til bilen. I møtet med de frodige skogene i dalsiden tok vi oss i å tenke på at et mer værhardt område enn det vi nettopp kom fra skal man lete lenge etter å finne. Uansett hadde vi hatt ei fantastisk sommeruke her, og det karrige landskapet hadde gitt mye til oss ivrige fjelltravere....

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Nordland



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse