Magisk stemning fra den gamle hytta til naturvården ved Rogens bredd Foto: Bjørn Berg Børresen



Sjansetur?

Igjen var det tre matmomser og en fiskemaratoner som ville fiske i de femundske marker. Denne gangen ble Morten og Anders et par dager forsinket på grunn av en fotballkamp, snakk om prioriteringer! I en alder av fireogtjue, så vidt fast plass på et tredjedivisjonslag, med allerede en prosentvis fotballinvaliditet høyere enn matmomsen blir du aldri en Beckham med ukelønn på 1,1 mill, Anders! Det selv med gode sveisetterligninger som etter min mening like godt kunne vært foreslått av lappeteppet Kikki Sørum. Nå har jeg fått sagt det også, i framtida håper jeg dumme kilosørreter med gapende munn blir prioritert litt høyere. Uansett, jeg og Per Sverre la ut på Øster Vingarna med godt mot onsdag 4. juni, akkompagnert av et tungt plaskregn, men med en uvanlig god temperatur på nær 20 grader. Det ble ikke kaldt før vinden gav bølger som slo imot baugen på kanoen, og vi måtte søke ly bak en av de mange øyene i sjøen. Regnet og vinden ble så kraftig at Per Sverre brøt ut i en galgenhumoristisk latterkrampe, her hadde det vært solskinn og godvær i dagevis, og akkurat idet kanoen settes på vannet snus alt på hodet; det kan ikke bli mer typisk. Men været bedret seg, og vi fikk mer framdrift i padlinga. Bæringene fram til Øster Vingarna og Tannsjøen ble minst like tunge som forventet, og en lett Ally-kano ble fort et savn. Men ved siste bæring var det artig padling ned elva til Rogsboderna. Små stryk, kulper og ei bru vi måtte dukke under, gav litt action etter den monotone padlinga på sjøene. Det er nok verdt å prøve fisket i noen av disse mange vannene i Rogens naturreservat, men vi ønsket å komme oss et stykke inn i marka den fø rste dagen og løste ikke fiskekort for området. Vannene er imidlertid viden kjent for grov harr, mye takket være et godt kultiveringsarbeide, og er et naturskjønt landskap perfekt for kanopadling.


Gammelfuru


Per Sverre venter på en kaffetår før kveldsfisket


Bæring for meg og Per Sverre

Nede ved Rogsboderna møtte vi synet vi ikke ville se, en frådende Rogen med hvitskummende bølgetopper. Her kunne vi definitivt ikke padle. Vi ble noe rådvill, vi sjekket fiskekartet for å se hvor vi kunne fiske siden vi hadde fiskekort for den store innsjøen. Dette var imidlertid ikke enkelt, så vi trasket bort til et par fiskere som gjorde klar garnene til kveldens fiske ved en av hyttene ved Rogsboderna. Her fikk vi vite at Rogen hadde vært blikkstille kvelden før, og at det mest sannsynlig ville løye mot kvelden. De gav oss tips om ei lun vik litt lenger nord, der det visstnok var ei oppsynsbu disponert av den Svenska Turistforeningen. Siden vi bare ville ligge og vente på været hørtes dette fint ut, men vi kunne ikke padle dit, til det var sjøen for grov. Det endte med at vi kom oss til vika etter et par bæringer og padling over et lite vann imellom. Men hytta viste seg ikke å være åpen for folk, ST holdt ikke til her lengre. Det skulle vise seg at hytta ikke hadde vært disponert av ST siden 1991. Turisthytta som lå ved Rogsboderna er nedbrent, og ikke bygd opp igjen. Dermed la vi oss på trappa, det var mildvær og med tak over hodet og utsikt over Rogen hadde vi det vi trengte. Men bæringer og padling hadde tatt på, og etter middag sovnet begge inn. Selv om vinden nok løyet noe tok vi ikke sjansen på Rogen den kvelden, og når man har med to matmomser å gjøre var det vel like greit.

Dagen etter var vinden fortsatt ugrei på Rogen. Det bekymret oss ikke nevneverdig, vi hadde fiskekort fram til ettermiddagen og det var på tide å dyppe noen snører. De svenske garnfiskerne anbefalte bukta vi lå i, og sa det var muligheter for ørret i bekkoset. Per Sverre hadde liten tro på dette havfisket, og jeg må innrømme at mine utlegninger om at storørreten trakk inn i bukter og viker med varmere vann så tidlig på sesongen, nok bare var et desperat forsøk på å holde motet oppe. Men etter å ha duppet rundt i kanoen en kort stund, smalt det på en fisk like inne ved land, den gikk opp i et halvmeter høyt hopp, og stangtuppen ble lagt ut til siden langs vannflaten i stedet for rett opp i været. Etter tre kraftige utras under kanoen, der stangtuppen måtte kjøres ned i vannet for at snøret skulle gå klar av kjølen, var det tid for landing av en utkjørt ørret.


Tjilos


Men fiskekortet gikk så altfor tidlig ut, og klagesangen i matmomsenes mage fikk etter hvert et uutholdelig volum. Da ble det varmrøkt Rogen-øring fra Abu-røken, i tillegg til at vi tok hull på det meste som smakte godt. Som kjent har Per Sverre sin egen matfilosofi på turer, han mener nemlig det er viktig å begynne på maten med en gang i tilfelle vi må snu? Idet middagen var vel fortært kom en båt imot oss over bukta. Det viste seg å være hyttas "eiere" Naturvården. Det var et veldig avslappet oppsyn, som bare kom over for å slå av en prat. Fiskekort spurte de ikke om, og etter tjue minutter ble til at jeg spurte selv. Nei da, de stolte på oss og gav oss heller inngående svar på fiskekortsystemet i området, noe vi ikke helt hadde forstått. Vi manglet da også en informasjonsbrosjyre som egentlig følger med kortet, for det trengs, systemet er mer komplisert enn i Norge.


Røkt aure - mat for mons.


Utsikt fra Naturvårdens hytte


De sa også at vi i godt vær ville nå Norge på rundt 3 timer. Derfor satte vi oss i kanoen for å padle en blikkstille Rogen. En helt fantastisk kveld der fisken gjorde sine første vak for sesongen, og den lyse forsommerkvelden var varm og god. Men fisken var vanskelig, det så ut til at den beitet klekkende mygg. Den surfet som en hai med ryggfinnen i friluft, og silte i seg sommerens første klekkere med største ro. Når fisken gasser i seg mygg på denne måten, blir den ofte selektiv og vanskelig. Og for en fisker som sitter på gallaplass i kanoen 5-6 meter ifra kan frustrasjonen bli total. Etter hvert gav vi nærmest opp, og siden vi ville nå norskegrensen fordi vi hadde norske kort for de neste dagene prioriterte vi padlinga.


Per Sverre tar noen nyttesløse kast i et stille Rogen-hav

På norsk side fant vi oss en herlig leirplass med vann på alle sider, hele vinteren hadde vi ventet på å få tilbringe noen dager i de femundske marker. Det ble mat og leirbål, og vi undret på om Anders og Morten ville klare den lange padleturen på bare en dag. Neste dag ble det oppdagelsestur, med strålende sol og storslått vær…for strålende og for storslått. Fisket var tregt, kun en liten harr hengte seg på flua mi. Ut på kvelden tok vakingen seg opp, og til slutt så det ut til at fisk i alle størrelser gasset i seg myggklekkere i den blikkstille overflaten. Jeg prøvde alle klekkere jeg hadde, også noen eksemplarer bundet av den kjente fluebinderen Hans van Klinken i Nederland, men det virket håpløst. Ved et tilfelle gikk ryggfinnen på en grov fisk i en U-sving rundt flua mi, men uten å vise et snev av interesse. Jeg hadde åpenbart ikke riktig flue, eller den hadde mange nok andre å ta av. Vannet var tjukt av mygg, og innenfor en kvadratmeter var det sikkert flere millioner av dem. Eller var det fortommen som var synlig for fisken? I stundens alvor føltes det egentlig som alt var galt. Spørsmålene ble mange, og frustrasjonen stor. Etter en døgnflueklekking i løpet av dagen (en mørk, brunspettet døgnflue i ca størrelse 12) lå det også mange spent spinnere på vannet, død, med vingene liggende flatt ut på vannet. Både disse døgnfluene, og en imitasjon jeg prøvde i desperasjonen, var ørreten totalt uinteressert i. Hovedgrunnen til manglende suksess tror jeg har å gjøre med at fisken så ut til å beite mygglarver et stykke under overflatefilmen, og de fleste myggklekkerne jeg hadde for hånden hang i filmen. Det er en kjent sak at fluefisket blir vanskelig blir når fisken er selektiv på klekkende fjærmygg, men det betyr jo ikke annet enn en utfordring å jobbe med fram til neste tidlig-tur.


Det var tett med døgnfluer og mygg i edderkoppens nett


Ikke bare vakre syn i Femundsmarka nasjonalpark.

Morten og Anders fortjener et kapitel for seg selv. Mens vi fisket de femunske vann, sjøsatte de kanoen i Sverige. Det var lørdag og landskamp mellom Norge og Danmark. Også denne kvelden ville værmeldingen ha meldt "havblikk" på innlandshavet Rogen. Karene satte kursen mot Norge midtfjords, straka vegen, med landskamp på full guffe i kanoen. Toppen på fiskestanga fungerte som forlenget antenne på Mortens geniale lommeradio, og de påstod de fikk med seg det meste av kampen. Men de rapporterte om mange sjanser til Norge, noe som stemte ganske dårlig med hva jeg kunne lese i avisene da jeg kom hjem, så hva de egentlig fikk med seg der ute på havet er jeg i tvil om. Synet av karene gjorde godt, men gleden ble enda større da det viste seg at de hadde gått berserk på Konsum i Funesdalen, og attpåtil hadde slept med seg all maten den lange veien. Det setter matmomser nemlig pris på.


Ny metode for å frakte egg ved padling: i lomma på jakka?

Det ble ikke mye fisking på de to karene, de gikk rett ut i vater etter timevis med padling uten stopp. Vi skulle begynne på tilbakefarten allerede søndag, og Morten fikk vel fisket omtrent en times tid på hele turen. Men det holdt for ham, for på den tiden drog han opp en pen ørret på drøye halvkiloen. Men ørreten var nær ved å komme seg unna i en av Femundsmarkas uendelig mange steinurer. Etter å ha kastet fisken på land, havner den i vannet mellom noen steiner. Her er et mylder av ganger fisken kan stikke seg unna i. Det erfarte også jeg da jeg mistet lokket på kaffekjelen ned i ura der den forsvant, sporløst borte. Men etter å ha ligget med hue og armer ned i ura, kom fisken opp til slutt. Ingen av gangene nede i dette hullet førte ut til elva igjen. Fullt så heldig var ikke Anders. Etter flere timers fiske fikk han på en ørret oppunder kiloen. Men idet fisken lempes på land, kjøres stanga opp i ei bjørk, og fisken blir hengende et langt sekund i treet, for så å glippe av ned i et av disse djevelske hullene i steinura. Anders får en hånd på fisken, men da fisken ser friheten ut mellom to steiner setter den fart og kommer seg løs. Klønete, er den selvbebreidende kommentaren til Anders. En pen harr han fikk litt senere ble en mager trøst.


To fete harr har latt seg lure.

Og endelig ble det suksess for Per Sverre også. Etter noen resultatløse turer har kritikken tidvis vært hard mot undertegnende som ofte har sterke meninger om hvor vi bør dra på fisketurer. En gjedde som røsket hardt i hva jeg kaller "femmeter"-stanga slo seg av, og kritikken hadde begynt å ulme igjen. Mine innvendinger om at stanga hans bare kastet fem meter hjalp selvsagt ikke på saken. Men senere gjorde "Snoopy"-stanga nytten (mobbingen tar ingen ende før nytt utstyr er anskaffet), og en glad Per Sverre kunne dra opp en grov harr på 1,3 kg. Og nå når han hadde fått den største fisken, mente han kritikken av utstyret falt på sin egen urimelighet. Alle hadde nå fått fisk, og vi var en fornøyd gjeng også fiskemessig. Det er nok en kjensgjerning at fast fisk kan dekke over enhver "fiskefaglig" uenighet.


Endelig! En stor harr og stor opplevelse.

Om dagen blåste det friskt på Rogen, og padling var uaktuelt. Vi bestemte oss derfor for å padle nattetid siden vi var sikre på at det ville løye utpå kvelden. Det ble en ganske slitsom transportetappe, særlig for kanonistene Anders og Morten. Deres padlebedrifter på denne turen var intet mindre enn imponerende. Vinden løyet ikke like mye som vi hadde håpet på, og en regnskur gjorde forholdene sure. Men i 4-tiden kom vi fram til vika jeg og Per Sverre hadde campert tidligere på turen. Lavvoen ble satt opp, og en velfortjent lapskaus gjorde godt i sjelen. På morgenkvisten tok jeg ti kast med slukstanga like bortenfor teltet, og på tredje kastet smalt en ny, sprek Rogenøring på kroken. En heseblesende Per Sverre kom til med kameraet utenfor lavvoen, noe morgengretten etter den brå vekkingen. Fisken trakk Mortens vekt ned på 1,2 kg og var en tanke større en den forrige jeg fikk tre dager tidligere. På tilbakeveien kunne noen svensker som holdt til ved Rogsboderna fortelle at en ørret på 6,5 kg ble tatt i samme vika, og den var tatt bare timer før vi slo leir. De hadde sett lavvoen vår, og var oppriktig glad da vi forsvant opp elva på vei hjem. Da fikk jeg noen angrende tanker, at jeg ikke gjorde flere kast osv…osv. Men man kan vel ikke være annet enn fornøyd med to Rogenøringer over kiloen.


Nattpadling


Mer enn ord...

Det var slitne karer som til slutt kom fram til Kæringsjøvallerna. At veien fram til Kæringsjøen var stengt ble etter hvert en litt sur tanke, de ekstra kilometerne det andre startstedet medførte ble tunge på slutten. Men til tross for mye slitsom padling for Morten og Anders, var det ingen tvil om at sjanseturen ble til en suksesstur. Og som seg hør og bør ble det svenskehandel på vei tilbake.


Gutta på tur!

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Annet stoff fra Femundsmarka



Tilpasset søk


Annonse

Annonse
Annonse